En (nesten) istappes bekjennelser

Så, for ei gangs skyld har vi ei hvit jul og hele byen er sinnsykt vakker og barna er ute og går på ski og julestemninga er liksom mye høyere enn vanlig. Det hele er litt sånn "Winter Wonderland".

...Men hvorfor må det være så himla kaldt??? Idag krøp gradestokken ned til minus 12, og jeg vet det faktisk blir mye kaldere enn det andre steder i landet (deriblant Hamar), men her i Kristiansand blåser det, og det er ved kysten, så det føles mye verre. Ikke for å snakke om det faktum at vi er vant til småregn og fem pluss på denne tida av året.

Og jeg er faktisk en frysen person, det kan alle i klassen min skrive under på, jeg går alltid rundt og hopper eller noe fordi jeg fryser (og fordi jeg mesteparten av tida har utrolig mye energi, men det er en annen sak...). OG jeg tilbrakte et av mine første leveår på Hawaii, og alle vet at det er de første årene av livet som former deg, og da ble jeg liksom forma til å tenke at 25 grader og sol var en perfekt vintertemperatur.

Når det altså er kaldt fra før av og jeg i tillegg er så frysen så burde jeg iallefall kle meg skikkelig, men jeg har i en alder av 19 år fortsatt ikke behersket dette. Jeg tror problemet egentlig ligger i at jeg er "lid for skjønnheten" typen og er mer opptatt av at skoene og kåpa matcher enn at de holder meg varm...

Idag( eller kanskje jeg skal si igår, siden det er over midnatt...), foreksempel, da jeg skulle på nyttårsfestivalen i filla (de har besøk fra Hillsong, hvilket altså bare er helt ekstremt kult, sånn btw!) hadde jeg på meg høye, svarte støveletter, tights, svart boblekåpe (den var varm, men ikke varm nok), grått bomullsksjerf, og kremhvit bomullslue. Å gå ut var FORFERDELIG tortur, det eneste jeg greide å tenke var "jeghaterkuldejeghaterkulde".

Jeg vet at det teknisk sett på en måte kanskje egentlig er mye bedre med snø enn regn...men egentlig hadde det vært litt digg. Varmegrader og allting ;) Eller, aller helst, sol og 25+. Er noen med på å emigrere til Hawaii?

Julegreier: the good, the bad, and the very, very best

Hei leserfolk =) Jeg har tenkt litt på at jeg egentlig virka litt negativ til alle slags juletradisjoner and the like da jeg skrev den 17, men det er jeg virkelig ikke! Ja, det finnes julegreier jeg ikke har sånn ekstremt sansen for, men det er også mange ting jeg liker kjempegodt. Så jeg fant ut at jeg ville lage to lister, ei over julegreier jeg ikke liker, og ei over julegreier jeg liker!

Julegreier jeg ikke liker:

1. mesteparten av juletregang (se innlegget mitt fra den 17. for utbrodering)

2. de fleste julekaker. De er ikke direkte "seriøst så vondt, jeg tror jeg må spy" vonde, det er bare det at jeg de kunne vært så mye bedre! De er så tørre og kjipe, og ikke minst, nesten ingen av dem inneholder sjokolade!!!!! Hva skjer med det??? Jeg mener, det er faktisk en allment akseptert sannhet at sjokolade gjør alt bedre, så hvorfor finnes det da så lite sjokolade i kakene vi skal kose oss med i jula, den mest feirede høytiden av dem alle???


3. Når julestemningen er fullstendig fraværende, noe den dessverre av og til er.

4. å gå rundt lille julaften klokka fem og være fullstendig utmatta og lei og svett i den varme vinterjakka du egentlig ikke trenger siden det er syv plussgrader ute, og ha tre gaver igjen å kjøpe til verdens kresneste personer.

5. Hus som er overpynta med blinkende, fargerike julelys.


6. Når folk - inklusiv meg selv - blir så opptatt av julegreiene, både de bra og de dårlige, ikke for å snakke om juleSTRESSET, at de glemmer at de faktisk bare er menneskeskapte ting og at vi feirer jul fordi noe IKKE-menneskeskapt ble født for å redde oss mennesker og hjelpe oss med stresset og allslags greier.

Julegreier jeg liker:

1. Sjokoladekarameller. Jeg mener, du tar to fantastiske godterier, nemlig sjokolade og karamell, og så blander du de, hvordan kan dette bli annet enn helt fantastisk himmelsk godt? Men jeg tror på en måte at kanskje jeg er litt for glad i sjokoladekarameller, for jeg har spist opp ca. 1\3 av de mamma hadde lagd til jul, og hun ble liksom ikke sånn ekstremt glad for det, for å si det sånn...


2. Julepynta hus.

3. Lefser. Farmor lager det hver jul, og det er sååå godt.

4. Julebrev. Love love love. Seriøst. Helt siden jeg var liten har jeg sett frem til vi får julebrevene i posten, jeg vet ikke om det er fordi jeg er over-gjennomsnittlig nysgjerrig eller bare bryr meg veldig mye, men jeg elsker å lese om fritidsinteressene og sommerferiene og hva det nå er til folk, om jeg så kjenner dem eller ikke, og blir alltid veldig skuffa over de som bare sender et bilde eller noe.

5. Julemusikk. Selv om jeg har blitt bittegranne lei etter å ha hørt på det 24\7 i Elverum...

6. Julegaver. Beklager, jeg skulle gjerne vært skikkelig umaterialistisk og sagt at det jeg fikk hadde ingenting å si, men det hadde altså vært en løgn. Jeg syntes julegaver er kjempegøy, både å gi bort noen nøye utvalgte du vet vil glede andre, og å få noe du har ønsket deg skikkelig.


7. Alle koselige adventsstunder; når man sitter forann peisen, med julemusikk i bakgrunnen, og spiser julekaker (noen gode, helst med sjokolade selvfølgelig), snakker og slapper av.

8. JULAFTEN! Julesokk og julefrokost om morgenen, "Tre nøtter til askepott", julegudstjeneste, tindrende juleforventning, koselig julemiddag, riskrem til dessert, GAVEÅPNING, julekaker.

10. Og den gigaviktigste greia kommer altså tilslutt: at Jesus ble menneske og ble født i en stall. Det er så fantastisk og utrolig og rart, faktisk bedre enn både sjokoladekarameller og julegaver ;)

God Jul til alle sammen <3

Home, sweet home

Idag da jeg våkna og fant ut at jeg befant meg på mitt bittelille (takket være at Silje har overtatt mitt gigastore tidligere soverom), rosa rom og ikke mitt faktisk en god del større internatrom ble jeg overraska et sekund eller to.

"Vent nå litt," tenkte jeg, "hvorfor er jeg her?"
Jeg så ut av vinduet. "Og hvorfor er det snø her?"

Så kom jeg på det: "Juleferie, selvfølgelig. Men det forklarer fortsatt ikke snøen. Jeg bor på Sørlandet. Det snør ikke før i Mars her."

Det hadde visst vært like mye snø igår, men jeg hadde liksom ikke lagt så merke til den. Det er koselig å være hjemme iallefall. Og litt rart. Det er sånn "Oj, jeg har lyst til å finne på noe med noen, og for å gjøre det må jeg faktisk ta en telefon og finne en måte å transportere meg hend til dem. Hva skjer med det???"

Jeg gjør ting jeg ikke har gjort siden sist jeg var hjemme, som å løpe til bussen. Jeg har aldri vært spesielt glad i å løpe til bussen, spesielt ikke på vinteren, når du liksom må løpe litt forsiktig for å unngå å skli, og du driver å forestiller deg hvor vondt det vil være å falle, i tillegg til å be "la meg rekke bussen, Gud, lamegrekkebussen lamegrekkebussen". Men det føltes på en måte litt koselig og nostalgisk idag.

Og jeg gikk i byen og alt var sånn ca. som det alltid har vært og alle snakka Sørlandsk og julepynten var tatt frem og det så så fint ut. Jeg beklager, Hamar, men jeg tror jeg foretrekker Kristiansand rent bymessig =)

I alle søte julekakers navn!*

Hei og hå, nå er det jammen meg bare ei uke til jul! Og jeg har vært en særdeles dårlig blogger i det siste. Men i tillegg til å gå på folkehøyskole og dermed ha mer sosiale fritidsaktivitetsalternativer enn å blogge ca. hele tida så hadde jeg kjøkkentjeneste hele sist uke.

Kjøkkentjeneste er, for å sitere min medelev Linda, skikkelig crap. Du må møte opp klokka syv til frokost og ta en gedigen oppvask etter middag. For å nevne noe. Men egentlig kan det være litt koselig også, foreksempel når vi sitter i spisesalen kvart over syv og er kjempetrøtte og får fullstendig latterkrampe over en eller annen kommentar. Eller når alle begynner å synge "Kamilla og tyven" sanger mens vi vasker bordene.

Det har også vært skikkelig julestemning på skolen, med juletre, juleverksted, og, ikke minst, "Amalies jul" visning hver dag. Men jeg tror jeg forstår de som sier at jula først og fremst er barnas tid. "Amalies jul", for eksempel, var noe jeg husket som helt ufattelig gøy. Jeg var alltid sykt skuffa da det slutta og nissemor sang den nattasangen til nissegutten (som av en eller annen grunn ble spilt av en dame, noe jeg selv i en alder av fem år undret meg over). Men det er jo helt seriøst sykt kjedelig!

Amalie driver å gjør skikkelig rare grimaser hele tida, og blomster-Johannes? Ehh, han er faktisk litt creepy, med den "hallo pikene mine" greia han sier til blomstene sine. Ikke for å snakke om at alle snakker så gammeldags, jeg fikk helt sjokk, sånn, sa man virkelig "De" til fremmede i 1995?**

Også adventskalendere da? Mamma hadde fylt opp fyrstikkeskeadventskalenderen jeg hadde da jeg var liten med godteri, men jeg vek under for et ekstremt godtesug sist fredag, og spiste opp alt godteriet...

til mitt forsvar så er jeg ikke den eneste jeg vet om på skolen som har spist opp alt godteriet i kalenderen litt sånn før julaften. (Hei Cecilie! Jeg kan ta vekk bildet igjen hvis du vil...)

Men det er noen, som Hanne, Linda, og Astrid, som er Juletradisjonenes skytsengler (og sannsynligvis innehavere av svært sterk viljestyrke) og åpner ei luke per dag.

I går var det iallefall juleavsluttning, alle var pynta og vi hadde julemiddag. Etterpå så vi julemusikalen drama, musikk, dans, og lyd, lys, og scene har brukt ca. all tida si på de siste to ukene. Sykt koselig! Også var det juletregang. Å gå rundt juletreet er en annen juletradisjonish greie jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke er sånn ekstremt gira på. Jeg mener, det er ganske gøy på slutten av "Så går vi rundt om en enebærbusk" når vi løper hjem fra kirka og folk går i hverandre og det blir litt kaos. Men ellers? Vi går jo bare hånd-i-hånd rundt et tre og synger. Hva er spesielt underholdende med det? (Ja, jeg vet, jeg viser her at jeg er et typisk eksempel på underholdningsgenerasjonen og at det handler om tradisjoner eller noe, men jeg får skylde på at foreldrene mine har en nærmest anti-tradisjonsgreie, i tillegg til at det faktik ikke er min skyld at jeg foreksempel ikke ble født inn i "arbeide tolv timer i gruven" generasjonen).

Og nå er jeg hjemme og klar for jul =) whii! Mamma er fortsatt i "Malene er endelig kommet hjem, så nå må vi være skikkelig snille med henne" modus, så jeg får, som den eneste i familien, lov til å spise julekakene. Jeg får nyte det mens det varer... Men, men, mamma og pappa roper på meg og vil at jeg skal vise dem bildene jeg har tatt siden sist og fortelle alt om mine nye venner osv. så jeg tror jeg skal gå og gjøre det nå, så, ha det bra alle leserfolk, jeg kommer sikkert til å være litt aktiv her nå som jeg er hjemme ;) Cheers


*nei, jeg vet heller ikke hva jeg mente med å si det.
**I så fall har jeg hatt min første "hjelp! Jeg blir gammel!" opplevelse.

Menighetsspraksis, jul, og oppkast

Jeg tror jeg elsker klassen min. Seriøst. Nå har vi menighetsspraksis igjen, denne ganga er det, foruten meg, Kristine, Astrid, Elene, Jeremiah, Daniel, Anne Marie, Linda, Hanne, og Kristian (miljøarbeider) som er stasjonert i Elverum. Yay! Vi har, sånn blant annet, holdt andakt på gamlehjem, vært på Ny Generasjon, og arrangert julebasar. Og du vet, bare hengt sammen og gjort koselige ting som å se på film og prata. Onsdag kveld satt vi jentene (utenom stakkars Hanne, som lå og spøy) og ba for hverandre =)

Siden det er desember og alt er også julestemningsfaktoren ganske så høy. Vi åpner sjokoladekalenderne, og, for min del, mammas hjemmelagde godterikalender, hver morgen og julemusikken spilles hele tida. I tillegg er det snø og superkaldt.

Julemessebasargreiene fortsetter idag, så snart skal vi sette igang med vaffelsteking og loddsalg. Senere i kveld skal vi ha ungdomssmøte, og søndag er det gudstjeneste, hvor jeg, av alle mennesker, skal være med på lovsangen. Jeg mener, jeg synger ikke skjærende falskt, men det er ikke sånn fantastisk akkurat heller og jeg har aldri sunget i en offentlig opptreden eller hva det nå er og jeg vet at sangkvaliteten ikke skal ha noe å si under lovsang, men, vel, det har jo litt å si. MEN, det blir sikkert en bra utfordring for meg...

Å, som jeg nevnte istad så ble Hanne syk i forigårs. Det er jo synd på henne, men egentlig er det littegranne komisk, for klassen vår har veldig dårlig immunforsvar eller bare uflaks, jeg vet ikke helt, men det blir alltid noen syke på turene våre! Vi var i Stjørdal for to uker siden, og da fikk Ole og Hans spysyka. På nattoget. Og Kristian ble syk neste dag, og om kvelden ble ei av jentene (som av grunner dere snart får vite har utrykt at hun vil bli holdt anonym, så jeg kaller henne Anonym Jente i Klassen, eller AJIK) på rommet vårt dårlig.

Denne AJIK lå altså i overkøya også lå Astrid og meg i underkøya (dobbeltseng). Ca. klokka halv to på natta utspilte følgende scenario seg:

Astrid: Malene, jeg er våt!
Malene: (halvsov) hmmm...kanskje du er svett...(snur meg)
ca. 30 sekund senere:
Malene: (kjenner på toppen av soveposen) det er vått her!
Astrid: Det var det jeg sa!
Malene: (slår på lyset) DET ER SPY!!!!!
Astrid: ÆSJ! SPY!
(begge jentenes soveposer, og Astrids t-skjorte og lakenet er fulle av spy)
(begge løper ut på badet)
Malene: SPY!!!!!
Astrid: SPY!!!!!
(Begge gjør så det eneste logiske: faller sammen i total latterkrampe...)

Spy. Forbønn. Filmkveld. Hvordan kan man UNNGÅ å elske klassen vår?

En random oppdatering eller noe sånt

Hello, world (eller hva det nå er man sier)

Først av alt: sånn hvis noen lurer, så gikk den andaktsholdingen sist uke bra, (bortsett fra "snakkeveldigfortheletida" greia jeg sliter med...mer om det ei annen gang...) Jeg var veldig nervøs rett før, og litt under også, men folk hørte i hvert fall på det jeg hadde å si og ga uttrykk for at det var mer eller mindre fornuftig =) Og nå har jeg holdt en andakt og overlevd og det hele virker liksom ikke så skummelt lenger, så yay!

Nå er jeg forresten hjemme, sånn i og med at jeg ikke orka å bo i isolat lengre. Seriøst, i slutten var jeg heeeelt desp. Jeg spilte edderkoppkabal i tre timer og så på frokost-TV og skifta alle slags innstillinger på mobilen, så kjedsomhetsfaktoren var svært, svært høy...

Da jeg skulle dra måtte jeg foressten rydde opp i hytta, og det var da jeg greide å gjøre noe som både var veldig dumt og veldig typisk meg:

Greia var at jeg skulle hive søppelposene i en den gedigne, grønne containeren vi hiver søpla i på skolen. Jeg holdt altså posene i venstre hånd, men det jeg også holdt i hånda var...nøklene til rommet mitt på internatet! Å åpne containeren var litt komplisert i mørket, så jeg var ganske konsentrert om dette (pluss, du vet, sikkert svekket mentalt av både svineinfluensa OG grov understimulering.) Da jeg endelig fikk den opp var det bare: "yess, da slenger vi posene oppi!"

Sånn ca. ett sekund før den traff bunnen og klirret, kom jeg på at jeg hadde hevet nøklene oppi sammen med søpla, hvilket fikk meg til å utstøtte et slags "NEEEEEEEEIIIII!!!!!!"

Bare, du vet, innvendig. Sånn at ikke mine medelever skulle begynne å sette spørsmålstegn ved min psykiske stabilitet osv osv.
Så ikke kom her og si at isolatlivet mitt var fullstendig blottet for action...

Uansett, jeg gleder meg sykt til å komme opp på Hedmarktoppen og være med alle vennene mine igjen (jeg kan ikke treffe noen i Kristiansand siden jeg er SMITTEfarlig.)I mellomtida underholder jeg meg selv med å se på Tina og Bettinas videoblogg. Og tilbringe tid med familien min, da. Jeg er seriøst skikkelig glad i familien min og å være med dem er koselig...men jeg tror ikke jeg flytter hjem igjen til neste år, for å si det sånn...

Ok, nå må jeg faktisk gå, fordi: a)jeg er veldig tørst og må drikke noe vann, og b)tørketrommelen lager den pipelyden den lager når den er ferdig, og mamma er ikke hjemme og det er bare hun og meg i familien som har koblet det at når tørketrommelen piper så er det en ide` å faktisk åpne den slik at den slutter å pipe.(er det ikke gøy når jeg begynner å dele ALLE detaljene fra livet mitt her, tørstebehov m.m? Whiii)

Klemmer =)

Isolatnews!

Følgende innlegg ble skrevet på torsdag, men altså ikke publisert før nå på grunn av manglende nett!

Min overlegne, ”hå , hå, hå, det får jeg aldri” holdning til svineinfluensaen har punktert, fordi jeg nå kanskje har svineinfluensa selv. Jeg har i alle fall de fleste symptomene, hvilket er nok til å få deg isolert på skolen.

Noe jeg selvsagt forstår veldig godt, jeg mener, vi ble akkurat kvitt et svineinfluensautbrudd, et til hadde liksom ikke vært det helt store. Og folk har seriøst vært utrolig søte, gitt meg meldinger og kort og ringt og det har altså gjort meg så, så glad =)

Men det endrer ikke det faktum at jeg er isolert. Alene. På ei hytte. Som altså ligger rett ved skolen, men uansett. Jeg har lest ut alt lesestoffet mitt. Nettet er nede. TVen har alle bare NRKene og TV2. Så i dag har jeg, for første gang siden jeg begynte på skolen, sett på TV. Noe jeg for øvrig IKKE har savnet.

Seriøst, jeg liker sånn kanskje ti TV-program i hele verden, så min TV-titting har vært særdeles frustrerende. NRK1 og 2 har bydd på gamle filmer og sportsgreier. Jeg så faktisk på NRK super i kanskje ti minutter, SÅ desp var jeg. TV2 har vært den mest lovende kanalen, men jeg hadde sett både episoden av ”Seventh Heaven”, ”Scrubs”, ”Friends”, og ”Dharma and Greg” før. Sånn for litt klikket jeg inn på nyhetene, hvor store ting hadde hendt i Norges land: et mannskor hadde en vellykkket konsert og skoleelver lagde noen sånne rare sokkeaktigesko.
Og det var et annet, skikkelig teit program om has-beens som skulle leve som stjerner igjen (eller noe sånt…) på NRK3.

Jeg kommer altså ikke til å dø av svineinfluensaen selv (hvis det da er det jeg har…), men av KJEDSOMHETEN den medfører.

Gud, kjoler, og meninga med livet...

Menighetspraksislivet fortsetter, og imorgen skal vi altså ha ungdomsmøte, hvor jeg har tatt på meg oppgaven med å holde en liten andakt. Jeg bør vel egentlig være VELDIG nervøs nå, for jeg har bare holdt andakt ei gang før i mitt liv, og det var for klassen vår.

Det skal være "Hollywood-stil" kveld, og jeg har altså fått det for meg at jeg skal snakke om, ehm, meningen med livet. Yay Malene, ikke noe "starte i det små" her, for å si det sånn.

MEN, med Gud, skaperen av universet på min side, kan det vel ikke gå helt galt?

Jeg har tenkt mye på at vi kan stole på Gud, at han er stor, og at vi kan la han ta kontroll over sitasjoner i det siste. Dette er noe det er så utrolig lett å tvile på i stunder! Sånn foreksempel når man skal holde sin første andakt på et ordentlig møte... To bibelvers om dette jeg liker er:

"Herren skal stride for dere, og dere skal være stille",
2. Mos 14, 14

Og;

"Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg."
Matt 6, 33

Noe av det som inspirerte meg til å snakke om det jeg skal snakke om er tanker rundt det at vi, i vårt materialistiske og induvidualistiske samfunn, innbiller oss at ting som klær, penger og berømmelse gir sann glede. For kjoler og sko og alt det der er skikkelig gøy og fint og bra, men det er ikke DET som er meninga med alt, for å si det sånn.

Idag "vindushoppet" jeg på outnet.com og fant denne kjolen fra 3.1 Philip Lim som jeg er SÅ forelska i (og som jeg absolutt IKKE har råd til å kjøpe):

...så problemstillingen er, du vet, ikke akkurat lite relevant for mitt eget liv for å si det sånn ;)

Men, uansett,
Klemmer fra meg =)

Menighetsspraksis

Gjett hvor jeg er akkurat nå?

Nei, jeg er IKKE i isolat eller noe, svineinfluensaen ser faktisk ut til å ha forlatt hedmarktoppen (og takk og lov for det!). Jeg er rett og slett i ELVERUM, denne fantastiske byen sånn på Østlandet et sted. Og det er kult. Det finnes, la meg se, ei elv her, det er vel derfor det heter ELVErum og ikke bare Rum. Ut av vinduet ser jeg en diger Felleskjøpet. Også er det veldig mange frisører og blomsterbutikker sånn i forhold til innbyggertallet. Men det er bra. Fint hår er viktig (sånn på listen over ting som kanskje ikke er SÅ viktige egentlig, men som likevel på en overfladisk måte ER det). Og det er blomster også.

Nå er det kanskje noen (av de som altså ikke vet det) som lurer på hvorfor jeg er i Elverum, sånn av alle steder. Det er vel ganske kjent at jeg liker å dra på spontane turer til random steder, men det er altså ikke det jeg gjør nå. Faktum er at vi har delt klassen i tre, og dradd på menighetspraksis, og min gruppe, som foruten meg består av Hanne Solvår, Linda, Jeremiah, Daniel, og Elene, er altså sendt til Pinsekirken i Elverum. Wee!!!

Jeg tror vel alle var litt nervøse på mandag da vi dro opp hit, men alle i menigheten er seriøst sinnsykt koselige og snille, vi fikk tilogmed pizza da vi kom, og det var veldig stort, siden vi aldri har det på skolen. Mandagen hadde vi barnemøte, Hanne var flink og holdt andakt for barna om å høre Guds stemme.

De to siste dagene har vi forøvrig samlet inn gaver fra diverse butikker i Elverum til en basar de skal ha neste gang vi kommer her. Jeg gikk sammen med Jeremiah, og vi fikk kanskje fem donasjoner i går.

Idag under frokosten forkynte Jeremiah at han hadde Kismar (vet ikke om jeg stavde det riktig???) Vi andre bare "Ehhh...hvaforne????" og han ble skikkelig sjokka over at vi ikke visste det. Jeremiah er altså en masai fra Kenya, og jeg tror det er en sånn Afrikansk greie. Uansett, Jeremiah forklarte meg alt om Kismar da vi gikk rundt i byen idag, og har jeg forstått ham riktig er det en slags følelse av glede og visshet om at man eier dagen man våkner med av og til. Men det er altså ikke bare en følelse, greia er at når man har kismar så BLIR det en bra dag. Som en slags velsignelse fra Gud eller noe.

Og vi fikk seriøst ting i nesten alle butikkene idag, så kanskje det er noe med denne kismar greia? Jeg velger iallefall å tro det, jeg mener, hva er galt med å tro at Gud skal velsigne deg litt ekstra en dag?

Til helga trenger vi iallefall masse velsignelse, for da skal vi ha tre (?) ungdomsmøter, og en familiegudstjeneste.

...Og nå skal vi snart spise middag sammen med ei dame og noen ungdommer fra menigheten. Det blir koselig.

Klemmer =)

The 80`s are back!!?

Jeg har visst kommet inn i en 80-talls fase i livet mitt. Jeg har beveget meg oppover tiårene sånn stilmessig de siste årene, det begynte med 50-tallet og jeg håper jeg ikke vil komme inn i en 90-tallsfase etterhvert, sånn i og med at jeg hater 90-tallsmote og takker Gud jevnlig for at jeg var for ung til å ha kledd meg i de aller mest grufulle klærne...

Men uansett, 80-tallet. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg skylder på Elle. Bladet, ikke den pensjonerte supermodellen. De hadde noen bilder av en modell med tights og en diger, grå genser, og jeg bare "omgosh, så fint", også var genseren faktisk fra Gina, og i går dro jeg til Gina og kjøpte den, og nå kretser tankene mine rundt oversize gensere og tights og leggvarmere.

Og hvis ikke det var nok, så kjøpte jeg også en svart genser med puffermer, for jeg har fått en sånn puffermer minibesettelse. Eh..."Dynastiet" much?

Selvfølgelig kommer mine 80-talls inspirerte klær til å bære sterkt preg av at jeg lever i år 2009, da. Jeg har ikke tenkt å ha gigahår eller noe. Uansett, jeg fant ikke bilde av akkurat det jeg kjøpte, men her er noen andre oversize gensere jeg syntes var fine:

Gina Tricot


Monki

Topshop

Vel vel, jeg får gå og moonwalke til "Thriller" eller noe...

Er jeg Mizz Spontanitet eller hva?

Etter at mamma og pappa tilbød seg å betale flybilletten for meg fant jeg ut at det å dra hjem egentlig var En God Ide`. Jeg bestemte meg for dette klokka syv i går kveld. Fem over syv var billetten bestilt. Kvart på åtte dro jeg og Kristine (hun skulle hjem til Sandnes) ned til stasjonen. Litt over ni var vi på Gardemoen. Ei annen som skulle til Kristiansand, Tina, og meg, måtte da vente i en evighet siden det var masse tull med flyet. Men, vi kom oss altså hjem til slutt, og i natt sov jeg i min egen seng, noe jeg ikke hadde forestilt meg at jeg skulle gjøre bare noen timer tidligere.

Det er rart å være hjemme, siden det var så uforberedt, og det føles liksom både uvanlig, siden jeg bor så langt unna og ikke er her så ofte, og veldig vanlig og velkjent, siden jeg tross alt har bodd her i syv år.

Hitill har jeg egentlig bare lagt meg, sovet, stått opp, spist, og snakka på facebook med folk fra Toppen. Men jeg er altså veldig glad for at jeg dro hjem. Antall syke er oppe i 35 sist jeg hørte, og alle tusler bare rundt og desinfiserer dørhåndtak og snakker om svineinfluensa.

Og jeg føler meg forøvrig fortsatt helt frisk =) Weee

PANDEMI!

Sist torsdag fikk vi vite at en av miljøarbeiderne hadde fått svineinfluensa. Folk ble selvsagt bittegranne redde, men jeg tror ikke de fleste tenkte så mye på det. SÅ, i helga, ble et par av guttene syke. På mandag ble Cecilie, Astrid, og Linda også det. Og i går ble enda noen flere syke. Folk begynte å bli mer bekymra, antibacer ble flittig brukt og enhver som hostet kunne risikere å bli kryssforhørt om helsa deres.

Nå, onsdag, er 24 stykker syke. Undervisning er stengt inntil mandag, alle aktiviteter utenom måltider er avlyste, og mange reiser hjem. Vi blir frarådet å oppholde oss i fellesrommene (og jeg sitter forøvrig sammen med en del folk i cafeen akkurat nå...)Læreren vår sa seriøst at vi skulle få MUNNBIND. Faktisk går Hans, fra klassen vår, med munnbind akkurat nå. Men det er ironisk ment, da.

Så, vi er sånn ca. stuck her. Jeg mener, skal jeg virkelig betale 700 kroner eller noe for å dra hjem? Stemningen er egentlig litt trist, VÆRET er tilogmed trist, grått og kaldt.

For noe svineri!

Siste nytt fra mitt sinnsykt glamorøse liv

På grunn av det faktum at den yngste lillebroren min (som altså har rom vegg-i vegg meg), på tross av hans unge alder, snorker som en 50-år gammel mann, er det nødvendig for meg å bruke sov-i-ro her hjemme.

Er du både en ikke-bruker av sov-i-ro og en sporadisk (eller kanskje ny) leser av denne bloggen så har du ikke fått med meg hvordan jeg, for noen måneder siden, informerte om sov-i-roenog dens fantastiske ørepropp kvaliteter. I så fall kan jeg informere om at sov-i-ro er lys lys rosa kuler som er myke som modelkitt, og de inneholder noe som likner på (eller muligens er) papirbiter. Sov-i-ro er alle øreproppers Wirkola, kvinner med snorkende ektemenns BFF, helt fantastiske rett og slett.

MEN, sov-i-ro er ikke, som jeg fikk oppleve på torsdag, feilfrie. Ok, her er det som hendte:

Jeg våkner opp, i ellevetida, skal ta ut sov-i-roen, og i det høyre øret er det en bit som jeg IKKE FÅR UT! Major krise! Intens utdragning i øret er nytteløst, sov-i-roen blir bare presset lenger og lenger inn.

Det er nemlig slikt at sov-i-ro kulene er så store at man ikke kan stappe en hel en i øret, du må rive de opp i biter, og noen ganger får du en litt for liten bit og da må du legge på en bitteliten ekstrabit og hvis du ikke knar de sammen kan disse to bitene gli fra hverandre inni øret og da kan du altså oppleve at du kommer i den tilstanden jeg var i på torsdag. Hvilket, tro meg, ikke er en tilstand som er spesielt gøy å være i. Jeg hørte nesten ingenting på høyre-øret, bortsett fra en konstant summing, og det gjorde faktisk litt vondt.

I og med at pirkingen bare gjorde vondt verre prøvde jeg å bade, ta hodet under vann, og blåse ut, men sov-i-roen var og ble sittende fast og jeg og min ufrivillige følgesvenn sov-i-roen måtte dra til byen så jeg kunne vokse brynene. Jeg følte seriøst at jeg var inne i et lydvvakum, og var litt bekymra for hvordan en fremtid med en sittende fast sov-i-ro ville utarte seg.

Heldigvis ble altså ikke dette tilfellet, sånn i og med at jeg lever i velferdsstaten Norge og har fastlege og alt det der. Så jeg stoppet innom legekontoret og fortalte en sykepleier at jeg hadde satt fast en sov-i-ro inn i øret. Jeg måtte vente ei stund - takket være at en mann snek forbi meg i køen inn til sykepleierne - ikke at det gjorde noe egentlig, jeg fikk for en gangs skyld lest ut hele bladet og fant ut hva slags klær som passer til figuren min og at lærte om Gry og venninnen hennes (som jeg ikke husker hva het) som fikk masse energi etter at de la om kosholdet sitt.

Uansett, til slutt var det altså min tur, og jeg måtte forklare hele sov-i-ro i øret historien om igjen, og det var jo egentlig litt vittig\småflaut, for det kommer jo av og til inn folk til sykepleierne som må få tatt ut små gjenstander som sitter fast i kroppsåpninger, men de pleier liksom å være ca. 16 år yngre enn meg. I tillegg så var det utplasseringsdag eller noe for helse og sosial, så et par elever var vitne til hele greia og måtte holde opp et lys inn i øret mitt mens sykepleieren fant en tangaktig greie og dro ut sov-i-roen.

Etterpå var jeg seriøst skikkelig skikkelig lykkelig over å ha hørselen min tilbake og ha blitt kvitt sov-i-roen og summingen og smerten i øret, sikkert enda mer lykkelig enn jeg hadde vært om jeg IKKE hadde satt fast en sov-i-ro i øret og hatt en helt vanlig dag. Så historien har jo på en måte en bra slutt =)

HJEMSØKT!

Jeg er for tiden HJEMSØKT. Av 19 lilla kalendere. De sitter på krakken ved siden av senga mi og ser opp på meg, anklagende. De er som en slags dårlig samvittighet som faktisk er fysisk tilstede. Det er ikke nok å bare fortrenge det i tankene mine, jeg må gjemme de vekk i virkeligheten også. Eller bare unngå å se ned på de.

Det skal jammen ikke være lett.

Poenget med kalenderne er at jeg skal selge dem. Til inntekt for hjelpearbeid vi skal drive med på langturen. Kalenderene er veldig fine, det er kreativklassen som har laget dem:


Eksempel på en av månedene i kalenderen

Men altså, det er ikke SÅ lett å få solgt de. Spesielt ikke i begynnelsen av Oktober. Spesielt ikke når man er like smart som meg og finner ut at man likesågodt skal bestille 20 stykker, for å selge ting er jo kjempelett. Eh...not. Hitill har jeg solg en kalender, og den var til mamma.

Ok, jeg har kanskje ikke prøvd sånn ekstremt hardt ennå. Det er der den dårlige samvittigheten kommer inn. Jeg har vært opptatt, men jeg har vært opptatt av typen "vært på cafe med venner" og "sett sesong 1 av Gossip Girl på dvd", ikke "jeg har vært ute og reddet liv og funnet en kur mot kreft og skaffet mat til mine 13 farløse barn" typen.

Så...er det noen villige blogglesere som føler en fantastisk stor trang til å kjøpe en kalender (eller to...eller tre...eller alle 19, for den saks skyld), så VÆR SÅ SNILL, ikke nøl med å ta kontakt. Den koster bare 100 kroner. Og alle trenger jo kalendere, jeg mener, hva hadde vel verden vært uten dem? Fullstendig kaos, det er det den hadde vært. Ok, så vi har kanskje kalender på mobilen. Men det er noe ANNET. En ekte kalender å henge på veggen er en tradisjon, noe mennesker har gjort i generasjoner. Pluss at det finnes faktisk mennesker som ikke har mobil*, og hvordan skal de finne ut hvilken dag det er hvis de ikke har en kalender? I tilegg er det jo dekorativt med en kalender! Ja, du kan faktisk SPARE penger ved å kjøpe en, for du slipper å handle inn et bilde eller noe på den tomme plassen på veggen kalenderen nå fyller opp.

Seriøst, folkens! Fantastisk deal her!

Ingen interesserte?

Neivel...jeg får bare stille meg opp i Markens da. Utenfor Sandens, kanskje. Pengeinnsamlinger av diverse slag er jo ikke akkurat ukjent i bybildet...

Eller så bare kjøper jeg alle av meg selv, også gir jeg de til hver eneste person jeg kjenner i julegave (sorry, dere som nå vet hva dere får til jul, men c`est la vie).

Alt for å slippe hjemsøkingen. Pluss at, du vet, jeg får samlet inn penger til folk som trenger det mer enn meg.

Cheers ;)

*jeg kommer kanskje ikke på noen akkurat nå, men jeg vet at de finnes. Et sted.

Et materialistisk høstsukk

Det er høst, bladene skifter farge, lufta blir skarp og kald, og kinnene våre røde. Høsten er innekos, røde epler - og høstferie. Jeg er hjemom denne uka og det er koselig. MEN, uansett, for meg (og sikkert ganske mange andre også) betyr høsten en annen ting, nemlig (forhåpentligvis nye) høstklær! Nå er altså siste frist for å pakke ned de hvite blusene og blomstrete kjolene, og dra frem...hva for noe? Her er iallefall noe av det jeg liker i høst:

Strikkegensere. Love `em, want `em, need `em. Seriøst. De har dem i de fleste butikker, så det er vel egentlig bare å gå etter hva man har råd til (jeg har oppgradert meg fra Hennes og Mauritz sine i år) men her er iallefall et par fra Oasis:



...og en fra Roxy:

Og når det gjelder bukser, så er jeg fortsatt veldig fan av skinny jeans. Jeg mener, finnes det noen mer perfekte bukser? De ser bra ut på og passer til ca. alt!

"Tulip skirts":<3 I say no more...fra Oasis

Jeg har kanskje ikke kjæreste, men jeg muligheten til å skaffe meg en..."boyfriend jacket", som de sier på engelsk, så hva trenger man egentlig en gutt til da? Denne er fra Oasis.

Fordi man aldri kan få for mange kjoler (ja, dette BØR være alle fornuftige jenters leveregel), her er en kul en fra (igjen) Oasis:

En annen ting jeg virkelig liker, men ennå ikke har kjøpt meg grunnet det faktum at det er ganske dyrt og jeg skal prøve å være litt økonomisk, er skinnjakke. Det er så mange fine å velge mellom også!

Ellos

Message. Sjekk skoene, btw ;)

Når vi er på temaet skinn, foressten, så er det noe jeg HAR anskaffet meg: skinnhansker!

Og sminkemessig så går det i rød lipgloss, mineralpudder, brun øyenskygge, brun eyeliner...og svart neglelakk


Til sist, fordi a) man faktisk kan la seg inspirere til å kjøpe lignende, men billigere alternativer, og b) fordi ei jente skal få lov til å drømme seg bort litt,her er noen av mine motefavoritter fra Isabel Marant




Som dere ser er jeg inne i en "nøytrale farger" fase av livet mitt, seriøst, grå har blitt den nye lilla og rosa og blå og turkis og egentlig de fleste andre farger for meg. Det går sannsynligvis over etter ei stund.

Klemmer =)

En slitsom skoledag?

Nei, jeg har ikke hatt en slitsom skoledag. Jeg har aldri slitsomme skoledager lengre. Livet mitt er generelt veldig lite stressende for tida. Det er slik folkehøyskole er!

Vi har om bønn for tida, og idag har vi funnet info om og så bedt for Honduras (hvor vi, i tilegg til North Carolina, skal på langtur) og Filippinene (pga. naturkatastrofene som har funnet sted der i det siste.) Så lærte vi mer om bønn,om hvorfor Gud ikke alltid svarer på det vi ber om og sånn. Og det er jo selvfølgelig interessant!

I lunsjen kjørte vi til Stange, hvor jeg spiste min første kebab ever! (og jeg ble ledd av av de andre i bilden fordi jeg spurte noen hvor "kebabutikken" lå) Ja, jeg vet, jeg er 19 år og hadde aldri spist kebab før, det er virkelig skammelig. Spesielt siden kebab faktisk var veldig godt. Jeg har bare et lite spørsmål, og der er: hvorfor må de være så himla store??? Det er faktisk et irritasjonsmoment for meg i livet sånn generelt, de fleste restauranter osv. serverer bestandig porsjoner basert på magesekken til en voksen mann, og jeg, vel, jeg har ikke akkurat magesekken til en voksen mann, for å si det sånn.

Etterpå så vi på "Bruce Almighty" og diskuterte hvordan Gud blir presentert i den. Og nå...sitter jeg altså i peisestua og skriver. Jeg kunne sikkert skrevet mye mer, men det er liksom så mye annet å gjøre enn å sitte på dataen.

Life is good =)

Kaffebitch eller kakaoeberte?

Så, kjære leserpersoner, på onsdag fikk jeg et innfall. Av og til får jeg det, og greia med mine innfall er at de sjeldent er særlig…fornuftige. De fleste flausene og minikatastrofene i livet mitt stammer faktisk fra innfallene mine. Men uansett, dette innfallet gikk altså ut på å drikke seks kopper kaffe. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg liker ikke kaffe ei gang.

Jeg tror jeg har blitt hjernevaska av det faktum at ca. alle drikker det hele tida. Til og med min roomie og tidligere medsammensvoren innen kaffehating, Cecilie, har begynt å like kaffe. (Ok, så hun liker den bare med masse masse karamell\sjokolade\begge deler, men uansett) Og disippeltrening er liksom kaffedrikkingsklassen. Vi har egen kaffestasjon bakerst i klasserommet, og læreren vår, Gunnleik, har til og med kjøpt presskanne til oss, så vi slipper å drikke pulverkaffe.

I tilegg er mamma og pappa store kaffedrikkere, vi har en fancy kaffemaskingreie og de kunne sannsynligvis søkt jobb på Lauras som baristaer begge to, dersom de hadde ønsket et karriereskifte. Da jeg bodde hjemme drev de hele tida å tilbød seg å lage caffe latter og caffe moccaer og alt det der til meg.

Jeg tror jeg rett og slett bukket litt under for kaffepresset, altså, og, med Kristine og Cecilie som tilskuere\kaffedrikkende rådgivere, og Astrid som PIC (partner in coffedrinking) satte jeg meg ut i sola etter lunsj. Med meg hadde jeg ei hel kaffekanne, og så snart vi hadde satt oss satte jeg til verks og tok en stor slurk…som jeg nesten spyttet ut igjen. Jeg hadde glemt det ganske åpenbare faktum at kaffe faktisk er veldig varmt når det kommer rett fra kanna… Etter litt avkjøling begynte jeg derimot å drikke. Og det var…utrolig vondt. Astrid tok et bilde av meg imens jeg drakk, og det er den vittigste (og styggeste) fotografiske fremstillingen av meg selv jeg noen gang har sett. Jeg har egentlig ikke spesielt lyst til å legge det ut på Det Store Internett, men jeg så faktisk veldig ut som ringeren i Notre Dame på det, så hvis dere ser på følgende bilde har dere et ganske godt inntrykk av hvordan det er:

(forøvrig må jeg også opplyse om at jeg er ørlite grann søtere i virkeligheten…)

Inntak av chips og eplejuice hjalp ikke, kaffe var og ble vondt, så jeg gav opp etter en og en halv kopp. Jeg følte meg helt forferdelig, og ble faktisk dårligere ut på dagen, og det viste seg at jeg er allergisk mot koffein og absolutt ikke bør drikke det, så…jeg vil nok alltid føle meg som en åtteåring når jeg bestiller kakao med krem mens venninnene mine kjøper caffe ditt og datt på cafe`.
Men hvis jeg skal være ekstremt positiv og alt det der, så sparer jeg i alle fall penger på kaffepulver for resten av livet mitt.

Vi sees,

Kakaoberta ;)

Det var ikke meninga, det bare...skjedde!

Det var ikke meninga. Seriøst. Det bare skjedde, liksom. Jeg var jo faktisk fast bestemt på å heretter bruke så lite penger som mulig. Veldig fast bestemt. Men så hørte jeg om et salg. På Carlings. Og det måtte jeg jo nesten sjekke ut. Sånn i tilfelle jeg fant noe jeg virkelig, virkelig trengte. Også skulle vennene mine der, og jeg burde jo faktisk dra for å være ei god venninne og rådføre de om hva de burde kjøpe og sånn.

Og så kom jeg der, også fant jeg masse fine ting. Og det skadet jo ikke å prøve de, gjorde det vel, bare sånn for gøy? Også fant jeg noen bukser da, og de satt jo bare så fint, og da måtte jeg nesten bare kjøpe de. For greia er at man faktisk bare må slå til når det gjelder bukser, for det kan være ganske vanskelig å finne noen som ser fine ut. Og i tilegg var de nedsatt med 300 kroner! Hvilket betydde at de hadde kosta ganske mye, ergo de var av bra kvalitet, ergo de faktisk var en investering. Å ikke kjøpe dem hadde vært galskap.

Uansett, jeg fant altså en genser også. En enkel, litt posete hvit bomullsgenser. Og den måtte jeg faktisk også ha. For det første så var den så billig. Og for det andre så var den liksom et plagg som er sykt greit å ha, den passet jo til alt! Faktisk ville den genseren freshe opp hele garderoben min, ved å åpne for kombinasjoner som tidligere hadde vært umulige.

Sist, men ikke minst, så var det den grå ulljakka. Den var jo nærmest et selvsagt kjøp, jeg må ha varme klær når jeg bor i Hamar, det er, i september, allerede ganske kjølig her. Bare tenk hvordan det blir i desember! Jeg kan bli syk faktisk, den jakka var en investering i helsa mi, og alle vet at når det gjelder helsa så må man ikke ta snarveier.

Så som det sikkert er ganske åpenbart var det virkelig IKKE min skyld at jeg brukte...vel, jeg har egentlig ikke så lyst til å nevne beløpet, men det var en del, ikke sant, selv på salg er det ikke sååå billig på Carlings. Jeg hadde rett og slett ikke noe valg.

MEN, jeg tror jeg må leve litt mer økonomisk nå...muligens gi Cecilie og Astrid full råderett til å nekte meg å kjøpe ting de neste ukene - som forøvrig er en service jeg burde utøve mot dem også. Jeg er ikke den eneste som bare drar til byen eller kjøpesenteret og bare kjøper ting, for en eller annen "veldig, veldig god" grunn.

Hei igjen, ja!

Så, nå har jeg altså gått tre hele uker på Toppen. Siden sist har jeg:

blitt bedre kjent med masse sinnsykt koselige mennesker,
hatt vasketjeneste,
spilt altfor mye "under 15",
spist altfor mye nugatti,
fått studielån og feiret ved å kjøpe en litt for dyr genser,
lært om Guds karakter - veldig interessant,
bakt boller som var så våte at de på en måte gled i hverandre og ble ei kake (teite Regal kakemiks - men på den andre sida, de smakte sinnsykt godt),
spilt fotball (noe jeg aldri trodde jeg skulle gått med på frivillig i mitt liv) og tilbrakt tida på banen ved å dø av kjedsomhet og løpe litt frem og tilbake så det iallefall så ut som om jeg gjorde noe,
lært meg å vaske tøy,
spilt mafia,
...og en hel del mer =)

Klemmer

Heisalla, hoppsalla!

Nå har jeg gått på hedmarktoppen i ei uke! Folkehøyskole er stedet å dra dersom du vil bli kjent med masse hyggelige folk, ha det supersosialt, og koble tredje klasse ut fullstendig. Det er stort sett kjempegøy! MEN, folkehøyskole er ikke stedet å dra til dersom du har ambisjoner om å bli en superblogger. Det skjer liksom noe hele tida.

Så det kommer nok til å være litt stille fra denne kanten en stund. Men jeg har det altså bra =) Jeg har vært i Jotunheimen. Spilt veldig mye kort. Vasket klær for første gang i mitt liv. Kjøpt min første blomst (en orkide`), og det er stort, kjøper man blomst er man voksen.

Klemmer

Den siste dagen av HADETER*

De siste dagene har gått ut på å si hadet til flest mulig mennesker. Jeg drar IMORGEN, så dette er den aller siste dagen av HADETER.

Det er hadet til nære venner og fjerne venner og venner jeg akkurat har blitt kjent med og nå må dra ifra. Hadet til venner som får meg til å le og venner som får meg til å tenke. Hadet til slektninger, til besteforeldre. Hadet til naboer og bekjente og kollegaer. Hadet til det gamle rommet mitt, som Silje har overtatt og fylt av sine ting, slik at det på en måte ikke er mitt rom lenger, selv om det føles litt som om det er det fortsatt. Hadet til det nye rommet mitt, som ser kjempekoselig ut, men som ikke føles helt som mitt ennå. Hadet til de skoene jeg ikke kunne ta med, og alle bøkene mine, og CDene og bildene. Hadet til mammas fantastiske middager, og til kjøleskapet som liksom alltid fyller seg opp. Hadet til filla og track. Hadet til biblioteket, til Oasis, til de herlig tomme prøverommene på Hennes og Mauritz på slottet, hvor jeg har tilbrakt mang en time sammen med venninner og en haug med spesie klær. Hadet til kakao med krem på Lauras og sjokolade fondant på Frøken Larsen.

Hadet til pappa, mamma, Silje, Andreas, og Paul. Familien min, som inntil nå alltid har vært der, smilende\kranglende\pratsomme\plagsomme\fantastiske. Jeg kommer til å savne alt, men dere mest av alt!

Men jeg er klar for dette, og jeg gleder meg =)

Sees

*Det ER et ord. I følge, ehm, meg.

Jane Austen uke!

Det virker som om noen har bestemt at dette er Jane Austen uka i livet mitt. Først, så oppdaget jeg altså den TV-serien, "Lost in Austen", som jeg skrev om sist, helt tilfeldig til salgs på Rimi. For alle som elsker Jane Austens bøker kan jeg virkelig anbefale den! I tilegg fikk jeg en bursdagsgave i posten fra min kjære venninne fra USA, Nina, (noen måneder etter bursdagen min, men jeg sendte hennes gave noen måneder for sent også...det blir liksom ofte sånn med oss...) denne uka, og den inneholdt følgende bøker:



Dette har fått meg til å tenke på hva det egentlig er med Jane Austen som gjør at folk fortsatt elsker bøkene hennes. De tar ikke opp store, eksistensielle spørsmål. De har aldri blitt sett på som kontroversielle. De beveger ikke en gang leseren til tårer på grunn av deres tristhet.

Jeg tror det er nettopp de ovenfornevnte grunnene som gjør at Jane Austens bøker ER så populære. I det virkelige livet møter man nok av store spørsmål, det er nok av ting å bli trist av. Da kan det være godt å fordype seg i en annen verden full av kjekke gentlemen, fine kjoler og flotte ball. En verden hvor den eneste nevnelsen av en foregående krig er at soldatene er kjekke, hvor Elizabeth får sin Mr.Darcy og Fanny Price sin Edmund.

Som Jane Austen selv sa: "let other pens dwell on guilt and misery".

God morgen!

Hei hei og god morgen =)

Kakemessig står det bra til, etter å ha tilbrakt noen timer i kjøleskapet likner iallefall kaka mi litt mer på dens mer suksessfulle søster i Angenda 3, 16. Og den smaker fortsatt helt sinnsykt fantastisk godt.

Uansett, som ca. alle andre på min alder driver jeg å pakker for tida. Det er så vanskelig! Jeg vil ha med alt! Favorittplaggene mine er jo selvsagte, men så er det spørsmål som "hvor mange kjoler skal jeg ta med?" og "skal jeg ta med den fine toppen der?" som dukker opp veldig ofte. I tilegg til at jeg vil ha med de fleste klærne mine fordi jeg liker de, er det også slik at visse familiemedlemmer (og da tenker jeg IKKE på pappa...) har den vane med å stjele klærne mine. Når jeg bor hjemme har jeg iallefall en viss kontroll på dette, men når jeg bor i Hamar? Øh...nei....

Også må jeg flytte inn på nytt rom, som jeg tidligere skrev, det er mindre enn halvparten av det gamle rommet mitt og det var ikke plass til alle bøkene mine ei gang! Så jeg måtte legge vekk de jeg egentlig ikke leser lengre, som Barnevaktklubbserien (elsket de i 4.klasse!) og Nancy Drew bøkene (elsket de i 5. klasse!)

Og, fordi jeg er rar eller en boknerd eller noe har jeg alfabetisert de resterende (bare fire!) radene med bøker, og jeg har funnet ut at jeg har 23 Meg Cabot bøker! (Meg Cabot har en ekstremt gøy blogg, og er hun som skrev "Princess diaries serien", forøvrig min favorittbok i 9.klasse)

Jeg har også alle Jane Austens romaner. Enkelte av dem kan være litt traurige, men jeg liker de fleste veldig godt, favoritten min er "Mansfield Park". Det er en sånn akskepotthistorie om ei fattig jente som vokser opp hos noen rike og litt overlegne slektninger, også ender hun opp med å bli veldig vakker og kapre hjertet til husets sønn <3 det eneste creepy er at hun er forelsket i fetteren sin! Men uansett, jeg antar jeg ikke er den eneste som har drømt om å leve i en Jane Austen roman? Ikke hele livet, bare...ei stund. Alt er liksom så fint der og Mr. Darcy er så kjekk og de har så stort hus og folk går bare rundt og danser og forelsker seg og alt ender fantastisk bra til slutt. Så...da jeg hørte at noen hadde laget en miniserie om ei dame som gjør nettopp dette, altså kommer inn i et slags Jane Austen univers, ble jeg selvsagt veldig interessert!

...Og nå har jeg kjøpt den, og skal bare vente til jeg har pakket og kjøpt alt jeg trenger før jeg drar og klippet meg og flyttet helt inn på det nye rommet mitt...og så kan jeg se den!

Cheers

Kake!

Så, sist gang jeg skrev nevnte jeg at jeg skulle lage ei kake til hadetfesten min. Ei veldig innvikla sjokoladeostekake. I går bestemte jeg meg for å øve meg på å lage den nevnte kaka, slik at jeg neste uke kunne lage ei helt perfekt ei. Før jeg begynte var forventningene STORE. Jeg hadde fortalt ca. alle jeg kjente om den fantastiske kaka jeg skulle lage, og gledet meg virkelig til å spise den.

Her er et bilde fra bladet (Agenda 3, 16) som oppskriften sto i. Jeg har de siste ukene vist bildet til ca. alle besøkende, og til søsknene mine (flere ganger), og snakket om hvordan jeg skulle lage den deilige kaka! Men se på den, da, er det rart jeg fikk lyst til å lage den?


I retrospekt så ser jeg jo altså at jeg kanskje var en smule vel ambasiøs da jeg begikk meg ut på å lage den. Men, som jeg skrev sist gang, så ER jeg overambasiøs...og har utviklet Bree Van de Kampaktige tendenser. Eller, jeg har utviklet hennes trang til å bake og vaske og forakten for hvite bukser på vinteren. Men jeg har IKKE utviklet hennes kakebakingsferdigheter.

Det er en viss forskjell mellom oss to...

Men, altså, tilbake til kakelaginga: kaka krevde ekstremt mange ingredienser og var ekstremt dyr, for eksempel krevde den til sammen 11 1\2 sjokoladeplater, tre bokser med Philadelfiaost, og masse masse sukker og smør. Mamma hadde ikke lest ingredienslista så nøye da hun leste den, så hun hadde ikke kjøpt alt, og jeg måtte derfor eksperimentere en del med kremene.

Men først skulle jeg altså lage to kakebunner, som senere skulle deles i fire. Bunnene var fulle av deilig sjokolade og smør og sukker og slikt, og å lage de gikk egentlig greit, det eneste var at det sto i oppskriften at de skulle være inne i 1 1\2 time, og det var altfor lenge. Og da jeg tok de ut var de liksom ganske lave, ikke høye og fine som på bildet!

Så skulle jeg til med kremene, det var en sjokoladekrem og en ostekrem, og de ble gode, selv om jeg som sagt manglet en del sjokolade og sånn.

Til slutt skulle kakene settes sammen og sånt, men bunnene var veldig løse, så jeg fikk mamma, hun er mer erfaren innen kakelaging, til å ordne alt for meg. Bunnene smuldret egentlig helt sammen, så hun måtte klemme de sammen igjen, og masse fyll tøt ut, så hun måtte ta av masse kakegugg (forøvrig den beste type gugg!) Det endelige resultatet ble som følger:


Eh...litt forskjell! Jeg tror kanskje jeg lager noe litt enklere til hadetfesten, som firkløverkake.

Men kaka smakte ekstremt godt, da, den var så saftig og søt, også gav ostefyllet en slags kontrast. Nam! Så hvis noen vil begi seg ut på det farefulle oppdraget å lage den, eller bare se litt på den ekstremt lange ingerienslista, er linken her:


Klemmer =)

2 uker igjen: jeg reflekterer

Hey kjære leserpersoner! På kommentarfronten har det vært litt...stille i det siste. I og med at de fleste vennene mine ikke har oppdaget bloggingens gleder har jeg aldri rent over av commentz, men jeg har en sånn "antall leser"greie så jeg vet jeg har noen lesere her, og det går ann å gi et pip. Eller ikke. Your choice =)

Nå er det bare to bittesmå uker før jeg drar, hvilket er rart og trist og spennende og kanskje ikke helt gått opp for meg ennå, for jeg trodde det skulle føles mye rarere.

Eller kanskje jeg rett og slett bare er klar, at det er derfor det ikke føles SÅ rart, kanskje jeg har nådd det punktet i livet mitt hvor utflytting er den eneste naturlige veien videre. Jeg vet virkelig ikke.

I det siste har jeg tenkt en del på den første episoden av "Huset med det rare i", hvor Marianne (jeg mener det var Marianne) skulle flytte hjemmefra for å leie en hybeleilighet i det nevnte rare huset og liksom starte et helt nytt kapittel i livet sitt, også drev hun å sang en sang med lillebroren sin om at hun skulle dra. Det var noen greier om at han fikk Tintinbøkene for seg selv nå - eller var det det at han ikke fikk de i det hele tatt, for Marianne skulle ta de med seg? Akkurat hvem som fikk bøkene har vel egentlig ikke så mye å si, poenget er...at nå er det jeg som er Marianne. På en måte.

Uansett, jeg er nesten ferdig med å jobbe, og i de neste to ukene har jeg ei lang liste med ting som skal gjøres. I dag var jeg for eksempel i byen for å handle småting jeg vil trenge, som hårstrikk og bomullspads og tannkrem. I og med at jeg skal leve av lånekassa de neste årene må jeg begynne med å være økonomisk, og jeg startet dette ved å kjøpe first price tannkrem til 4.50 kroner. Jeg har en følelse av at det bare var starten på et langvarig forhold til first price varer.

En annen ting jeg må gjøre før jeg drar er å finne ut hvem jeg skal stemme på, og så stemme på de jeg har bestemt meg for. Jeg er litt oppspilt over hele stemmegreia, jeg får endelig være med i demokratiet, liksom.

Ooog, fordi jeg 1) er overambasiøs, og 2) har, skremmende nok, begynt å utvikle Bree Van de Kamp-aktige tendenser, har jeg bestemt meg for å lage en treetasjers sjokoladeostekake til hadetfesten jeg og noen andre venninner arrangerer neste uke. Selv om jeg egentlig ikke har så veldig mye kakebakingserfaring. Så det kan jo bli...interessant...

Uansett, det er spennende å liksom stå på terskelen til voksenlivet. Jeg har jo vært på denne jorda i 19 år og noen måneder, men i over halvparten av dem har jeg vært for ung til å kunne bestemme så veldig mye over hva jeg skulle gjøre selv. Nå er det liksom FULLT UT jeg som skal bestemme hva jeg vil gjøre med livet mitt. Det er gøy, men av og til kan det føles litt vel...mye. I det siste har jeg tenkt mye på og lest bibelvers om at man ikke trenger å bekymre seg for fremtida, at man skal søke Gud først, og at det er å følge ham som gir mening* i livet. Og jeg tror det er viktig å huske, midt i flusten av jordommsseilinger og folkehøyskoleår og jobbeår og studier.

Søk Guds rike, så skal dere få dette** i tilegg,
Lukas, 12:31
Klemmer =)


*håper jeg ikke støter noen ikke-kristne ved å si dette. Jeg har min greie jeg tror på, og jeg mener det er den sanne greia og vil at så flest mulig skal tro på det fordi jeg mener det er best for mennesker å gjøre det, men jeg forstår veldig godt at dersom man ikke har erfart disse tingene selv kan det virke både rart og teit og kanskje litt skummelt!

**med "dette" menes alt det andre her i livet, liksom...

Malenes anbefalinger

Jeg vet selvfølgelig ikke alt (selv om jeg, som eldstemann i søskenflokken, har en naturlig tilbøyelighet til å tro det), men jeg vet iallefall NOE, og jeg har, fordi jeg er en megasuperfantastisk person (eller bare fordi jeg faktisk egentlig helt ærlig tror jeg vet alt? Your guess...) bestemt meg for å dele litt av dette NOE. Ved å anbefale ting. På internett. Så alle i hele verden (som kan norsk. ELLER er flittige brukere av google translate) kan klikke seg inn på bloggen min og bli opplyste av denne kunnskapen om NOE som jeg innehar.

Anbefaling nr. 1:
Rouge. Til alle bleke medsøstre\vampyrer som ikke vil se ut som vampyrer: lip and cheeck stain fra Body Shop. Den er GENIAL. Du påfører der du påfører rouge, det ser ekstremt ekstremt naturlig ut og varer hele dagen. Kan også taes på leppene og under øyenbrynene (høres rart ut, men du tar bare litt, så det ser veldig fint ut)


Anbefaling nr. 2:
Bok å lese dersom du er lei deg, stressa, eller liknende: "Emma" av Jane Austen. Denne boka har alltid hatt en beroligende effekt på meg iallfall, det skjer liksom ikke så mye, protagonisten Emma sjefer rundt (men man elsker henne uansett) og gir folk makeovers og passer på sin hypokonderske far og alt foregår på landsbygda på England, og er liksom så rolig og koselig.


Anbefaling nr. 3:
Verdens beste sjokoladekake: dampbageriets sjokoladekake. Seriøst. Verdens. Beste.
Saftig, med masse sjokoladekrem. Det var dessverre ikke mulig å oppdrive bilder av kaka, men den likner ganske mye utseendemessig på denne:


Anbefaling nr. 4:
De beste øreproppene som finnes, I kid you not: Soviro! Pluss for søt design.


Anbefaling nr. 5:
Singleter av bra kvalitet: jeg er ekstremt fascinert av basisklær (kanskje jeg skriver et innlegg bare om det ei gang) og har foretatt en Lang og Strevsom Søken etter noen enkle singleter i ulike farger, og var egentlig forberedt på å måtte punge ut litt for det, men så fant jeg noen fra Gina Tricot som så veldig bra ut, fantes i alle mulige farger, og var av utrolig bra kvalitet!


Anbefaling nr. 6:
Ting å gjøre dersom håret ditt er skikkelig ekkelt og du har forsovet deg og ikke har tid til å vaske det: Babypudder! Seriøst, det virker skikkelig bra, bare bruk en kost og sørg for at alt trekker seg inn i hodebunnen, ellers ser det ut som om du har bada i mel!


Anbefaling nr. 7:
Bok å lese dersom du har lyst til å være på rommet ditt og bare lese i timesvis: "Slam" av Nick Hornby. Kan ikke legges fra seg. Gutt blir far i alder av 16år, om hvordan han takler dette. Så vittig, så ekstremt realistisk skrevne personer, litt trist....så, så, så bra.


Anbefaling nr. 8:
CD å høre på dersom du er stressa, trist, og lei: "You are beautiful" med Kelley Warren og Nicole Smith. Nydelig, nydelig musikk.


Anbefaling nr. 9:
Bok i bibelen å lese først: Markus. Den er kortest, og gir rett og slett en innføring i kristendommen.

Anbefaling nr. 10:
Film å se på som er morsom, skjønn, trist, og glad: "Der det er hjerterom". Ei ung, gravid tenåringsjente (nei, tenåringsgraviditet er ikke et bevisst tema på anbefalingslista...) blir forlatt av kjæresten sin på Wall-Mart i en random by, hvor hun, etter å ha født på Wall-Mart, bestemmer seg for å bo. Hun får venner og finner kjærligheten og det skjer dumme ting og bra ting, og ååå, det er en fantastisk film!


Så, yay yay, det var mine fantastiske anbefalinger. Jeg har foressten en bonusanbefaling, sånn helt til slutt: IKKE farg håret ditt med henna du kjøpte for ti kroner på Asiabutikken. To venninner av meg som jeg skal la forbli anonyme prøvde dette ei gang, og, vel, la oss bare si at jeg holdt på å begynne å grine av latter når jeg så de neste dag (ja, jeg vet, det er ikke pent å le av andres mislykkede hårfadeser, men jeg hadde faktisk tenkt å si noe ihvertfall halveis positivt om håret, men, vel, så var det liksom så orangsje og flekkete og så seriøst ut som øst-europeisk horehår, så jeg greide rett og slett ikke holde latteren tilbake).

Cheers =)