mandag 26. januar 2015

Livet som fri sjel

Folk bare "hva skal dere ha om på Substans denne uka?"

Og jeg bare "jeg vet ikke?"

Har visst mista timeplanen. Regner med skolen kan spandere på meg en ny en, meeeen det bare slår meg liksom aldri å spørre. Ha ha. Bare dukker opp på Substans hver morgen, jeg, og ser hva som skjer.

Idag hadde vi besøk av Åge Åleskjær, hvis dere har hørt om ham. Kjempespennende dag!

Visste faktisk om det på forhånd, men det var fordi noen nevnte det for meg i går kveld.

Alle kan jo ikke vite alt, da. Jeg mener, det er jo veldig greit på gruppereiser og sånn, at jeg bare dukker opp og sprer god stemning og ikke stiller spørsmål. (Tror jeg?)

Sååå, Argentina blir chill. Tre hele uker med fastlagt program, som jeg forøvrig ikke vet hva består av. Vet ikke helt om vi skal være der i tre uker ei gang?

LOL, husker ikke avreisedato heller.

Har vel egentlig ikke spurt. Jeg får jo greie på det, på ett eller annet tidspunkt.

Ok. Da har vi etablert at jeg ikke har verdens største kontrollbehov. 

(Men det skal sies at jeg er ansvarlig og har kontroll når jeg må.)

Sånn sett er det jo greit jeg bor i Bergen, hvor vi som sagt har tidenes mest ustabile vær. Denne helga har vi for eksempel hatt tordenvær, snø, regn, hagl, og sol.

Ellers går det bra, jeg nyter livet med symmetrisk ansikt, ha ha. Er jo litt enklere stylingmessig, når man slipper å skjule halve ansiktet bak luggen.

Når vi snakker om hår, så har jeg forresten innsett at jeg har dip-dye i håret. Dette skyldes egentlig at jeg ikke vil bruke 2000 kroner flere ganger i året på å stripe det. Men. Vi kan jo satse på at folk tror det er et intensjonelt livsvalg.

Sånn sett fail å nevne det på bloggen.

Men. De aller fleste leser jo ikke bloggen, hvis man ser på verdens befolkning liksom...

På den andre siden, dip-dye var vel egentlig mer in for ett-to år siden.

Jaja, jeg regner med folk liker meg uansett.


Sånn hvis dere lurte, så er webkameraet på PC-en min ENESTE selfie-kilde atm. Siden frontkameraet på iPhonen ikke virker. Derav billedkvaliteten.



"Modellkvaliteten" handler derimot om at et eller annet tidspunkt på kvelden blir grimasebilder det eneste jeg kan ta av meg selv. Sorry, mamma.

Er stilling ledig som bloggfotograf, da. Hvis du har eget kamera og har lyst til å ta gratis bilder av en ikke veldig kjent blogger, er det bare å melde seg ;)

Ok, nå må jeg videre med livet mitt. Spennende ting som venter. Nærmere bestemt kveldsmat.

Vi snakkes =)

søndag 18. januar 2015

Hamstergirl goes on a trip

Da min søster Silje og jeg var små, var sminke noe av det gøyeste vi visste. Ikke ordentlig sminke, men noe som het barnesminke (lol).Vet ikke helt hva forskjellen var, bortsett fra at fargene var MYE mer knæsj.

Sminketeknikk og fargevalg gjenspeilet at seks år gamle Malene var både DRAMATISK og venstrehendt. Ha ha. Syntes selv jeg så smashing ut, da. Og måtte selvfølgelig påføre så mye som mulig før ukas store sosiale happening: kirka! Alle var som en stor familie i kirka jeg vokste opp i, så det gjorde ikke noe at jeg løp rundt og så sånn halvveis gal ut...

Jeg tar fortsatt på meg sminke, også på søndagene. Men det skal sies at fargekombinasjonene har blitt mer konservative, og teknikken en god del bedre ;)

Men. Sist søndag. Da innså jeg at sminke har sine begrensninger. Som at det ene kinnet ditt er DOBBELT SÅ STORT som det andre.

Jeg mener, du kan jo markere kinnbeinene for å forminske hamsterlooken. Bare at her var det faktisk ikke noe synlig kinnbein å markere...

Kunne eventuelt tatt i bruk avledningstrikset. Dere vet. (Eller, regner med at ikke alle gutter vet, men dere får vite det nå:) Når du typisk har ei kvise på nesa. Så markerer du øynene veldig, for å ta oppmerksomheten bort fra kvisa. 

Men hallo. Hvis jeg skulle ha tatt oppmerksomheten bort fra kinnet, da måtte jeg ha lagt smoky eyes med LILLA glitter. Og rosa leppestift med sølvglitter. Og knallrød rouge med gullglitter.

Jeg måtte, med andre ord, ha tatt frem barnesminken.

Men. Tror kanskje ikke den looken ville blitt like godt mottatt nå, som i 1996. Spesielt siden jeg denne søndagen ikke skulle i kirka, (hvor alle er snille med meg uansett) men fly tilbake til Bergen.

Løsningen ble da å gjemme hele greia bak håret og et skjerf. Funka faktisk ganske bra.


Vel, jeg tror hamsterkinnet kom frem innimellom, men det hadde jeg sannsynligvis godt av. Jeg tror faktisk at vi alle - men særlig oss unge jenter - kan ha godt av å se litt rare ut nå og da.

Når det er sagt, så må jeg si jeg er SYKT glad for at venstrekinnet nå er lik størrelse som høyrekinnet!

Ellers så har jeg levd babymatlivet, ha ha. Det gikk veldig greit, siden mitt motto var alt kan stavmikses. 

Vel, ikke, sånn, ABSOLUTT alt, jeg stavmikset ikke brød liksom. Men type kjøttdeig og grønnsaker. Jeg fortalte mamma om hva jeg spiste på telefonen, og hun bare "jaaa, det var det jeg lagde til deg da du var ett år gammel!"

Ha ha.

De to siste dagene har jeg kunnet spise fast føde, så det har vært good times. 

Noe annet som er good times, det er bibelskolelivet. Jeg elsker å komme der om morgenen, bli møtt velkommen av mine fantastiske medelever, og ta meg en kopp kaffe. Jeg elsker å høre på undervisningen, som er livsrelevant og spennende. Jeg elsker å ha bønn og lovsang før lunsj, og jeg elsker lunsjen, hvor vi bare prater og tuller. Og, jeg elsker at jeg kan gå hjem fra skolen halv tre, uten dårlig samvittighet for at jeg ikke leser. Jeg føler meg virkelig SÅ heldig, som har fått muligheten til å ta et sånt år som dette, midt i et studiene.

Nå i helga har jeg lekt housewife anno 1952, vi snakker vasking av VEGGENE. Heldigvis har student-Malene anno 2015 også kommet frem, så har hatt besøk og vært sosial og. Oooog, nå må jeg kanskje legge meg?

Ha en fin lørdagsnatt/søndagsmorgen videre, så snakkes vi =)

lørdag 10. januar 2015

Confessions of Hamstergirl

Altså. Jeg må bare advare om at dette innlegget er skrevet i MORFINPÅVIRKET TILSTAND.

Ha ha. Mulig jeg må forklare litt nærmere, før noen setter i gang en "intervention": opererte ut visdomstennene i går, og etter at 600 mg. ibux ikke hjalp mot smertene, har jeg nå fått paralgin forte. Som forresten bare hjelper LITT. Så tror ikke det er snakk om spesielt mye morfin i de...

De siste årene har jeg hatt veldig mye betennelse rundt visdomstennene. Vurderte nesten å starte min egen pasientforening, ha ha. Sååå, jeg tror vi alle kan være enige om at dette var en ganske nødvendig operasjon.

Men hallo, bare ordet "operasjon" høres jo ekstremt fryktinngytende ut. Jeg har SÅ redd i forkant, selv om dette sikkert er en av de minste operasjonene som finnes.

Inne på tannlegekontoret steg frykten ENDA mer. Etter å ha bedøvet meg, fant ortopeden da ut at han skulle letta litt på stemninga med å komme med en spøk. Om noe sånt som at "nå merker du ikke at vi bruker kniv på deg!"

Jeg bare "skal du bruke KNIV??"

Mista serr all min humoristiske sans da jeg gikk inn på det rommet...

Tannlegen bare "Ok, jeg tror ikke jeg skal si noe mer..."

Like etterpå gikk vi igang med inngrepet - og det gikk jo faktisk bra! Tennene ble tatt ut på kanskje ti minutt, og vi slapp unna et dramatisk "knuse-tennene-i-fillebiter-for-å-få-de-ut" type scenario.

Etterpå var jeg bare utrolig glad og letta! Jeg visste at smertene ville komme, men jeg hadde fått resept på hele 600 mg. ibux, så regna med det ville gå bra. He he, det gjorde det jo IKKE, som nevnt innledningsvis...

Ærlig talt ble jeg litt sjokka, da bedøvelsen gikk ut, over hvor vondt det faktisk er å ha skikkelig vondt. All respekt til dere som går rundt i lange perioder med kraftige smerter! 

Har forresten også fått TIDENES hamsterkinn. Er helt vilt, halve ansiktet mitt ser ut som ansiktet til en fremmed. Mine egne foreldre begynte seriøst å LE da de så meg. Begynte å le selv da, jeg ser helt gal ut...

En mer hardcore blogger hadde vel lagt ut bilde, men jeg kjenner at der går grensen. Har en viss likhet med Lina fra "Emil i Lønneberget" når hun har trukket tennene sine, så det får være illustrasjon nok: 

Kilde: http://enblommigtekopp.se/2013/july/lina-i-emil-i-lonneberga.html

Det verste er at jeg ser ENDA verre ut... 

Ellers så skjer det ikke så mye her. Jeg holder meg i Kr. sand til smertene, og ikke minst HEVELSEN gir seg. Får heldigvis god pleie av mamma, hun er virkelig en mester i omsorg. I dag har hun laget smoothie, kyllingsuppe, kakao fra melkesjokolade, OG kjøpt Ben and Jerry-is til meg. Jeg er heldig =)

Håper dere alle har en fin fredagskveld, forhåpentligvis en som er litt mer spennende enn min =) Vi snakkes! 

tirsdag 6. januar 2015

Det de ikke fortalte meg om å gå med hatt



For det første, så må jeg si at hatteverden er en diskriminerende verden. Vi med små hoder har nemlig store problemer med å finne hatter som ikke faller langt nedi panna vår.

One size fits all, du liksom.

Men. Er det noe vi diskriminasjonsutsatte lærer oss, så er det utholdenhet. Etter flere måneders søken, finner jeg endelig en hatt som (nesten) passer.

Jeg forlater butikken i en nærmest euforisk tilstand. Endelig er drømmen blitt til virkelighet!! Hatten plasseres på hodet, og jeg føler meg chic og fancy. Birgitte Bardot meets Jackie O, liksom.

Men. Her er det jeg også føler meg: rar. Annerledes. Det er tross alt ikke vanlig med hatt.

Følelsen blir ytterligere forsterket, når vennene mine sier jeg er "kul som tørr å gå med hatt."

Jeg visste ikke at dette var et tilbehør som krevde mot? 

En annen ting med hatter, er at du får litt begrenset synsfelt. Jeg er noe klumsete fra før av, OG jeg har en forkjærlighet for ustabile, høyhælte sko. Altså trenger jeg alt synsfelt jeg kan få...

Resultatet blir nå at jeg ender opp med å kollidere med folk. Og søppelkasser. Og lyktestolper. Frekk og fjern, det er det jeg føler meg.

Jeg vurderer å bare droppe hele hattegreia. Ta på meg angorabeaninen, som tredjehver jente i Norge eier.

Så får jeg øye på meg selv i et butikkvindu. Hallo, jeg ser jo bare utrolig KUL ut! Dette er NØYAKTIG slik jeg forestilte meg at jeg ville se ut, når jeg endelig fant drømmehatten!

Hatten, den forblir på. Den er ikke som alle andres hodeplagg, men den gjør meg så glad. Den er meg. Helt unik.

MEN, jeg passer på å trå litt mer forsiktig enn vanlig. Det er lite som ødelegger hele den "elegant-kvinne" greia mer enn å bli full av avfall fra en søppelkasse...trust me! 



Klem fra Frøken M =) 

søndag 4. januar 2015

Ukas dilemma: bryllupskake og livsfare, eller ingen kake og trygghet

"Bilen er ødelagt," sier Astrid på telefonen. "Det skjedde da jeg skulle parkere i dag morges. Nå er den på verksted."

"Å nei!" sier jeg, og setter meg opp i senga, hvor jeg 30 sekund tidligere lå og sov.

Vi er i Bergen, og nevnte bil skal frakte oss hjem til Kristiansand I DAG. Nøyaktig 26 timer senere skal nemlig venninnen vår Hanna gifte seg.

SÅ. Hva gjør vi nå??

Jeg ringer noen leiebilselskaper for å høre om priser (forsikringen dekker det), og går så inn på Aftenpostens hjemmesider. Her blir jeg møtt av overskriften "Storm - livsfarlige kjøreforhold i Sør-Norge".

Okei. Hva gjør vi NÅ?

Vet ikke åssen dere har det, men selv er jeg veldig lite glad i å frivillig oppsøke situasjoner som betegnes som "livsfarlige".

Og nå er Astrid på jobb, og Maria sover, og jeg må ta alle avveiningene på egen hånd. Skal vi leie bil? Skal vi i det hele tatt kjøre? Potensiell bilulykke og bryllup, eller overlevelse og ingen bryllup? 

Bryllupslysten blir seierherren denne gang, og halv fire kjører vi avgårde i leid Ford. Må forresten legge til at dette var ca. verdens minste bil noensinne. Siden det var JEG, aka en person uten nevneverdig bilkunnskap, som bestilte bilen hos Hertz. De spurte hva slags bil vi ville ha, og jeg kjente på meg at dette var et sånn spørsmål jeg bare var svært lite kapabel til å svare på. Tror jeg sa noe sånt som "Ha ha, jeg vet ikke, den billigste?"

Og da tok de meg visst på ordet.

Tror det var litt mange valg for Frk. Randøy denne dagen, gitt. Jeg utøvde ihvertfall tidenes dårligste outfitdømmekraft:



Man får ikke frem tightsene og skoene på bildet, så dere kan se et eget bilde av dem her, siden det i stor grad var dem som gjorde antrekket så lite lekkert:


Jeg GREMMES.

Maria sa det så ok ut, da. Men, hun er kunstner og kan gå med ALT og se sykt kul ut. Min look er liksom mer polert, og da kreves et VISST nivå av mental tilstedeværelse...

Det som egentlig er vittig med denne situasjonen, altså klessituasjonen, er at 1) jeg bryr meg så himla mye om at jeg en dag i mitt liv gikk med klær som ikke matchet 100 prosent, og 2) at jeg fikk Astrid til å ta outfitbilde foran bokstavelig talt ALLE på hele ferja.

Etter outfitbildet var tatt, ble jeg faktisk litt flau over egen atferd. Men så tenkte jeg "jaja, vi skal jo bare være her i tjue minutter, og så ser vi aldri disse menneskene igjen!"

Den tanken tenkte jeg om igjen noen minutter senere, da vi endte opp med å ha en litt vel klein, litt vel høylytt samtale...Tjue minutter, så var vi ute av hverandres liv.

Bare at vi satt der jo ikke i tjue minutter, men i HALVANNEN TIME!!?

Astrid og Maria bare "nå ser jeg land!" type hvert fjerde minutt, men du ser vel egentlig land en god del av tida når du kjører rundt i en fjord, poenget er jo at du må komme til havna. Og det gjorde vi altså ikke på en god stund.

Vi fikk ikke noe info heller, men til slutt sa de at vi kunne gå ned i bilene. Bare at jeg tror det var for å gi oss falskt håp, for vi måtte sitte der nede evig lenge.

Men! Til slutt kom vi oss på land, og da var det fest og glede i Forden skal jeg si dere!

Er jo generelt en fest og en glede å være på tur med Astrid og Maria, da. Sang, latterkrampe, godteri og tulle-pose-selfies i skjønn forening. Sykt takknemlig for å ha dem begge som venner!













(Btw, viktig for meg å få frem at vi er IRONISKE når vi tar sånne bilder som det ovenfor, he he...)

(Og vi tar altså litt AV når det gjelder ironisk posing, slik at jeg ikke har normale bilder av oss å legge ut...)

Vi kom oss også helt hjem til slutt, tross i vindkast som til tider rykket til bilen. Jeg trodde vi skulle dø til tider, men det gikk som dere sikkert forstår bra ;) Og, i går fikk Astrid og jeg oppleve Hanna og Andreas bryllup. De strålte virkelig begge to, utrolig gøy å kunne være med på!

Dere må ha en god søndag videre, vi snakkes =)

torsdag 1. januar 2015

I ain't saying she a gold digger but she ain't messin' with no broke niggaz

Godt nyttår! Håper starten på året har vært bra, og at dere er klare for 2015! 

Her ser dere Malenes frokost 1. Januar 2015. Havregrøt, TE, og andaktsbok.


Det hele blir litt mindre imponerende, når jeg legger til at jeg spiste masse chips mens jeg kokte grøten...

Tidspunkt på frokosten var forresten 14:15, og det sier vel sitt om at jeg hadde ei bra feiring igår ;) Var i seng kl. 06, etter en kjempegøy nyttårsfest med folk fra Salt. 

Ja, jeg er i Bergen! Maria, Astrid og jeg kjørte opp hit på mandag. 

Du vet hvordan noen folk får masse crazy ideer, og andre roer folk som får crazy ideer ned? Jeg pleier å være førstnevnte, og så er de fleste vennene mine sånn "nei, nei, Malene, jeg tror IKKE du bør få deg en katt som er en tredjedel leopard." 

Men så har vi Maria. Som blir med på the crazy. 




Altså endte vi opp med å øve på, og så fremføre "Gold digger" på festen. 


Lol, jeg tuller faktisk ikke! Jeg, tidenes jentete, hvite sørlending, lipsyncet til Kanye. Ha ha. Vet ikke helt hvordan det så ut, men vi koste oss iallfall! 

Ellers var det utrolig god stemning; bra folk, leker og, ikke minst, polonese (!!) En eller annen person (Hans Roger?) fant nemlig ut at det var en naturlig festutvikling å sette på "slottsfest-på-1500-tallet" type musikk. Ha ha. Var veldig gøy faktisk. 

Oooog, nå er det jo 2015! Alle bare "nå skal jeg være så SUNN," men jeg craver sjokolade. Hallo, har spist det så mye i jula, kan ikke bare stoppe opp sånn plutselig! 

Her har jeg forresten et bilde som demonstrerer det som vil bli innleggets siste poeng: 2015 blir et spennende år, the best is yet to come!