Those happy crazy days

Livet med meg selv, altså, det er store deler av tida en festlig affære.

På lørdag dro jeg for eksempel på spontantur til Nesttun. Sånn, jeg skulle handle mat, og så kom bybanen forbi, og jeg bare "hm, kanskje jeg skal dra på shopping???"

Hadde bare 250 kr på konto på dette tidspunktet, så det jeg endte opp med var lærertyggis. Siden det er fint å også kunne kjøpe mat og sånn...

Men. Jeg prøvde en masse pelsjakker og Missonikjoler.

Viktig å holde drømmen levende, vet dere. 

Og på søndag. Da skulle jeg snakke om den bortkomne sauen i minikirken. (Søndagsskole for 2-3 åringer!)

Så da tenkte jeg at jeg måtte jo nesten kle meg ut som hyrde. Er der bildet stammer fra...var litt usikker på om jeg skulle legge det ut, da det ikke akkurat viser meg fra min vakreste side. Men. Astrid har allerede delt det med hele facebook pluss instagram, så hvorfor ikke la resten av internett se det, liksom?

Er veldig stolt av hyrdestaven btw. Fant den da jeg var ute på joggetur. Måtte nesten fullføre resten av ruta, etter dette, sååå jeg løp rundt med en 170 ish meter lang pinne...alle hundene jeg møtte ble jo helt gale...

Senere måtte jeg gå inn til sentrum med nevnte pinne/hyrdestav.

Kom jo litt inn i hyrderollen, da. Og møtte faktisk en annen voksenperson med pinne. Men jeg tror hun var blind.

Forresten har jeg - mest trolig - fått lønn i dag! Altså er livet som Fattigdommen i Norges ansikt over. For nå.

Det går fint uansett, da. Faktisk er det med penger noe av det jeg bekymrer meg minst for her i verden. Jeg tenker litt sånn, at så lenge jeg har penger til mat og husleie og strøm...så går det faktisk bra. Studentlivet varer tross alt bare noen år, og jeg tror det er dumt å bruke masse energi på å stresse med at man har dårlig råd...man får tross alt (forhåpentligvis) jobb og penger senere i livet!

Dessuten. Det er en egen frihet i det å ikke ha så mye penger!

Hadde ikke klagd hvis jeg plutselig hadde blitt veldig rik, da. Sånn hvis noen føler for å opprette et legat for studiner med forkjærlighet for pels...

Snakkes =) 

Finn din indre flinke pike

I år har jeg laget en studieplan. Den er såpass detaljert at det er på grensen til det forstyrrende.

Vi snakker regulering av når jeg skal komme på skolen, tid jeg kan dra derfra, samt en infløkt belønningssystem.

Men, jeg trenger det. Har en noe uheldig uvane med å flyte gjennom fagene mine frem til to uker før eksamen, samt å ikke være på lesesalen før klokka elleve.

(Dessuten har jeg, som den jusstudenten jeg er, selvfølgelig laget en regel om at planen kan fravikes dersom det foreligger "særlige grunner".)

Så. Mandag morgen ringte vekkerklokka halv syv. Og jeg sto opp!!!

Kun en og en halv time senere var jeg klar for å dra til skolen. (Bruker ekstremt lang tid om morgenen. Ikke fordi jeg er trøtt, men fordi jeg alltid bruker lang tid på ting. Tror jeg hadde passa veldig bra inn i et utviklingsland...)

Jeg løp til bybanen, med høye hæler, kaffe, og frokosten i hånda. (Halvannen time er tross alt ikke nok tid til å stelle seg OG spise.) 

Hadde aldri tatt bybanen så tidlig om morgenen før, så det var jo en opplevelse i seg selv. Hvis du er opptatt av komfort og sånn, så ville jeg ikke anbefale hæler. Siden det er umulig å finne sitteplass.

Selv har jeg vel alltid vært en "lid-for-skjønnheten" type jente, så jeg tok på meg hæler i dag og, jeg. Greide å stå opp tidlig andre dag for rad, nemlig. Og da brukte jeg kun EN time, så vi ser helt klart en fremgang...

Ellers så må jeg ærlig innrømme at jeg syntes det er bittelittegranne grusomt å ikke bo i sentrum lenger. 

Som jeg sa til Kristine her forleden, hva om jeg plutselig får ekstremt lyst på en caffe latte? Hva skal jeg gjøre da??

Kristine påpekte at jeg vel aldri har dradd ut ens ærend for å kjøpe med meg en kaffe før. Selv da jeg bodde i sentrum.

Men. Jeg hadde muligheten. Det er det som er poenget.

Etter min mening er det faktisk litt ødeleggende for ens psykiske helse å bo veldig sentralt. Slik jeg bor nå, så tar det bare ti minutter å komme seg inn til sentrum. Og bybanen går hele tida, hele døgnet. Og likevel føler jeg at jeg har flytta på landet. 

Nå må jeg lese mer, forresten. Blogger på skolen, siden vi enda ikke har nett i leiligheten. Og bildene er sponset av weheartit, da jeg fortsatt har et ødelagt minnekort. (Har bare 500 kr til stipendet kommer, sånn hvis dere lurte, så prøver å være litt sparsommelig...)

Snakkes! 

Norgestur, flytting og manglende internett!

Hallo til dere, ja.

Nei, jeg har ikke glemt at jeg har en blogg. Sånn, etter å ha hatt min mest aktive bloggmåned noensinne...

Det er bare litt vanskelig å oppdatere en nettbasert blogg når man ikke har tilgang til internett. 

Først, så dro jeg til Telemark. Med mamma, pappa, Farmor og lillebror nr. 2, Paul. 

Paul Kristian og meg. Han er ti år yngre, men nå er vi faktisk like høye! Ooog jeg går ikke med pysj, sånn hvis noen lurer. It`s called fashion...Ooog det er ikke noe galt med øynene mine. Var bare litt lyst...

Farmor kommer fra Telemark, så jeg er faktisk 1/4 telemarking. (Dagens fun fact om Malene, lizm.) Foreldrene mine har snakket om å ta oss med til Nigard, som gården farmor vokste opp på heter, siden jeg var liten. Tok bare 23 år før det skjedde...

(Jeg tror de, altså foreldrene mine, var litt for opptatte ved å reise jorda rundt til å kjøre de tre-fire timene det tar å komme seg til Telemark.) 

(Til deres forsvar har vi reist VELDIG mye.) 

Nigard er 400 år gammel, så det var utrolig spennende å se den! Og å høre Farmor fortelle om livet på gården. Tidene har virkelig forandret seg siden 40-tallet! Vi fikk og servert både selvfisket ørret, og selvplukkede multer, av min grandonkel og grandtante, så det var veldig godt. Skikkelig nasjonalromantisk tur, altså. 

Det var jo ikke nett, der, da. Det var faktisk ikke dekning engang. Men. Det var i grunnen litt deilig. 

Så dro vi, utenom Farmor, over fjellet til Bergen. For et vakkert land vi har! Har dessverre ingen bilder, siden minnekortet mitt har knekt.

Og da vi - endelig - ankom Bergen, var det også her både sol og fint vær og vakkert.

Leiligheten, derimot. Ehm. Ja.

Tror både mamma og pappa ble litt sjokkerte i grunnen. Selv om jeg hadde advart dem kjempemasse. 

Vi starta å rydde ut av leiligheten da vi var i Bergen sist måned, skjønner dere, meeeen vi ble ikke ferdige i det hele tatt. Sånn, vi tok ut alle boksene i stua og rydda ut typisk halvparten av hver. Mange av tingene vi rydda ut, visste vi ikke helt hvor vi skulle plassere. Så vi bare la dem typisk på kjøkkenbenken. Eller på spisebordet. Eller på gulvet. 

For å gjøre en potensielt lang beskrivelse kort: den så totalt bomba ut. 

Mamma er ekstremt dreven når det gjelder flytting, da, jeg tror hun og pappa har flytta ca. tjue ganger i løpet av ekteskapet. Så hun greide faktisk å rydde opp hele stua/kjøkkenet på en tre kvarters tid. 

Deretter ble de tre hos meg i Bergen i to dager. De hjalp til med innkjøp av møbler, montering av møbler, kjøpte inn mat til meg....sykt takknemlig jeg er, altså, det må jeg bare si =) Og leiligheten er veldig fin, sånn under kaoset! Den har ikke nett, enda, da...

Og nå er det skole!? Og jeg er fadder, så lesinga blir satt litt på andreplass til nå. Men. Neste uke. Da har jeg en ukelang date. Med kontraktsrett II boka mi. Det er en rev på forsida. Tror det er vår spenstigste skolebok til nå.

Snakkes!

Sweet smell of success

Først og fremst: JEG BESTO TEORIPRØVEN!!!! (insert jentete, ekstremt høyfrekvent hyl...) Nå er jeg både STOLT, glad, og letta!

Hadde faktisk vært litt flaut for meg, dersom jeg hadde strøket. Greit nok om jeg stryker på oppkjøringa, er fullt klar over at praktiske greier aldri har vært min sterkeste side...

Men det teoretiske. Er tross alt der evnene mine ligger. Pugge og forstå, liksom. Evt. BARE pugge (Tror forståelse av fag er litt overvurdert. Fikk 5 i naturfag på videregående, og kan til dags dato INGENTING om, vel, naturfag.)

SÅ. Nå er jeg FORNØYD =) =) =) 

Hvis jeg skal nevne flere personlige bragder (når vi var så godt i gang...), så har Linda, Victoria og meg bakt verdens mest perfekte kanelboller!!! 

Først, så lagde vi en utrolig luftig gjærdeig. Vi var på lan (lol) mens vi bakte den, og hver gang noen kom inn på kjøkkenet fikk vi dem til å kjenne på deigen for å se hvor flott den var. 

(Må være sånn foreldre har det til enhver tid? Hvis du tenker at deigen var "barnet" vårt.) 

Deretter rullet vi - eller mer presist Victoria - ut deigen, og dekket den med kanel, smør og sukker. Kan ikke ta noe creds for denne delen av prosessen, men må si at Victoria gjorde en over gjennomsnittlig god jobb med den. 

OG SÅ, satte vi kanelbollene til steking i ovnen. De var litt små på dette tidspunktet, men de vokste seg snart store og fine. 

Dette kommenterte vi forøvrig omtrent en gang i minuttet. Fornøyde med egen innsats, det var det vi var...

Dessuten ble alle som kom inn på kjøkkenet, sterkt oppfordret til å ta en titt på kanelbollene mens de stekte. 

"Se på dem!" sa vi begeistret. "Har dere sett så fine kanelboller før? De ser ut som om de er fra IKEA!"

Og folk bare "ehm, jo, de er fine"

Da vi - endelig - tok bollene ut av ovnen, smakte de helt utrolig godt også! 

På dette tidspunktet var vi såpass fornøyde med egne prestasjoner, at vi begynte å legge planer for å starte cafe sammen. 

Vi greide ikke å bli enige om hva cafeen skulle hete, da. (Alle ville at cafeenavnet skulle inneholdet deres fornavn.) 

Imorgen starter forresten ferden mot Bergen. Så. Ikke mer kanelbollebaking, eller annen henging, med mine kjære Kristiansandsvenner!

Føler meg utrolig heldig og velsignet som har hatt en så fantastisk fin sommerferie, og som har så mange gode venner i hjembyen min! Og, en utrolig fin familie, som jeg har det veldig gøy med. Sånn, hvis jeg kommer tidlig hjem en kveld sitter vi oppe så lenge og prater at jeg legger meg sent uansett ;) Jeg vil savne dere alle! 

Og så vil jeg savne Pottifar. Kjære pusen. Han ligger her ved siden av meg nå, faktisk. Tror kanskje han har halsbetennelse (!), for han er veldig hes. Så, jeg prøver å overøse ham med omsorg og kjærlighet. Og jeg spilte denne sangen for ham. (Vel, spilte den litt for meg selv og, men uansett...)

Klemmer, og nyt siste del av ferien :) 

Do you believe in life after love?

E

Det var rett og slett love at first sight mellom meg og bunaden til venstre.

På torsdag dro mamma og meg for å bestille den, og jeg var, selvfølgelig, kjempelykkelig.

"Vi skal ha den bunaden," forklarte jeg Husfliddama, mens jeg pekte på mitt hjertes utkårede."

"Ja, så flott! Den er jo helt spesiell, utrolig vakker," svarte hun. 

"Hva er det den koster, forresten?" sa mamma 

"Ehm...ja" sa husfliddama. "Den koster 70 000...."

Mamma og meg bare "????"

Dette er dessverre litt typisk meg. Å falle for den desidert dyreste tingen i hele butikken. 

I følge Husfliddama var årsaken til bunadens noe stive pris, selv til bunad å være, at den var en direkte kopi av en drakt som hang på Folkemuseet. Så den var sydd på en helt spesiell måte. Med brokade og silke.

Å få vite at du ikke kan få det/den du elsker, det er jo tøft for alle, ikke sant. Så jeg havna bittelitt i krisemodus på dette tidspunktet.

"Hva om dere IKKE håndsyr den?" foreslo jeg. "Og bruker noe annet enn bare silke og brokade."

Husfliddama ristet på hodet, og sa at det måtte gjøres "etter boka". 

"Hva om dere syr en bunad som ligner på den bunaden?" foreslo jeg videre. "Jeg bryr meg ikke om den ikke er en offisiell bunad, så lenge den ser bra ut!"

Men. Husfliddama sa at hun brydde seg veldig mye om at det var en offisiell bunad. 

Så. Jeg vurderte ei stund å bestikke en Husflidansatt til å lage en slags fake egendesignet "bunad" til meg. Men så fant jeg ut at det kanskje var greit å vurdere andre muligheter først.

Det er tross alt bare et klesplagg det er snakk om! 

Og etter en prøvetime, så viste det seg at there is life after love, liksom. Faktisk fant jeg en ny kjærlighet, og er nå like begeistret for denne, betydelig rimeligere bunaden. Dessverre ingen bilder av den ennå, men det får komme etterhvert!

Så nå er det bare å glede seg til 17. mai!

Vel, kanskje jeg skal fokusere på å avslutte sommerferien først, men uansett ;)