Dette var selvfølgelig litt krise, da de alle foretrakk å holde seg så nær Bergen sentrum som mulig.
De fire jentene var, foruten undertegnede, Astrid, Kristine, og Maria.
Problemene startet da vi mistet 2-bussen. Vi hadde vært på LIFE hos Linn nemlig. Linn bor i en veldig fin, meeen noe usentral leilighet. Vi må liksom gå sånn kanskje i ett kvarter før vi i det hele tatt kommer til busstoppet, og det busstoppet er altså 2-bussens endestopp. Som bare går to ganger i timen.
Men vi er jo altså alle fire både ressurssterke og innovative jenter. Så vi fant raskt ut at det vi kunne gjøre, var å gå ned til bybanestporet. Vi hadde hørt at det ikke lå så langt unna.
Istedenfor å ta i bruk GPS på mobilen fant vi dessuten ut at det var en god ide å "prøve seg litt frem" når det gjaldt å finne veien. Hvilket ledet oss til en ekstremt glatt, ekstremt isbelagt sti.
Til forskjell for i byen var det nemlig, der ute i ødemarka, fortsatt vinterføre. Vi snakker snø og, sannsynligvis, minusgrader.
Å komme seg ned stien var jo bare kjempeskummelt. Bortsett fra for Astrid, but she knows no fear.
Maria hadde ekstremt glatte sko og måtte ta en omvei i et slags kratt. Kristine bare la seg ned på ryggen og skled, med Marc Jacobsveska og det hele. (Men jeg tror kanskje hun gjorde det litt for gøy.)
Vel nede kom vi til nok et kryss, og enda en gang valge vi å bare "ta den veien som kjentes rett".
Her må jeg igjen påpeke at ingen av oss hadde vært i området før, og slik sett virkelig ikke hadde noe belegg for å "føle" hva som var rett når det gjaldt retningen.
Så kom vi inn i en gate, ikke sant. Noe vi merket ganske snart, var at det var fullstendig folketomt der.
Dessutten hadde alle husene julepynten ute fortsatt.
I begynnelsen syntes vi jo det var ganske vittig. At nissene og kransene fortsatt var fremme liksom.
Men. Det var virkelig veldig, veldig stille i husene. Og vi så ikke noen inni dem heller. Og er det ikke litt rart at hvert eneste hus i hele gata hadde ute julepynten sin?
"Kanskje," foreslo jeg, "skjedde det noe i jula...med de som bodde her...det ville forklart veldig mye...sånn hvorfor de ikke har tatt inn pynten...og hvorfor det er ingen folk her..."
Vi så oss rundt. Vi var kommet til et slags skogholt nå. Det var lite gatelys, og på høyre side av oss var det en sump.
"Sumper," fortsatte seg. "Ting kan bare...forsvinne ned i dem. Bare bli borte, liksom. Uten spor."
Så da ble vi jo seriøst frika ut.
Men vi gikk videre, fordi, vel, vi hadde tross alt ikke noe valg.
Etterhvert ble GPS-en funnet frem, og det viste seg heldigvis at det lå et bybanestopp 15 minutter unna.
Omgivelsene fortsatte å være sånn halvskumle, da. For eksempel så vi et hus i sånn verdens mest fryktinngytende gulfarge. Og nabohuset var innredet i full hyttestil. Heleik overalt liksom. Men det var ikke ei hytte, det var et hus!!!
Det er noe skummelt med forsteder altså. Greit nok at Bergen sentrum florerer over av narkomane og folk blir knivstukket i gata vår og sånt (det skjedde for noen uker siden faktisk). Men der er ting i det minste litt åpenlyse. Du ser hvem som er snill og hvem som er slem liksom.
Men i forstedene. Der ser liksom alt veldig fint og idyllisk ut, men så viser det seg bestandig at det søte ekteparet som bor ved siden av deg egentlig serimyrder postbudene. Eller noe sånt.
Så derer forstår sikkert vår ekstreme lettelse da vi forlot våre skumle omgivelser og kom til ... Paradis!!! (Bokstavelig talt Paradis bybanestasjon, ikke "paradis" liksom.)
Og så var det bare tre minutter ventetid, og så var bybanen der. Vi hoppet på, ivrige etter å komme oss tilbake til sivilisasjonen.
Vel fremme i byen var vi selvfølgelig ekstremt lykkelige. Vi pustet inn den forurensede bylufta og løp over gangfeltet på rød mann. Verden var full av graffitti og tvilsomme utenlandske butikker, og vi, de fire jentene, leve lykkelig alle våre dager.
Og snipp snapp snute, så var mitt lille - totalt sanne - eventyr ute!
