Let go and let God...

Jeg har det med å bekymre meg for ting. Som den standard-type jenten jeg er, liksom.

Derfor har jeg alltid elsket bibelvers av typen "Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage." (Matt 6:34).

Men. Her forleden tenkte jeg på noe. Nemlig at det som er litt typisk - hvis du er en troende person liksom - er at du har en bekymring, ber for nevnte bekymring, og så fortsetter å bekymre deg!!!

Og det er jo faktisk totalt unødvendig. Jeg mener, det er GUD det er snakk om her. Sier han at vi ikke skal bekymre oss, så trenger vi helt seriøst IKKE å bekymre oss.

Min kjære venninne Kristine holdt en andakt om dette for ei stund siden, faktisk. Hun sammenliknet det med å låne bort bilnøklene dine til noen. Hvis noen andre da kommer og spør om de kan låne bilen din, så sier du at det må du spørre han jeg låne bort nøklene til. Jeg har dem ikke!

Og sånn er det når du har overgitt noe til Gud. Det er han som har ansvaret, ikke du!

Er det ikke herlig? Vel, jeg syntes det er herlig.

Nå skal jeg skrive ferdig en domsanalyse. Det er litt mindre herlig. Men. Det går bra liksom.

God helg!

Hello monday!

Det skal sies at jeg pleier å ha ganske bra arbeidsmoral.

Men nå. Ligger jeg så langt bak i forvaltningsretten at jeg er litt sånn "ja, ja, en uproduktiv dag fra eller til, hva gjør vel det?"

Det har vært en fin dag, da. På et tidspunkt gikk jeg meg vill på en byggeplass. Jeg trodde det bare var ei vanlig gate, skjønner dere.

Selv om det faktum at det ikke var anlagt asfalt, det var fullt av gravemaskiner, og ALLE rundt meg var menn i oransje arbeidsklær burde vel egentlig fått en bjelle til å ringe.

Noen ganger er jeg litt, vel, fjern.

Jeg innså min feiltakelse da jeg hadde kommet meg litt lenger inn i området, og oppdaget at jeg var sperret inne!!! Det var gjerder på alle sider av meg!!!

(Bortsett fra der jeg gikk inn, da. Men jeg ber dere overse den detaljen. Den senker historiens dramatiske verdi.)

Heldigvis var det noen snille anleggsarbeidere som hjalp meg. De viste meg en dør og åpnet den ved hjelp av kortet sitt.

Jeg har vært på forelesning, da. Og kommentert oppgaver. Så hadde jeg en pause med Nora og Guro, og etterhvert Hilde og Kristine. Pause er veldig viktig, vet dere. Pause er en forutsetning for arbeid.

Selv om hvis du aldri avslutter pausen. Så er jo det kanskje litt dumt.

Faktisk er hovedårsaken til at jeg var på skolen såpass lenge som jeg var, at det regnte veldig mye, og jeg ikke hadde med regntøy.

Jeg har sluttet å kle meg etter været, nemlig. Jeg orker ikke mer. Det blir liksom aldri varmt her i denne byen, og vårklærne mine har et eksponeringsbehov.

Så i går hadde jeg på meg ballerinasko. Uten sokker i. For å kompensere hadde jeg på meg en ullkåpe, skjerf og hansker.

Det funka (ganske) bra.

Nå skal jeg legge meg, da. Jeg har store planer for morgendagen. Sånn forvaltningsrettsmessig.

Vi snakkes!

Happy days of freedom

Cupcakebaking til jentekveld

Denne helga har jeg følt meg som en politisk fange som endelig har unnslippet husarresten sin.

Det er kanskje ikke en helt passende illustrasjon. Jeg mener, det er vel egentlig veldig feil å sammenlikne det å lese til eksamen med å være innesperret på grunn av ens politiske meninger.

Men da forstår dere i hvert fall hvor UTROLIG FANTASTISK det er å være ferdig med eksamen!!

Og denne helga har bare vært herlig. På fredag hadde Astrid og meg Idolkveld med de herlige snuppene Henrikke, Maria og Amanda. Henrikke kom rett fra Justin Beiber-konsert, og ganske snart utviklet det seg fra Idolkvekd til Justin Beiber-kveld!!!

Slikt skjer.

Vi så "Never Say Never" og diskuterte om vi hadde sagt ja til å date ham (Justin) og hva som skjer med Selena. It was great.

Tapas!

Og i går, altså, jeg har aldri vært så full av tiltakslyst og hyperhet i mitt liv. Cecilie bare "nå må du roe deg litt, min kjære venn."

Så jeg trente styrke, som har vært min plan siden januar, og så dro jeg på en joggetur. Så da var jeg litt mindre gira.

Etterpå overtalte jeg kollektivet om at vår planlagte jentekveld burde bli en tapaskveld. Så det var gøy. Og så spiste vi brownies og så "Notting Hill".

Seriøst, jeg bare elsker å ikke ha eksamen!!!

I morgen skal jeg starte med å ta igjen det tapte i Forvaltningsrett II. Men. Det er i morgen. Today is a day to be happy, liksom.

Snakkes :)

Kontrakter og andre festligheter

Neste eksamen er 10. juni, og det ble liksom litt for langt frem i tid for meg. Så jeg tar opp kontraktsrett. Leddigangens fallgruver og alt det der, vet dere.

Vel, det er kanskje egentlig ikke grunnen til at jeg tar det opp. Det handler kanskje litt mer om et ønske om karakterforbedring.

Det fine med å ta opp et fag, er at du får sånne selvtillitsopphøyende øyeblikk hvor du innser at du faktisk har lært en del i løpet av det siste året. For eksempel på fredag, på forelesning, så sa Giertsen at noen hadde sendt ham en mail hvor de lurte på hva "kommersiell" betydde.

Jeg bare "aaaww". (Jeg visste hva "kommersiell betydde i fjor og, da. )

Ellers så har jeg mobil igjen! Jeg dro på Chlas Ohlson og gikk rett i informasjonsskranken, da jeg har lang erfaring med å gå meg vill der inne. Og så ble jeg sendt videre til en spesifikk avdeling, og jeg var litt redd jeg skulle gå meg vill fra infoskranken til denne avdelingen, men det gikk bra.

I helga har jeg forresten ignorert det faktum at jeg snart har eksamen, ved å være med på For Freedom. Et helt fantastisk bra arrangement, i regi av min kirke Salt Bergenskirken. Tema var trafficking, og det ble både informert om problemet, og samlet inn masse penger - over 200 000 kr!!! Disse gikk til organisasjonen A21, og til Straxhuset i Bergen.

Trafficking er faktisk et økende samfunnsproblem, også her i Bergen, og det var utrolig flott å kunne være med på å bety en - om liten - forskjell. 

Vi hadde Shopping for Freedom på formiddagen, som var et bruktmarked med masse fint. Det startet med catwalkoppvisning, hvor jeg og en del andre jenter presenterte noen av klærne vi hadde fått inn. Så var det shoppingdelen, hvor man kunne oppleve den sjeldne gleden av å shoppe helt uten dårlig samvittighet! Siden pengene gikk til arbeid mot trafficking.

På kvelden arrangerte vi Music for Freedom, på Kvarteret, og det var og utrolig gøy. Da spilte blant annet We Are, Moi, Natalie Nordnes, og Hanne Vatnøy. Utrolig dyktige artister, altså.

Og nå er det ei ny uke, og kontraktsrett er mitt liv. Men det er ok, ikke minst fordi det er sånn mitt absolutte favorittfag. Så jeg leser om avtaleinngåelser og drikker iskaffe og leser om lemping av avtaler og blir hyper pga. nevnte iskaffe.

(Jeg er sånn verdens mest sensitive person til koffein noensinne. Jeg har en one-cup-rule, liksom.)

Og nå skal jeg legge meg. Så jeg sier ha det bra og god natt kjære leserpersoner!

Snakkes!

Utilgjengelighetens gleder

Så. Hele denne "ikke-ha-mobil-greia". Den får meg virkelig til å sette pris på menneskene rundt meg.

For jeg har jo som nevnt ikke vekkerklokke, så jeg må få samboerne mine til å vekke meg om morgenenen. Det er jo fem av dem, så det er bare å spørre alle når de skal opp, og så be personen med samkjørende oppvåkningsplan om å vekke meg.

Og igår skulle jeg finne en adresse, og jeg hadde en veibeskrivelse, men, vel, du vet når du har en veibeskrivelse, men så finner du ut at det er mye lurere å fravike fra denne og gå dine egne veier?

Vel, kanskje ikke du gjør det. Kanskje det bare er meg som har slike...tendenser.

Uansett, jeg kunne jo ikke akkurat ta en telefon og spørre om hvor jeg skulle gå.

Men det gikk bra, takket være at jeg spurte hver eneste person jeg møtte om veien. Jeg trenger en god del veiledning i slike tilfeller, nemlig. Det som var så fint, var at hver eneste person jeg møtte bare var utrolig hjelpsom og hyggelig.

Jeg burde muligens kjøpe meg en ny lader, da. Siden jeg har ransaket rommet totalt, og den er sporløst borte.

Jeg bare har aldri tid til å kjøpe en? Jeg har ikke tid til å handle mat engang. I dag morges ble jeg faktisk ufrivillig med på lavkarbotrenden, da jeg verken hadde brød, knekkebrød, eller havregryn igjen. Jeg fant egg, ost, løk, og ruccolasalat og lagde meg en omelett. OG jeg hadde sitronvann til. Jeg følte meg skikkelig fresh.

Det var synd ingen andre var vitne til det i grunnen. Følte jeg fanget meg selv i et fordelaktig øyeblikk.

Men siden jeg ikke har tid til å handle ting. Så har jeg vel egentlig ikke tid til å blogge heller. Så. Dere må ha det bra. Så skal jeg ha det bra. Og så snakkes vi, bare ikke på telefonen!

Mobilabonnementen er utilgjengelig for øyeblikket...

Mobilen min døde igår. Midt i en bursdagssamtale med min søster Silje (som ble 20 år! Hipp hurra, nok en gang!), så det var jo litt dumt.

Særlig siden laderen min er totalt MIA. Det kan være den ligger i den innerste kroken under senga mi. Det kan være den er gjenglemt i Australia.

Det kan være den er i leiligheten til min psykisk ustabile stalker, Reidar, som liker å stjele mobilladerne til sine ofre/forelskelsesobjekter. Your guess is as good as mine.

(Og før dere starter å være veldig bekymra for sikkerheten min så er det, så vidt jeg vet, ingen Reidar.)

(Jeg pleier generelt sett ikke å få stalkers. Det er mer Astrids greie liksom.)

Utenom den brutte samtalen, så tenkte jeg at en midlertidig utilgjengelighetstilstand kunne være litt...fint. Det er en egen frihet i det og, å ikke kunne fås tak i.

Vel, det var det jeg tenkte helt til jeg innså at jeg nå ikke hadde noen vekkerklokke! Det var jo litt krise i grunnen.

Men samtidig. Tenkte jeg med meg selv. Dette var tross alt en sjanse til å leve som mine forfedre. (De som bodde i huler ol.) La kroppens naturlige rymte styre når jeg sto opp liksom.

Hvis dere tenker at jeg på dette tidspunktet ble litt vel i overkant positiv og begeistra for hele opplevelsen, så, vel, dere har sannsynligvis rett. Det er en av følgene med å være både optimistisk OG ikke ha spesielt stort strukturbehov OG ha lett for å la seg, vel, begeistre.

Så, i dag morges, våkna jeg av meg selv, og jeg ante faktisk ikke hva klokka var. Det var ingen som var våkne, så jeg kunne ikke spørre noen heller.

Hvis du har (unormalt) god hukommelse, pluss er veldig (sånn typisk på Reidar-nivå) opptatt av meg som person, så husker du kanskje at jeg har en klokke jeg av og til går med. På hånda liksom.

Men, mine kjære venner, sannheten er at den klokka virker ikke. Jeg bare går med den fordi jeg syntes den ser fin ut. 

Så jeg var seriøst totalt hjelpesløs når det gjaldt når på døgnet det var.

Jeg skrudde på radioen, da, for de pleier tross alt å si hva klokka er en del på radioen. Men det eneste hintet jeg fikk der, var en radiovert som sa det var veldig tidlig på morgenen. 

Og jeg bare ikke si at klokka bare er seks!. Det var litt for sent å legge seg igjen på dette tidspunktet, jeg hadde tatt på linser og maskara og greier.

Så jeg fortsatte med mine (til dels omfattende) morgenstellrutiner, og til slutt fikk jeg endelig vite, gjennom en Byggmakkerreklame, at klokka var "nesten åtte". Så det var jo egentlig veldig greit.

Og det er liksom livet mitt for tida. Høyt innslag av hverdagsdramatikk, det er helt klart.

Ellers så leser jeg til kontraktsrettseksamen. Så det er festlig. (Not). Hvorfor vente til 10. juni med å ha eksamen når du kan ta opp fag fra første klasse, liksom. 

Og nå skal jeg lese videre. Så vi snakkes - bare kanskje ikke på mobilen!

Cheers =)

Hei hallo Bergen

Det var ikke et sjakktrekk å dra hjem rett etter torsdagslunsjen. 

Når jeg både er ekstremt lidende av jetlag OG ikke har sett samboerne mine på over to uker. Da er det liksom utrolig mye mer fristende å dra frem feriekjøpene og vise de til nevnte samboere enn å skrive oppgave. 

Teite oppgave. Som min jetlag-pregede hjerne ikke helt får taket på.

Jeg er i hvertfall (litt) mer våken nå enn da jeg kom hjem i går. Det var skrikende babyer på hvert eneste fly, nemlig. Pluss at jeg lå på langsida av flysetene (hadde tre til meg selv fra Perth til Doha!), og så begynte jeg å stresse med at jeg kom til å falle ut av flysetet mens jeg sov (pga. turbulensen) og få en alvorlig hodeskade.

Jeg tror faktisk jeg var såpass borte da jeg landa i København at jeg sånn halvveis lente meg på mannen som sto foran meg i køen på Starbucks. Gjentatte ganger. Jeg har et vagt minne om at han snudde seg og sa noe om.

Og kaffen jeg kjøpte hjalp ikke engang, for da jeg landa i Oslo var jeg enda mer borte. Jeg måtte hele tida minne meg selv på at jeg var våken og at alt ikke var en drøm, liksom.

Det er fint å være hjemme igjen, da! Særlig når Bergen har en god værdag.

Ellers så er det nøyaktig en måned til jeg blir 23 idag. Så jeg må bare høre veldig mye på denne sangen innen den tid. Ok, så, dere får lov til å le (litt) av meg når jeg sier at jeg føler at livet mitt er som en Taylor Swift-sang, men, vel, noen ganger så føler jeg faktisk det. Og "22" handler seriøst om meg og mitt liv!!! 

Men vet dere hva. Nå skal jeg se litt mer på om Petra Ås får lov til å drikke portvin på sykehjemmet. Yay ;)

Cheers! 

Last day in Oz

 I DAG. Er min siste dag. I paradis. Jeg har sagt farvel til min kjære strand og min kjære sjø. Og hatt min siste foreldresponsede caffe latte. Og senere skal jeg si farvel til mine kjære foreldre og brødre, som ennå har to måneder igjen av sin Australiatilværelse.

Unnskyld at jeg er litt dramatisk. Jeg tror det er en genetisk greie, for broren min, Andreas, er og sånn. (Bare på en mer maskulin måte.)

Jeg har i hvertfall fått sett en del av dette landet, da vi denne helga dro på en tur til byen Esperance, sammen med to australske vennefamilier. Esperance ligger hele 720 km unna, men det er ikke mer enn to-tre (VELDIG SMÅ) byer på veien. Det sier litt om hvor øde dette landet er!

Området rundt Esperance har noen av verdens fineste strender. Men det er nesten ingen som har sett dem, på grunn av at det som sagt ligger så sykt øde til. Lol.


På den ene stranda fikk jeg masse nye kenguvenner! Kenguruer altså, de er bare de vennligste dyrene  noensinne!

I motsetning til dyrene vi så sist uke, var disse dyrene ville. De var derimot også ekstremt tamme, kunne klappes og slikket oss på hendene!

Så det jeg ønsker meg til bursdagen. Er en kenguru. En liten en. Han kunne bodd på rommet mitt. Jeg tror det hadde funka!?

Jeg har også fått en slangevenn! Eller han er egentlig ikke min venn, jeg tror han hadde drept meg om han hadde fått sjansen liksom.

Men jeg satte uansett veldig pris på mitt møte med ham. Å se et så stort, farlig dyr, vel, det er faktisk veldig spennende. Særlig siden jeg satt trygt inne i bilen og opplevelsen ikke var preget av dødsangst ol. 

Ellers så fikk vi møte en masse australske mennesker, som altså var slektningene til hun ene vi dro med. Det var en utrolig gjestfri familie, vi bodde faktisk hjemme i huset til den ene slektningen!

Og vi fikk dradd på en ekte australsk ranch. Den var veldig sånn stereotypisk outback Australia, de hadde liksom eget bensinlager fordi det var så langt fra alt.

Og begge foreldrene mine bare "this is so fun for our daughter Malene to see, because she`s always talked about how she wants to live on a farm!"

Og jeg bare "???"

For jeg kan virkelig IKKE huske å ha ytret noe ønske om å bo på en gård. Faktisk er en av mine største frykter å måtte bosette meg utenfor sentrumskjernen av Bergen.

Folk driver egentlig til stadighet å konfronterer meg med ting jeg har sagt jeg har lyst til å gjøre i fremtida, som jeg ikke helt husker å ha sagt selv. Jeg tror dette har en sammenheng med at jeg gjerne blir litt grepet av ideer i øyeblikket, og da utrykker meg veldig sterkt om nevnte ideer.

Så jeg tror jeg egentlig bare må komme med en advarsel til mine lesere, om at dere må ta denne type utsagn med en klype salt...

Men vet dere hva. Nå skal jeg dra snart. Så jeg må typisk (forsøke å) lukke kofferten og sånt!

Snakkes!