Det var ikke meninga, det bare...skjedde!

Det var ikke meninga. Seriøst. Det bare skjedde, liksom. Jeg var jo faktisk fast bestemt på å heretter bruke så lite penger som mulig. Veldig fast bestemt. Men så hørte jeg om et salg. På Carlings. Og det måtte jeg jo nesten sjekke ut. Sånn i tilfelle jeg fant noe jeg virkelig, virkelig trengte. Også skulle vennene mine der, og jeg burde jo faktisk dra for å være ei god venninne og rådføre de om hva de burde kjøpe og sånn.

Og så kom jeg der, også fant jeg masse fine ting. Og det skadet jo ikke å prøve de, gjorde det vel, bare sånn for gøy? Også fant jeg noen bukser da, og de satt jo bare så fint, og da måtte jeg nesten bare kjøpe de. For greia er at man faktisk bare må slå til når det gjelder bukser, for det kan være ganske vanskelig å finne noen som ser fine ut. Og i tilegg var de nedsatt med 300 kroner! Hvilket betydde at de hadde kosta ganske mye, ergo de var av bra kvalitet, ergo de faktisk var en investering. Å ikke kjøpe dem hadde vært galskap.

Uansett, jeg fant altså en genser også. En enkel, litt posete hvit bomullsgenser. Og den måtte jeg faktisk også ha. For det første så var den så billig. Og for det andre så var den liksom et plagg som er sykt greit å ha, den passet jo til alt! Faktisk ville den genseren freshe opp hele garderoben min, ved å åpne for kombinasjoner som tidligere hadde vært umulige.

Sist, men ikke minst, så var det den grå ulljakka. Den var jo nærmest et selvsagt kjøp, jeg må ha varme klær når jeg bor i Hamar, det er, i september, allerede ganske kjølig her. Bare tenk hvordan det blir i desember! Jeg kan bli syk faktisk, den jakka var en investering i helsa mi, og alle vet at når det gjelder helsa så må man ikke ta snarveier.

Så som det sikkert er ganske åpenbart var det virkelig IKKE min skyld at jeg brukte...vel, jeg har egentlig ikke så lyst til å nevne beløpet, men det var en del, ikke sant, selv på salg er det ikke sååå billig på Carlings. Jeg hadde rett og slett ikke noe valg.

MEN, jeg tror jeg må leve litt mer økonomisk nå...muligens gi Cecilie og Astrid full råderett til å nekte meg å kjøpe ting de neste ukene - som forøvrig er en service jeg burde utøve mot dem også. Jeg er ikke den eneste som bare drar til byen eller kjøpesenteret og bare kjøper ting, for en eller annen "veldig, veldig god" grunn.