Everyone is happy when it's weekend

Her er hva jeg IKKE anbefaler: å fikle fingrene inn i et rekkverk mens du går forbi det, for så å glemme nevnte fingrer i nevnte rekkverk. Slik at du nesten drar fingeren ut av ledd, når du går videre.

Det verste er om dette skjer når du er alene. For det blir liksom litt dumt å gråte av smerte helt mutters alene. Selv om fingeren din er rød og du har veldig LYST til å gråte. 

Anbefaler også å ikke snuble i kumlokk. Bare sier det liksom, på et generelt grunnlag...

Noen ganger tenker jeg at jeg burde bli fulgt av et filmkamera, sånn i det daglige. Faktisk har mennesker FORESLÅTT at jeg burde følges av filmkamera. Jeg tror ordene "høy underholdningsverdi" ble nevnt. 

Er jo fint å glede andre, da. Bare ved å være seg selv. Føler det er litt story of my life, i grunnen... 

Ellers så har jeg vært i bursdag. September er jo altså drømmemåneden for ekstroverte sjeler som meg selv, da det er omtrent en bursdag i uka! Denne gangen var det Barathi og Christinas bursdag, så det var veldig koselig.

Sist gang jeg var i bursdag før dette, altså for to uker siden, så dro jeg tolv, siden jeg hadde stått opp tidlig og var litt trøtt. MEN SÅ. Da jeg kom på bybansetoppet. Fikk jeg helt seriøst en eksistensiell krise. Jeg pleier å være hun som drar sist, skjønner dere. 

Og nå begynte jeg å lure på om dette var starten på en tilværelse som en eldre, og vel, mer kjip person. Hvor jeg dro tidlig bare fordi jeg var trøtt. Da jeg var russ, da anså jeg altså ikke kvelden for velykket om jeg var hjemme før to. 

Så kom det to gutter og satte seg ved siden av meg, og da glemte jeg faktisk hele krisen. Ikke fordi de var så ekstremt sjarmerende, men fordi de hadde en VELDIG detaljert samtale om, vel, kjærlighetslivet sitt, og ja, hvordan visse ting utartet seg. Forresten hadde de et ganske usjarmerende kvinnesyn, og ærlig talt mista jeg litt troa på det motsatte kjønn som art. 

Men, tilbake til gårsdagens festligheter, så var jeg denne gangen innstilt på å være der til the bitter end. Så da bursdagsbarnet til slutt kasta oss ut, da var jeg både overtrøtt og fornøyd. 

Da jeg kom hjem var det jo litt krise, da. Siden alle de jeg bodde med sov! Er derfor jeg ALDRI kan bo alene. Har veldig behov for å prosessere kvelden med andre, etter å ha kommet hjem fra ting. Vel, egentlig har jeg behov for å prosessere ting, (aka prate) sånn, mesteparten av tida.

Det gikk greit, da, og i dag dro Cecilie og meg på cafe + shopping. Cec og meg har shoppa sammen siden 2003 cirka, så vi har lang fartstid. 

Det som er viktig i en shoppepartner, er at de vet når de skal si ja og når de skal si nei. 

Sånn, den ganga jeg ville kjøpe en kaffekopp med et dødninghode på til 600 kroner. Da var det greit at de jeg var med bare "Malene. NEI!"

Men idag. Så ville for eksempel Cecilie kjøpe et skjerf og et smykke. Da var jeg bare sånn "ja! Kjør på!" Smykket hadde et anheng med englevinger, og det måtte hun ha. "Hallo," sa jeg, "du er sykepleier! Smykket symboliserer yrket ditt! Siden du hjelper folk!" 

Så fant jeg en lue jeg bare elsket. Siden dette er meg det er snakk om, var den på Vrimmel, fra FWSS. Og Cecilie var helt enig i at dette var et veldig nødvendig innkjøp. "Å være varm på hodet er viktig, det er snakk om helsa di," sa hun. 

Og når en sykepleier sier at noe er viktig for helsa di. Vel, da er jo det fornuftige å følge rådene deres! 

Og her ser dere altså meg og nevnte lue. Tilbake på Kronstad, faktisk. Bittelitt høy på nevnte shopping...

Resten av lørdagen brukte jeg på å henge med meg selv. Som og kan være fint, selv for oss ekstroverte. Vel, jeg snakka med min far der oppe, aka Gud, deler av tida også, så var ikke bare med meg selv ;) Og nå er alle som skal sove her i natt kommet hjem, så jeg tror jeg sier god natt...skal prøve å forsøke å ikke skade meg på vei inn på soverommet...

Klemmer =)

I dag skal det handle om JAKT!?

Altså. I dag var jeg endelig kvitt stølheten, fra sist helg, og så dro jeg på joggetur, og så kom den tilbake igjen. 

Jeg beklager. Antar at ikke det var den mest interessante biten av info jeg har gitt dere, men jeg er alene hjemme i kveld, så måtte bare få det ut et sted.

Ellers så tenkte jeg på jakt idag. Nærmere bestemt at jeg hadde lyst til å dra på jakt.

"HVA???" sier kanskje du. "Har du gjennomgått en personlighetsforandring???" legger du kanskje til deretter. Sånn, om du kjenner meg. Eller bare har sett meg, og du vet, observert at jeg går med rosa bukser og hyler av begeistring store deler av tida.

Men ja. "Jeg vil dra på jakt" var altså tanken min. Eller. Jeg tror det var "det hadde vært koselig å dra på jakt".

Det som forårsaket dette, var at jeg så en overskrift til en artikkel om jakt. Og det fulgte altså med et veldig fint, høstaktig bilde. Gode assosiasjoner, ikke sant. Og så tenkte jeg på elgkjøtt, så da oppsto det enda flere positive assosiasjoner...

Og før jeg visste ordet av det, hadde jeg kreert et indre bilde av meg selv og en gjeng andre, glade mennesker ute en vakker høstdag. I skogen. På jakt. Så for meg at vi typisk hadde med oss kakao. At vi lo veldig mye. At jeg var kledd i en skoggrønn, quiltet jakke. At vi hadde med oss en litt eldre mann, som kom med jaktvisdom som egentlig var analogier til det virkelige liv. 

(Ja, jeg har et noe rikt indre liv.)

Jeg har jo aldri vært på jakt, da. Så. Det kan jo være det er slik det faktisk er?? 

Etter det jeg har hørt, derimot, består jakt i stor grad av venting. Som jeg IKKE liker. Hvis ikke man kan prate, liksom. Pluss at man visstnok må skremme dyret i en periode, det virker litt gøyere, da, og jeg kunne sikkert greid det, tatt i betraktning at jeg kan nå et veldig høyt decibel når jeg skriker, men uansett, det er kanskje ikke SÅ gøy.

Og så er det den delen når man faktisk må skyte dyret.

Ikke at jeg tror noen vil la meg komme nær et skytevåpen, jeg får nesten ikke lov til å helle melk til folk av mamma, liksom. Men. Du vet. Andre skyter det, og så er det masse blod og gørr, og, vel slikt.

Så. Den realistiske delen av meg, den innser at jeg kanskje ikke ville kost meg på jakt. Men den urealistiske delen. Den er fortsatt gira.

Ikke at jeg bør tillegge den så mye vekt. Ei gang i tida fikk jeg akutt lyst til å bli bombeekspert i FN, etter å ha sett et intervju med en som var det, så mine "ønsker" handler ofte mest om mangel på realistiske forventninger til hvordan ting egentlig er. Igjen, stikkordet er rikt indre liv. 

Men vet dere hva? Nå må jeg legge meg. Vel. Jeg må starte på prosessen. Som sagt, det tar LANG tid for meg å bli ferdig her ;)

God natt =)

No turning back!

Hei igjen, fine folk i verden som leser denne bloggen =)

Ja, jeg fikk levert oblien. Klokka 03:30, for å være eksakt. Så sov jeg til ett...

Livet på den andre siden (aka livet etter obligatorisk kursoppgave) er virkelig mye bedre enn livet under obligatorisk kursoppgave. Men det sier vel egentlig seg selv?

Og de siste dagene har bare vært AMAZING. Jeg har nemlig vært på...Møteplassen!

Som altså IKKE er et speeddatearrangement (lol). Men en konferanse arrangert av Salt, menigheten min.

Det har vært litt sånn høydepunkt på høydepunkt i grunnen. Så jeg får nøye meg med å gjenfortelle ett par av dem, sånn av hensyn til at dette blogginnlegget ikke forvandler seg til ei bok (den får vi heller ta siden...)

På fredagen var det jo altså tale av vår egen pastor, Øystein Gjerme. Han gikk inn på helgas tema: livslang etterfølgelse av Jesus. Deretter var det konsert med Hillsong Stockholm.

Konserten var fantastisk. Jeg digger svensker, altså. De er liksom...kulere versjoner av oss nordmenn.

Eller så er det kanskje oss nordmenn som er mindre kule versjoner av svenskene...

Uansett, utrolig deilig å bare hoppe og danse av glede for han som har skapt oss. 

Var ikke like gira neste morgen, da, for måtte opp klokka syv. Men. Jeg skulle være med i barnekirken, og det var så verdt de tapte timene med søvn.

Barn er så sykt kule! Og rare. Digger å formidle Jesus til de, selv om de til tider bryter inn i forkynnelsen med egne meninger ;)

På kvelden var det møte med Egil Svardahl, som vel de fleste kjenner til? Han er virkelig en utrolig fin person, og gikk videre på helgas tema.

Senere hadde vi dansing med DJ Chris. Maria og meg var partners in the dancing. 

Før det starta, så sto liksom alle litt langt borte fra scenen. DJ Chris bare "trekk nærmere!"

Og Maria gikk HELT opp til scenen, og jeg syntes det var litt flaut å gjøre det samme, meeen ble på en måte utsatt for enpersonsgruppepress, så jeg ble med. Alle andre sto type ti meter bak på dette tidspunktet.

Maria bare "det kommer flere folk etterhvert!"

Og det gjorde det. Men alle var under 18, liksom. De på vår alder var litt lengre bak...(vi joina de etterhvert).

Er jo bare vi to som er veldig ungdommelige og freshe, da. Eller. Vi sier det sånn. Uansett, utrolig gøy å bare danse. Selv om jeg egentlig ikke har så mange moves. Pleier mest bare å hoppe.

Så, søndags kveld, ble det hele avsluttet med nok en fantastisk flott tale av Egil Svartdahl, om hvem som er meninga med livet. (Lite hint: det er IKKE deg selv...)

Talene er allerede lagt ut her, så de kan høres om det er noen nysgjerrige sjeler der ute ;)

Ja, og så var det etterfest på Kvarteret, med flere ulike artister. Også GØY.

Så. Alt i alt ei fantastisk helg...både på det åndelige og sosiale planet! Og nå er jeg faktisk EKSTREMT lemster (gangsperr/støl/stiv...kjært barn har mange navn!), etter dansinga. Sånn, hver gang jeg tar et skritt i det hele tatt er det PAIN.

Slik er det i kirka mi, altså.  Vi danser oss støle... 

OG, her har dere en liten stemningsrapport fra leiligheten. En helt vanlig mandag, med herlige samboere...fra venstre: Cecilie, Astrid, meg, og Kristine. (Sistenevnte ble sterkt oppfordret til å komme nærmere kamera, men "sto imot trangen").

 Ha en fin uke videre, vi snakkes/blogges!

Klemmer! 

11 hours to go...

Hallo, hallo. Håper verden der ute er bra. Vi har innlevering av obligatorisk kursoppgave om 11 timer. Så. Befinner meg i min egen lille jussboble atm.

I fjor var obli egentlig ganske chill. Men i år. Har vi HALVPARTEN så mye tid som før. Tre dager på 3000 ord, liksom.

Slik sett er vel bildet nedenfor egentlig mer sannferdig i forhold til hva jeg føler akkurat nå, enn det jeg har ovenfor:

Så. I dag har det gått i de enkle gleder. Altså mat og kaffe. Elsker begge deler i stor grad. 

I tillegg bruker jeg en god del tid på prokrastinering. Andre folks facebookprofiler har aldri vært mer interessante, for å si det sånn... Ikke for å snakke om pinterest. Pinterest er FARLIG. Du logger deg inn med uskyldige hensikter, sånn, for å ta en liten ett minutts pause og se på bilder av sko. Og før du vet ordet av det har du pinnet tjue nye kakeoppskrifter.

Faget (kontraktsrett II) er veldig interessant, da. Vel, det er interessant dersom du er såpass unik at du syntes juss generelt er interessant. (Og det syntes jeg.)

Ellers så kan jeg meddele at jeg nevnte den potensielt brukne tåa for legen min. (Ikke derfor jeg dro til legen, altså, er ikke så hysterisk....) Og hun var enig i at den mest sannsynlig var brukket.

Mitt første brudd, liksom! Forårsaket av at jeg slo lilletåa inn i et kommodebein av metall, no less. At jeg er en fare for meg selv, kan vi nok alle være enige i.

Hadde sett for meg litt mer drama på legekontoret, da. Sånn, "oj! Tenk at du ikke har kommet med dette før! Vet du, du må bare RETT NED på legevakta. Jeg ordner en hastetime!"

Og så kunne jeg tatt røntgen, og fått satt på en bitteliten lilletågips.

Var nesten litt skuff, da jeg fikk vite at brudd i lilletåa ikke var noe de gjorde så veldig mye med.

Jeg vet, jeg er så sykt rar.

Uansett hadde nok gips på lilletåa egentlig vært upraktisk, når det kommer til sko. Sliter nok som det er, liksom. Har nemlig både kronisk senebetennelse i foten, OG en forkjærlighet for upraktiske sko som gir meg smerter.

Så jeg går liksom med høye hæler og ballerinasko kjempelenge. Og så får jeg vondt, og må gå med joggesko. Og da må jeg jo få en helt ny look, sånn sporty liksom, helt til det går over og jeg kan gå med vanlige sko.

Vet. Jeg har mitt å stri med, jeg og. Og nå må jeg muligens gå tilbake til det jeg egentlig strir med, nemlig kursoppgava. Sukksukksukk. Det er lov å be for meg, for å si det sånn...

Sees på den andre siden (aka livet etter innlevering av oblien...)

Klemmer!

Hello, good night

Så. Da har vi fått vår andre kvinnelige statsminister. Som attpåtil er bergenser. Tror dette kan bli
bra, jeg!

For første gang, noensinne, så fulgte jeg faktisk med på stemmetellinga. Var på valgvake, nemlig.

Ja, der har dere fritidsaktivitetene mine atm. Drar på middagsbesøk til ektepar, og koser meg med valgvake. #Hellolifeasanadult.

Er fortsatt i den klumsete, miste-ting-i-bakken-fasen mange er i som tenåring, da. Siden jeg er 23, lurer jeg faktisk på om det ikke er en fase, men a way of life. 

Stanger for eksempel tærne i brosteinen på vei til/fra skolen hver eneste dag. Sånn at jeg nesten går i bakken, liksom. Og kommer med et høyfrekvent hyl. I går gikk jeg med ballerinasko, og da ble det så vondt at jeg måtte gå inn i en klesbutikk for å distrahere meg selv fra smerten. (Det hjalp.)

I tillegg har jeg muligens brukket tåa. Jeg skadet den for seks uker siden, og det er kanskje bare de to siste ukene at jeg har kunnet bevege den. Og den er fortsatt hoven, liksom.

Så. Kanskje greit at jeg bor med to sykepleiere...I need it...

Ellers så har jeg lest dommer idag. Pleier egentlig ikke å lese dommer før type fire dager før eksamen, så dette er et STORT skritt i riktig retning. Burde sannsynligvis kjøpe en kaffe til meg selv som belønning.

Bare kanskje ikke akkurat nå. Siden klokka er nærmere halv tolv. Er såpass gira fra naturens side, at jeg egentlig ikke burde innta koffein etter type klokka fem.

Og NÅ skal jeg starte på min noe omfattende stelleprosess. Er litt OCD på å gjennomføre den. Sånn, har rensa huden hver eneste kveld, de siste syv årene. Bortsett fra natt til 17. mai, det året da jeg var russ. Så vet dere det. 

Og så skal jeg legge meg. Ha en god kveld videre, vi snakkes/blogges ;)

Gifte folk er kule de og!

Så. På fredag hengte jeg som sagt med gifte/forlovede mennesker. Det var gøy. Det var jo altså mine samboere/ekssamboere/ og deres respektive menn det var snakk om. Og de er jo alle mine nære, kjære venner.

Ja, og Astrid var jo min såkalte "date" (siden vi var de eneste uten ring på fing måtte vi holde sammen...). Men. Hun ditcha meg faktisk når det gjaldt transport til nevnte middagstilstelning. Hun bare "jeg sykler, jeg!"

Og jeg bare "sykler er et sårt tema for meg, Astrid! Siden min gamle sykkel, Frida, ble STJÅLET av NARKOMANE."

Men. Hun sykla uansett.

(Kunne egentlig låne Cec sin sykkel. Bare ville ikke, fordi det regnte og jeg har bybanekort. Pluss at den er kjempehøy, så får mild dødsangst av å bruke den.)

Så jeg måtte finne frem alene. (Cecilie gikk fra Alexander sin leilighet.)

Det gikk jo ikke helt bra. Jeg vet dette er 2013 og kvinner kan gjøre alt menn kan og sånn.  Men.
Vi kan jo ikke alltid det? Eller jeg kan ikke alltid det. Har litt problemer med å finne frem, og
ble VELDIG takknemlig da jeg møtte en mann som kunne hjelpe meg. Nemlig Hans. Også hans kone, Hanne.

Så dro vi alle sammen til Ruben og Anne Maries utrolig fine leilighet. Hvor Ruben hadde laget en
kjempegod kyllinggryte.

Etter ei stund, så ble det foreslått at vi skulle spille et spill. Siden jeg ikke hadde hengt med en del av de tilstedeværende på ei stund, tenkte jeg at jeg ikke skulle protestere. (Liker ikke spill.) Men. Jeg angra etter kanskje 30 sekunder inn i spillet. (Liker VIRKELIG IKKE spill.)

Cec og meg var på lag. Det var kanskje greit. Ingen av oss har nemlig spesielt utviklede konkurranseinstinkt. Mitt instinkt er faktisk så lite fremtredende at jeg til tider startet med å hjelpe de andre lagene.

(Vet ikke helt hva som skjer her? Hans tok over kameraet vårt, og han liker å ta bilder av folk uten at de vet det.)

Bare syntes det er så fint at alle får poeng... Heldigvis slutta vi å spille etterhvert, da, og pratet heller. Og det liker jeg bedre.

Så, i går, gjorde jeg en litt mer standard twentysomethingjente-type-ting, nemlig go to a party. Venninnen min Amanda ble 22, så det var kjempegøy. Masse mennesker, og masse - veldig god - mat. Det var ganske mange sørlendinger tilstede også, og på ett tidspunkt satt vi alle sammen på gulvet.

Det er vel litt typisk egentlig. Vi er jo kjent for å være litt beskjedne. Tørr ikke å sette oss i sofaen, liksom...

Dette ble et langt innlegg, forresten. Sånn er det når man har mye på hjertet, gitt. Kunne skrevet type dobbelt så mye også. Men. Skal prøve å begrense meg litt...

Snakkes, og håper alle har en fin dag videre =)

Fredag, middagsselskaper, og potensielle kjendisspottinger

Hei mine lesere, og god fredag! Jeg leser hjemme i dag, og bildet ovenfor er av utsikten fra soverommet mitt.

I kveld skal jeg i middagsselskap med gifte og forlovede par. Jeg vet ikke om det er jeg som holder på å bli eldre, eller om det bare er vennene mine som er veldig tidlig ute med å etablere seg?

Astrid skal og da, så hun blir min date for kvelden.

Vi to hadde middagsdate i går og, siden det bare var vi to som var hjemme.

Vi lagde en red curry-gryte med kylling. Fordi. Det er godt. Og. Jeg har både fem chillier, en ingefærrot, og en hel korianderplante, og de må brukes opp. 



Jeg har altså for vane å kjøpe inn veldig mange sære ingredienser, og så blir det litt sånn, "ok, nå må jeg spise veldig mye av denne tingen før den går ut på dato!"

Vannet hadde forresten vært skrudd av hele dagen. På tidspunktet da vi lagde maten var det fortsatt ikke noe varmtvann. Og alt kjøkkenutstyret var skittent. SÅ vi måtte kutte opp alle tingene med en kakespade. (Den ene siden på den var litt skarp.) Det bohemske liv, liksom.

Og her ser dere altså meg mens jeg plukker koriander. Men det regner jeg med at dere forsto selv. Siden jeg tok den med hjem på tirsdag har den forresten falt HELT sammen. Vet ikke hvorfor?

Mens jeg sto der og plukket, så jeg liksom ut av vinduet, og så ser jeg en kjekk (i hvertfall på lang avstand) gutt i parken/hagen utenfor, som gikk tur med en hund.

Så jeg bare "se, Astrid! En kjekk gutt!"

(Ja, det er den type ting jenter påpeker til hverandre når vi er alene.)

Og Astrid bare "jeg tror kanskje han er litt ung."

Men så snudde han seg, og han hadde tredagers skjegg, så vi bare "yess, ikke så ung!"

Og så kommenterte Astrid at han lignet litt på Stian Blipp. Og jeg bare "ja!"

Det kan jo være det var ham, da. Han er tross alt fra Bergen. Logisk at han reiser hjem av og til. Og går tur utenfor bygget vårt? Vel, det kan skje. 

Mener selv at Stian og meg hadde blitt et veldig bra par. Sånn btw. Vet at store deler av Norges kvinnelige befolkning mener det samme, men uansett. Eneste som trenger å skje, er at 1) han blir kristen, 2) vi faktisk MØTES, og 3) vi får følelser for hverandre.

Jeg har troa i hvertfall. (Og det har Astrid også). (Men ingen andre jeg har fortalt om det til.)

Og nå må jeg jobbe litt mer. Eller eventuelt ikke jobbe litt mer. Vi får se.

Ha ei god helg,
Klemmer fra meg =)

Girls in white dresses with blue satin sashes

Hei kjære lesere, og god mandag. 

Vet dere hva? Jeg sto opp 06:45 idag. Er faktisk litt stolt. Særlig tatt i betraktning at jeg sovna type halv ett i går.

Jeg var i kirka, skjønner dere. Det var...litt for gøy. (Ja, kirke kan faktisk være GØY!) Og det er så mange hyggelige mennesker der, jeg tror Maria og meg brukte type tre kvarter fra vi fant ut at vi skulle dra, til vi faktisk kom oss ut døra...vi møtte bare hele tida noen å snakke med!

Så det var dagens reklame for Salt!

Ellers så har jeg hatt kjempekoselig helgebesøk av mamma og min søster Silje. Vi spiste masse god mat, prata, så filmer, og, ikke minst, dro på brudekjoleshopping!!! 

Silje og mamma

Silje har nemlig forlova seg, til vår alles store glede!

Ja, nå skal både søstera mi og en av bestevenninnene mine (Cecilie) gifte seg neste sommer! Som jeg sa til Kristine her om dagen, det er rett og slett umulig for meg å gifte meg sommer 2014, tatt dette i betraktning. Har faktisk ikke tid til noe eget bryllup...

Kristine (som dere kanskje har forstått er hun min selvutnevnte realitetsorienterer) bare "det er vel ikke hovedgrunnen til at du ikke skal gifte deg neste sommer, Malene".

Og jeg bare "DET var en unødvendig kommentar".

Men. Tilbake til min svært-så-opptatte søster, Silje, og hennes jakt på den hvite kjolen. Vi dro altså på Belle Amie, som btw er et av mine favorittssteder på denne jord. Har vært der såpass mange ganger nå (med forlovede venninner, ikke for å prøve selv...) at jeg faktisk ble gjenkjent av personalet...lol...

Det er like gøy hver gang, da. Hele stemningen der inne er helt magisk, en blanding av beroligende og luksuriøst. (Og det er jo mitt type paradis.)

Og da Silje kom ut av prøverommet med den første kjolen...wow. Her snakker vi drømmebrud i drømmekjole. Til og med de ansatte i butikken slet med å holde tilbake tårene!

Etter dette prøvde hun syv andre kjoler, og hun så, ikke overraskende, utrolig vakker ut i dem alle. Men. Den første kjolen hadde en viss je ne sais quoi de andre manglet. Så jeg ble veldig glad da hun bestemte seg for å gå for akkurat den! 

Det var rett og slett en fantastisk ting å være med på, særlig da det gjaldt min egen søster! 

Klemmer =) 

Søndag

Det er mange inntrykk i en vanlig hverdag.Forelesninger med kunnskap du enda ikke har helt fått taket på. Planleggingsmøter, inspirasjonsmøter, fulle innbokser. 

Selv sosiale vesener som meg selv kan kjenne behov for å trekke seg litt tilbake. Få styrke til å møte en ny uke med forpliktelser.

Men vet dere hva jeg tenkte på nå i sted? På hva jeg velger å gjøre når jeg - en sjelden gang - har sånne stunder. Ser jeg en TV-serie? Leser blader? Drar ut en tur? 

Jeg leser Markusevangeliet for tida, og noe som har slått meg (og jeg antar at jeg ikke er den første som har blitt slått av dette, men...) er hvor ofte Jesus trekker seg tilbake for å være med Gud. 

Dette er virkelig et eksempel for meg i mitt eget liv. Så. Det er noe jeg jobber med for tida. Å la Gud være den jeg trekker meg tilbake til.

Ikke hele tida (har fortsatt netflix, liksom...) Og ikke fordi andre ting er gale, eller ikke bra. Det er bare det at å la GUD være den som fornyer min styrke. La HAM gi meg kraft i møte med små og store utfordringer. Det er så ufattelig mer tilfredstillende enn noe annet, noensinne. 

Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe, Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile - Salme 23: 1-2 

Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste - Joh. 6: 35 

Etter litt lesning i bibelen, er det klart at Gud virkelig ØNSKER dette for oss!

Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg! For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom - 2 tim 1, 6-7  

Håper ikke dette var altfor forvirrende/merkelig for noen...jeg er åpen for spørsmål, om noen har det ;)

Ønsker om en fin søndag videre,
Malene =)