torsdag 26. mars 2009

Don`t mess with the fashionaddicts...

"Det er bedre å være moteidiot enn bare idiot" Kant

Nå sitter jeg egentlig og skal finne stoff til et slags "særemne" vi skal ha i kultur og kommunikasjon. Jeg skal ha om klær og identitet, og intervjue folk om dette...også må jeg finne litteratur som omhandler dette. Det er faktisk veldig vanskelig å finne. Jeg har lånt ei bok som heter "Mote - et filosofisk essay". Men jeg føler ikke at den handler så mye om hva klær kommuniserer og sånn. Og den er bittegranne kjedelig.

Det er jo bra at folk faktisk innser at mote ikke bare er tull og sånn, ,selv om det selvsagt ikke er det viktigste her på jord, og faktisk skriver seriøse bøker om det. Jeg syntes det er sykt plagsomt med folk som sier at hvis man og interesserer seg for klær så er man overfladisk. For det første så utrykker faktisk klærne du går i noe, om du vil det eller ei.

Og det fantastiske med klær er jo nettopp det at du kan forandre utseendet ditt ved hjelp av de. Rette farger og snitt kan foreksempel få deg til å se mindre blek ut og trekke oppmerksomheten bort fra områder du er mindre fornøyd med. Og jeg sier ikke at selvtillitten bør avhenge totalt av det ytre, men det å se bra ut gir deg faktisk et selvtillitsboost.

Også er det jo klær gøy, da! Og i en verden full av klimakriser, finanskriser, og det som verre er, er det faktisk fint å ha noe som bare er overfladisk og gøy. Jeg er ikke Rachel Zoe, liksom, og har ikke noen bestemt stil egentlig. Jeg bare lar meg inspirere av ulike ting. Foreksempel i sommer, da jeg var i Israel, kledde jeg meg litt sånn etnisk med lange kjoler, linbluser, skjerf, skinnsandaler o.l.



(Sistenevnte antrekket er kanskje litt vel...etnisk. jeg går faktisk i kjortel. Men altså, jeg var i Jeriko, jeg MÅTTE kle meg skikkelig anstendig så jeg ikke ble dradd med i et skjul av gale mannfolk eller noe. Og det var over 40 grader, så jeans ble litt vel varmt...) (Og den søte jenta til høyre er altså min gode venninne Hanne. Hei, Hanne!)

Og etter at jeg fikk (ikke kjøpte, fikk. Forteller kanskje den fantastisk lykkelige historien ei anna gang) Message jakka mi i vinter, har jeg blitt inspirert av stilen fra "Gossip Girl", for jeg føler den jakka (som jeg har vist bilde av før) er litt sånn Gossip Girl-aktig.




(sistenevnte bilde kan jo strengt tatt ikke inspirere meg stilmessig. Det ble vel egentlig mest med for å vise at gutter også kan ha bra stil. Og fordi...han er jo kjekk, da...)

Jeg syntes iallefall at det å bli inspirert av det du selv liker er mye viktigere enn å følge moten slavisk. Jeg skal ikke si at det viktigste er å være deg selv, for det er så klisje`aktig, men det er jo sant da (så da sa jeg det egentlig likevel...)Så har vel alle noen stiler de ikke liker, og noen de liker, og det er jo greit.Personlig er jeg ikke så veldig fan av det jeg liker å kalle for "realfagsmoten". Jeg har hatt litt problemer med å finne bilder av "realfagsmoten", men stikkordene er klær i naturfarger (HVORFOR? Du må faktisk ikke kle deg i mosegrønt fordi du studerer mose, altså), tursko 24\7, og fjellanorakker. For å nevne noen. Jeg er veldig for at alle skal få kle seg som de vil, men det blir liksom så...kjedelig og ukreativt. Ikke for å være slem eller noe.

Klemmer <3

søndag 22. mars 2009

De bøkene, de bøkene...

Hei verden =)

Hanne leste siste innlegg og sa at moren og hennes venninner leser "Førstefødt serien", og etter at vi snakket om bøkene er jeg egentlig enda mer flau enn før over å like de...

Jeg har lest "Gutten i den stripete pysjamasen", den er nydelig, bra skrevet, rett og slett ei fantastisk fin bok. Men også hjerteskjærende, selv om jeg personlig egentlig ikke ble så lei meg av å lese den. Men jeg tror ikke jeg var i det rette humøret, jeg var for glad eller noe. "The Catcher in the rye" leser jeg altså nå. Jeg vet at alle elsker den, den er ei kultbok eller noe. Men jeg skjønner egentlig ikke helt greia.

Jeg liker at boka er så detaljert, at alle personene er så ufattelig gjennomførte. Men jeg liker ikke Holden, hovedpersonen. Han er så irriterende, rett og slett. Han lyver absolutt hele tida og er ufattelig negativ. Han driver egentlig å tenker stygt om ca. alle. Hvis han hadde vært en virkelg person tror jeg at jeg hadde likt å prate med ham, for han har noen interessante synspunkter, men hvis jeg hadde blitt ordentlig kjent med ham hadde jeg funnet ut hva som rørte seg inni hodet hans, og da hadde jeg ikke likt ham så godt.

Kanskje ikke alle tror på meg når jeg sier at jeg er en kresen leser, sånn med tanke på bøkene jeg skrev om i sist innlegg...men jeg er egentlig det. Seriously. Jeg er ikke så irritabel av meg egentlig, men er det noe i ei bok jeg ikke liker kan det irritere meg grenseløst.

Noe som plager meg mye er at nesten alle ungdomsbøker skal være så sykt depressive. Jeg er IKKE imot bøker med vanskelige teamer, det er både viktig, lærerikt, og bra. Det jeg er imot er bøker som etterlater deg med en skikkelig deppa følelse i to dager etterpå. Det skjer faktisk veldig mye trist i verden (og mye bra, for den saks skyld, men dessverre også mye trist), hva er da vitsen med å bli deppa pga. ting som ikke er virkelige ei gang? Det er annerledes med ei bok som er litt trist, som får deg til å gråte litt eller noe. Ei bok som bare er deprimerende hele tida, derimot, det er bare...dumt!

Kanskje det er mange folk som elsker depressive bøker, men personlig syntes jeg at bøker som er litt deprimerende bør kompensere ved å være morsomme. Den irske forfatteren Marian Keyes sine bøker hadde vært på grensen til depressive (mener jeg), hadde det ikke vært for at hun har så mye humør, sko, og fine klær i de.

Dessutten: hvorfor må nesten alle ungdomsbøker omhandle ungdommer i problemfamilier? De fleste unge har faktisk foreldre som IKKE er narkomane, voldelige, eller konstant passiv-aggressive. Alle liker jo bøker hvor familiesituasjonen er gjennkjennelig, ikke bare de som har det veldig vanskelig.

Drømmeboka mi(og jeg vet ikke om den finnes) er morsom, trist, romantisk, glad, spennende, gjennkjennelig, har et mysterie, velutviklede hovedpersoner, fine klær, og er lang. Veldig lang!

But dahlings, det var alt for nå. Håper alle har en fin søndag, og leser noen bra bøker...

torsdag 19. mars 2009

Min nyeste besettelse

Jeg har blitt hekta på en bokserie. Helt, helt hekta. Hver gang jeg leser ut ei av bøkene drar ned til biblioteket for å låne ei ny ei...

Bøkene er skrevet av den kristne forfatteren Karen Kingsbury, og heter "Førstefødt serien". Jeg leser egentlig ikke så mange kristne romaner, mest fordi de fleste av dem (dog det finnes unntak) irriterer meg. Forsidene, som ser ut som forsidene på kioskromaner irriterer meg. Hovedpersonene, som alle er ekstremt vakre, irriterer meg. Forfatterenes mangel på innsikt i moderne ting irriterer meg. Det at hovedpersonene vanligvis har veldig lite utviklede personligheter irriterer meg. Det gjør også den vanligvis lave litterære kvaliteten.

Og, ehm, på mange måter så er "Førstefødt serien" nettopp slik. Bare se på forsidene til de tre første bøkene, som jeg har lest til nå (i løpet av...ei uke?)





Ja, det er litt flaut å lese disse bøkene på bussen.

Og svært mange av personene er beskrevet som "utrolig vakre", eller "ufattelig kjekke". Og de er ganske typete også. Og boka er skremmende dårlig oversatt. Og alle følelsene blir beskrevet i ekstrem detalj. Men, som sagt, jeg er hekta.

Historien er rett og slett ufattelig spennende. Det er altså en familie (med voksne barn) som heter Baxterfamilien som sørger over tapet av familiens mor. Faren, John, lurer på hva han skal gjøre med han og konas hemmelighet, nemlig at de fikk et barn før de giftet seg. Dette barnet måtte de adoptere bort. Det han ikke vet er at dette barnet er den kjente skuespilleren Dayne Williams. Dayne vet om familien, men vil ikke kontakte de pga. han vil skåne de for papparazziene. Så er det Katy Hart, som bor i samme by som Baxter-familien og leder et kristent barne og ungdomsteater. Også får hun tilbud om en rolle i en av Dayne Matthews filmer, og de to faller skikkelig for hverandre, men de kan ikke være sammen...OMGosh, det er så sykt spennende, du lurer hele tida på hva som kommer til å skje og om John vil finne ut hvem sønnen er og...good stuff, liksom ;)

Det åndelige er også bra, jeg føler at jeg lærer mye om Gud av å lese bøkene. Jeg har dessutten funnet ut at det er en annen serie om livet til familien før moren døde, så den skal jeg lese nå også...

Det er faktisk litt tragisk at det nettopp er disse bøkene, og ikke bøker av litt høyere litterær kvalitet (jeg har også lånt "Gutten i den stripete pysjamasen" og "Cather in the Rye", men de frister ikke like mye...)som fengsler meg. Men slik er nå det...

Og, ja, jeg anbefaler bøkene på det sterkeste. Om du godtar at du kommer til å lese de 24\7.

tirsdag 17. mars 2009

One Tree Hill: et førsteinntrykk

Alle jeg kjenner (nesten) har sett og elsker "One Tree Hill". Men jeg har, takket være visse voksenpersoner i familien som har en slags antigreie til TVNorge og TV3, ikke sett det. Men så er det jo noe som heter internett, dette vidunderlige sted hvor man kan se TV-serier fullsteding gratis.

Så det er det jeg skal gjøre nå. Se "One tree hill". Og siden alle jeg kjenner har tentamen idag, eller jobber livet av seg for å øve til tentamen imorra, må jeg gjøre det mutters alene. Og jeg er faktisk litt for sosial til å se på TV alene, hvilket er grunnen til min geniale ide`: se på "One tree hill" og kommentere sånn imens. Så kan erfarne seere le av mine uvitenhet og sånn =)

One Tree Hill:et førsteinntrykk


De holder på å spille basketball på skolen. Så kjedelig. En gutt, Nathan, er liksom stjernen. Så er det en annen gutt, Luke, som spiller basketball ute med noen venner. OMGosh å kjedelig å se de spille.

Oooo, de stjålet skolebussen. Det er IKKE en eller annen lærer e.l. glad for. Nesten alle mister plassen på laget. Men ikke Nathan. tror jeg.Nathans far liker ikke treneren.

Mer basketball med Luke og vennene. Luke ser jente som kjører forbi, hun holdt på å kjøre ham ned før. Tror han liker henne.

Luke sin mor er altfor ung til å spille moren hans. Det er alltid sånn på TV. det er plagsomt. Ehm, litt klisje med Lukes bestevenn? Du bare vet de vil bli sammen til slutt...

Luke og Nathan er...halvbrødre? er seriøst lei av basketball. Nate er selvfølgelig sammen med hun som Luke liker (Peyton). Oooh, søte krøller. Jeg vil ha sånne krøller.

Luke og treneren går inn i gymsalen. De skal nok ha en eller annen sær samtale, før han ber Luke bli med på laget.

Chad Michael Murray er kjekk, men jeg liker ham ikke. Pga. at han var utro mot Sophia Bush. stakkars Sophia.

IKKE MER BASKETBALL!!!!!!!!!! HVORFOR KRANGLER DERE OM BASKETBALL??????? hvorfor har dere dype samtaler OM BASKETBALL???? Hvorfor gjør dere gale ting pga. basketball????

Jeg liker ikke Nathans far. Jeg tror han bruker brunkrem.

Hvorfor liker alltid gutter masete og selvopptatte jenter??? Peyton er liksom ikke sånn ekstremt hyggelig. Men man kan sikkert si det samme om jenter. Nathan er ikke så grei han heller.

Jeg liker VIRKELIG IKKE Nathans far. Han er en drittsekk. Med null perspektiv i livet: å nei, Nathan kan ikke spille basketball, livet mitt er over!!!! Keith, derimot, liker jeg.

Peyton er den eneste som forstår det: basketball har ikke noe å si!

Luke og Nathan skal spille basketball, og den som vinner får spille på laget eller noe sånnt...unnskyld meg, men skjer sånn her ting i virkeligheten??? Hvorfor kan ikke begge spille??? Hvorfor elsker alle dette programmet??? Det skjer jo ingenting!!!!

Jeg digger de nerdete vennene til Luke som kommenterer spillet. LUKE VANT!!!! YAY!!!!
Men Nathan skal visst fortsette på laget, pga. Luke sier det er det han ikke vil eller noe. Og hva var det med at vinneren "fikk" Peyton? Fulgte ikke helt med da, men det er jo totalt kjønnsdiskriminerene!!!

Luke var visst på laget han også, nå.

Oki, nå er programmet ferdig...og, ehm, hva kan jeg si? Altfor mye basketball...men greia er at ingen av de jeg kjenner som elsker "One Tree Hill" har en spesiell forkjærlighet for basketball (tror jeg). Så kanskje hele basketballgreia vil ebbe ut etter hvert, og programmet vil vise seg å være skikkelig gøy. I hope. Jeg er altfor kresen og kynisk når det gjelder TV-programmer.

Klemmer

søndag 15. mars 2009

Se her, jeg tenker faktisk på andre ting enn sko!

Jeg tror faktisk at verden hadde vært et bedre sted om alle mennesker her i verden la seg ned i gresset ei gang i blant og bare lå der og slappa av og tenkte, liksom. Kanskje studerte skyenes formasjoner eller noe (hvis det blir litt kaldt så kan man jo sitte på verandaen tulla inn i et teppe eller noe.)

For det er ofte da man får tid til tenkning over livet sitt, finne ut hvorfor man gjør ting og sånn. Kanskje har man vært i litt dårlig humør uten å helt vite hvorfor, også setter en seg ned litt også finner en ut at det faktisk er fordi man er bekymra for framtida eller noe sånn. Eller kanskje man finner ut at man egentlig har lyst til å dra til Peru og bli gatemusikant (det er jo noen som må bli det og...)

I fjor i engelsken måtte alle i klassen si en ting alle i verden kunne ha gjort for å gjøre verden til et bedre sted, og jeg husker ikke helt hva jeg sa, men nå tenker jeg at hvis jeg hadde fått spørsmål om det samme idag, så ville jeg svart nettopp det jeg har nevnt ovenfor.

Seriøst. Jeg har hatt ganske mange rare teorier opp gjennom tidene, og de fleste har vel egentlig blitt forkastet sånn etterhvert (som da jeg var seks år og trodde man kunne se om folk var kristne utfra klappemåten deres.) Så kanskje det kommer til å skje med denne også. But as for now...I`m believing it!

onsdag 11. mars 2009

Refleksjoner (=

Når jeg sykler til skolen, eller bare er ute og går eller jogger eller noe, ser jeg meg ofte rundt og tenker at verden jammen er et vakkert sted. Seriøst. Ta for eksempel himmelen. Når det (som idag) faktisk ikke er overskyet er den en nyanse av lyseblå jeg skulle gitt mye for å ha hatt et klesplagg i.


I og med at jeg bor i trerike (er det er ord?) Norge er det kanskje ikke så rart at jeg også legger merke til trærne. Trær er faktisk også veldig fine.


Sommerfuglene har kanskje ikke kommet frem enda, men når de gjør det vil jeg legge merke til de...


Mitt poeng ved å nevne disse eksemplene var vel egentlig bare det at de får meg til å lure på hvordan mennesker i det hele tatt kan tro at jorda ble til ved et tilfeldig stort smell. Jeg er ikke akkurat noen naturfagswhiz, men har store smell estetisk sans?

Noe annet jeg tenker på når jeg ser på naturen, er noe som det kanskje ikke alltid fokuseres sånn kjempemasse på i kirkelig sammenheng, men som jeg har vært så heldig å fått høre: Gud er, i tilegg til å være kjærlig, supersupersupervis, osv, noe annet: KREATIV. Veldig, veldig, kreativ.

Jeg syntes iallefall det er ganske kult å tenke på. Vi mennesker er jo "skapt i Guds bilde" (aka vi ligner på ham), og den gleden vi kan få av å skape noe, om det så er et bilde, en sang, eller en blomsteroppsats, er nok bare en liten flik av den gleden Gud har av å skape!

Klemmer

søndag 8. mars 2009

Mon vacance tres amusante (aka min gøye ferie)

Hej hej alla ihop! (Cec og meg har, fordi det er gøy, snakka svensk så mye den siste uka, så jeg kommer liksom ikke helt ut av det...)

Håper dere har hatt en fantastisk fin ferie! På fredag kom jeg hjem fra credoleir på Hovden fjellstoge, og jeg må bare si at det var en fantastisk tur! Ble kjent med masse folk, hadde bra møter, spiste masse god mat, og gjorde rett og slett mye gøy!

Nå er jo da kulde og skigåing to av mine hovedfiender her i livet, så det at JEG sier at det var en bra tur viser jo bare hvor sykt bra alt det andre var, det veide bare sååå opp for kulda og skiturene. Å bli krisenruss anbefales på det varmeste!


(og her er altså billedlig bevis på at jeg faktisk var på Hovden!)

(Og her er altså billedlig bevis på at Cecilie også var på Hovden. Selv om det ikke trengs...Cecilie er sånn ca. født og oppvokst på Hovden...)

Nå er jo ikke skiturer helt sånn obligatoriske. Men jeg tenkte liksom at jeg burde da i det minste ha EN dag i bakken, for å liksom ikke glemme mine gamle kunster og sånn. Når jeg tok bussen opp til trekket var derimot tankene mine mer i spor som "jegvilikkejegvilikke". Jeg hadde ikke stått i bakken på tre år. Jeg var redd jeg hadde glemt alt.

Når jeg så sto på toppen av fjellet (tok skiheisen opp, så var faktisk ganske langt oppe) fant jeg ut at min frykt for å ha glemt alt som het slalåm var ganske...begrunnet egentlig. Og det faktum at det var helt tåkete gjorde liksom ikke ting mye bedre. Jeg kom etter ei lita stund på hvordan man ploger, så jeg bestemte meg for å bare late som om jeg var dansk og ploge ned den laaaange bakken, så jeg sa til de jeg rente sammen med at de bare måtte gå i forveien.

Etter ei stund ble jeg bedre, og greide å gjøre litt ordentlig slalåmkjøring. Men jeg har jo bare ikke retningssans, og endte av en eller annen grunn til slutt opp i danskebakken. Det er ganske langt fra der jeg begynte, så jeg vet egentlig ikke helt åssen det gikk til. Men det var jo der jeg passa inn, så det var vel like greit det...


På torsdagen skulle alle credoene på en skitur, og jeg ble "lurt" med. Alle sa vi skulle gå en kilometer, og så, når jeg mente vi hadde gått ganske mye mer enn en kilometer, og lurte på hvorfor, sa noen at "neida, vi skal gå mye lengre...kanskje en mil?" Så jeg var liksom ikke helt sånn i topphumør på den skituren. Heldigvis hadde jeg: a) noen snille folk som gikk bak med meg, og b) med meg solbrillene mine. De store, rød solbrillene mine. Om man plutselig befinner seg på en lengre skitur man ville gitt bort favorittjakka for å slippe, er egentlig den eneste redningen store solbriller.

Uansett, det var jo litt deilig å komme hjem og sove ut. Så, i går kveld, gjentok jeg ranglingen fra turen ved å komme hjem halv tre. Hvorfor stoppe når man er så godt i gang, liksom...kan jo like godt bare snu døgnet helt...(jeg har fortrengt at det er skole imorra).

Klemmer <3