Legen gav meg følgende råd: ta brexidol (betennelsesdempende piller), som jeg selvfølgelig glemte å ta cirka annehver dag, og HOLDE MEG I RO, som jeg også strevde litt med å gjennomføre. Å ikke bare måtte slutte med løping, sykling, ja, selv mesteparten av gåing, var ille nok. Men å ikke kunne skrive, det er det som har vært skikkelig forferdelig. Jeg har sittet inne med historier, blogginnlegg, you name it, og har ikke kunne fått det ut! Også kan jeg ikke skrive om hvor ille det føles å ikke kunne skrive ei gang!
Noe jeg virkelig har bedt til Gud om i denne perioden (sånn i tillegg til at han godt kunne ha helbredet meg snart!) er at han skal bruke dette til å lære meg noe. Og, fordi Gud er, du vet, god og svarer på bønner and the like, så har han altså gjort dette! For det første har jeg virkelig fått trene meg på å ikke bekymre meg for ting. Jeg har vært typen til å bekymre meg for alt siden jeg var ca. nyfødt. (Jeg skylder på den overaktive fantasien min), og når jeg foreksempel googla "senebetennelse" (selv om jeg er den type person som ALDRI bør google sykdommer. På et eller annet tidspunkt kommer jeg inn på en "du har kreft" side, og da er det gjort...) og kom inn på et forumish sted hvor folk skrev ting som "du blir aldri frisk av senebetennelse!!!" var det vanskelig å ikke kjenne seg litt, hrm, jeg mener VELDIG, bekymra. Og da har jeg bare måttet overgitt bekymringene mine til Gud. Minnet meg selv på at når Gud, som er skaperen av universet og uendelig visere enn meg, sier jeg ikke skal bekymre meg så er dette nok et ganske godt råd.
En annen ting jeg føler Gud har minnet meg på er takknemlighet. Fordi, hallo, det er kjipt at jeg ikke kan skrive i dagboka mi eller sykle til jobb, men jeg har virkelig tusenvis av ting å være takknemlig for! Fra det åpenbare, som at jeg ikke har en eller annen dødelig sykdom og lever i et trygt land, til ting som sommerfugler, velfungerende smaksløker (jeg leste om ei dame som ikke smakte noen ting ei gang, og det virker jo helt grusomt!), og at katten min er så søt.
Noe jeg er takknemlig for nå: at jeg begynner å bli bedre i både armer og ben! Whii. Meeen, denne skrivegreia er ikke akkurat spesielt bra for fremgangen, så jeg tror jeg må avslutte her. Håper alle har det bra i sommersola, blir brune og fine (med mindre dere er mer fan av den vampyrhudlooken. Respekt til det, for all del.) og spiser en softis. Eller tre.
