Akademisk husarrest!

Hei, dere =)

Siden sist, så har det skjedd så mye! 

Ho ho, neida. Det mest spennende, er vel at jeg endelig fikk tatt min etterlengtede løpetur. 

Har hittil ikke dukket opp noen med kake på døra, men, vel, jeg lever i håpet.

Ellers har jeg bare skrevet i hele dag. Og i hele kveld. Resten av leilighetsgirlsa er på felles-life, men jeg er altså stuck her hjemme. Buhu. I cry in sorrow. 

(Jeg mener det figurativt. Gråter rent faktisk ikke.)

Som følge av denne lille "akademiske husarresten", har jeg forresten utviklet skikkelig reisefeber. 

Merker jeg hadde tatt imot flybilletter til de fleste verdenshjørner akkurat nå, kanskje med unntak av steder med massive væpnede konflikter. (Litt konflikter hadde gått greit, liksom. Er ikke spesielt kresen atm...)

Hadde jeg kunne valgt helt fritt, hadde jeg nok dradd til Hawaii. Elsker det stedet! Et tropisk paradis som faktisk er i et vestlig land, det er sykt digg, altså.

Syntes det er kjempegøy å reise til ikke-vestlige land også, men det er jo litt mer stress. Type at du må ha med deg dopapir overalt, fordi ingen tydeligvis bruker det. Ja, da jeg var i Honduras hadde de nesten ikke doer engang, det var mer sånn finn en passelig stor busk. 

Det er det jeg elsker med USA: de har doer overalt. 

Meeen, med mindre jeg 1) blir et supergeni, og dermed slipper å lese de neste ukene, og 2) blir venn med en veldig rik person, som sponser reiseønskene mine, må jeg nok forbli i Bergen. Buhu igjen, liksom.

Neida. For det første, så kan jeg i hvertfall forlate huset imorra, ha ha, for da har jeg levert oppgaven. Og selv om det kanskje er litt kaldt her i Bergen, så er det tross alt utrolig mange hyggelige mennesker her!

Dessuten drar jeg til Dyrkolbotn - igjen - om halvannen uke til. Det får holde for nå ;)

Cheers!

All work no play

I dag har jeg lyst på kake, kaffe, og, faktisk, muligheten til å ta meg en løpetur.

Men. Er det en ting jeg har lært på min vesle ferd på denne planeten vi kaller jorda, så er det at man ikke alltid kan få det man ønsker seg. 

Kan være jeg kjøper noe kaffe og kake, da. Løping, derimot...har obli denne uka, og har gjort svært lite til nå. Altså er dagens plan å ordne opp i Kari, Peder, Eva og Karstens rettslige utfordringer. Woho.

Dette, å ordne opp i de rettslige utfordringene, var jo egentlig noe jeg skulle gjøre i går og, etter kollokvien. Men. Så dro jeg hjem.

Det er jo like greit å skrive hjemme, tenkte jeg.

Ehm, det er det IKKE. Noe jeg vet utmerket godt, etter snart fire år som student.

Altså endte min bittelille prat med Astrid, opp med å bli en evigvarende affære.

Sa hele tida at jeg skulle inn og skrive på rommet. Men. Etter et par timer, så innså jeg at dagens skriveslag var tapt.

Så kom Elisabeth innom. Hun skulle egentlig hjem og jobbe med sin oppgave, meeen jeg greide å smitte henne med min nonchalanse. Gå til jusstudenten og bli lat, liksom.

Vi hadde det sykt kos, da. Prating og scones, det er tross alt mye hyggeligere enn skole.

Men helt seriøst dere, grunnen til uproduktiviteten min, er faktisk ikke (bare) latskap. Som sagt var jeg på Timeout i helga, og jeg er fortsatt en smule trøtt...

Timeout er Navigatørenes i Norges årlige studenttur. Som medarbeider er jeg med på å arrangere denne.

I forkant av at deltakerne kom, hadde jeg ansvar for dekor. Var litt redd for at ikke jeg skulle ha nok pynt, eller ha tid til å gjøre alt. Men, alt gikk helt fint! Hadde akkurat perfekt mengde pynt, alt passa fint sammen, og fikk hjelp av den ene talerens datter. Så. Det kan du jo kalle flaks. Eller du kan kalle det divine intervention. 

Selve turen var og utrolig bra, om jeg skal si det selv. Tema var "Den Hellige Ånds ledelse, kraft og utrustning". Veldig spennende tema, og flotte talere. Det var også fint for vår lille jussgruppe, å se at vi er med på noe større! Vi kom tilbake skikkelig inspirerte =)

Så, jeg er kanskje litt fysisk utslått, ha ha. Men jeg er også særdeles glad og begeistret. Det eneste som hadde gjort min lykke komplett, er vel at en snill sjel hadde komme bort og gitt meg ei kake. Og kaffe. Er hjemme nå, so you know where to find me...

Snakkes!

Dagens outfit og viktige innkjøp

Hei, hei!

Her ser dere altså (deler av) dagens outfit. Pluss dagens girahetsnivå. Pluss litt av leiligheten vår.

Men hvis jeg skal være helt ærlig, så er det faktisk ikke dagens outfit. Gikk egentlig i yolobuksene (de er sjokkrosa. Derav navnet). Som mine 64 instagramfølgere allerede vet. (Follow at malenerandoy, if you want to join this exclusive clique...)

Det jeg går med her, er egentlig bare treningsklær, fordi jeg har trent. Så vet dere det liksom.

Her har dere et til bilde forresten. Må igjen si at jeg syntes det er en smule kleint med masse bilder av seg selv på bloggen. Men, ja, har ingen barn/kjæledyr som jeg kan avbilde mot deres vilje her inne, så da blir jeg altså min egen modell.

Dette er btw sånn jeg ser ut om morgenen. UTEN sminke.

Ha ha, jeg bare tuller. Har min normale dose sminke på her...

Ok, jeg håper alle har hatt en fin dag, altså. Selv dro jeg til byen med et viktig ærend: kjøpe inn 40 sikkerhetsnåler! (Til turen. Hadde 46 fra før av.) Det kosta meg tre kroner, og tok en time å utføre.

Gikk innom noen andre butikker og, da, det må jeg medgi. Jeg dro for eksempel på Retro, siden det var salg der. Fortsatt litt dyrt, da, gitt. Er jeg den eneste som blir småstressa av sånne butikker? Jeg føler liksom at de ansatte ser på meg at jeg ikke egentlig har råd til noe der inne.

Men vet dere hva, nå skal jeg faktisk pakke ferdig, til turen. Vi medarbeiderne drar nemlig opp allerede i kveld! Det blir så sykt gøy, altså. Kjenner jeg virkelig er full av forventning. En helg med Gud liksom, for meg er det litt sånn spaopphold for ånden. 

Ha en fin dag videre, vi snakkes!

Busy girl

Det er travle tider for øyeblikket!

For det første, så har vi skolen. Alltid noe å gjøre der... fritidsproblemer er ikke akkurat noe vi sliter med på jussen, he he.

Faget vi har nå, er menneskerettigheter. Så jeg leker EMD for tida. Ingen kompetanse ingen hindring, liksom. I går var spørsmålet om Muhammed kunne sendes ut av Norge. Han hadde, på den ene siden, drept noen i et gjengoppgjør. MEN han hadde både kjæresten Kari, og deres lille sønn, David, i Norge. Og Kari nektet å bli med til Muhammeds hjemland, da det diskriminerte kvinner grovt. What to do, liksom? 

Utenom å tenke på Muhammeds skjebne, så planlegger jeg Navigatørenes årlige vintertur, Timeout. Dette er en av mine arbeidsoppgaver som medarbeider.

Nå i forkant har jeg ansvar for dekoren. Sykt glad jeg fikk denne oppgaven. Å se hvilke farger som passer sammen, er liksom litt mer mitt felt, enn å typisk ha ansvar for økonomien. Vet ikke åssen man bruker excel engang...

Det er jo masse avgjørelser, da. Sånn. Fargetema. Type servietter. Skrive programmet for hånd, eller printe det? Ha ha. Skulle tro jeg prata om bryllupet mitt.

Men helt seriøst, så syntes jeg faktisk det er litt viktig, at det ser bra ut. For oss som er litt opptatt av det estetiske, betyr det veldig mye! Og jeg gleder meg utrolig masse til helga, tror det kommer til å bli utrolig bra.

Inntil da, er det bare å fortsette med arbeidsoppgaven. Få nok søvn, puste dypt, og, ikke minst, få kraft fra han som har skapt meg =)

God natt til dere alle!

Baby, it`s cold outside

Det er så utrolig kaldt for tida, jeg tror halvveis jeg skal dø hver gang jeg er ute. (Liten overdrivelse her, men, ja, you get my point...)

I går, da jeg skulle på skolen, innså jeg at det gikk an å ta på seg stilongs. Så det hjalp en del. Logisk nok.

I dag glemte jeg det dessverre igjen. Jeg vet, jeg er så vittig noen ganger! Jeg får skylde på at jeg delvis vokste opp på Hawaii, hvor jeg gikk med sommerkjole hver eneste dag. (Bokstavelig talt. Hadde bare en shorts, og jeg kan telle på en hånd, hvor mange ganger jeg brukte den.)

Men det er 19 1/2 år siden jeg kom hjem derfra. Så burde vel ha lært meg hele den "om-vinteren-går-man-med-kalde-klær-greia".

Tross denne kulda, gikk jeg faktisk FRIVILLIG ut av fakultet idag, for å kjøpe en kaffe på Godt Brød.

Dette viser egentlig en rekke ting: 1) kaffen på fakultet er såpass lite god, at man går igjennom fysisk smerte (altså kulde), for å slippe å drikke den, 2) Jeg begynner å bli litt vel latte-avhengig, og 3) at jeg sannsynligvis burde søke en slags erstatning, fra foreldrene mine, for at de pushet på med fancy-kaffe da jeg var i en ung og formativ alder. Hallo, jeg lider faktisk et økonomisk tap av dette her!

Ha ha, nei da, jeg er sykt takknemlig, for den kaffen gir meg sykt mye glede. (Og mamma gir meg faktisk kaffepenger innimellom, fordi hun vet jeg blir så glad av det!)

Syntes egentlig det er litt kleint med helfigurbilder av seg selv, btw, men følte dette illustrerte hele innlegget så godt. Det er min eneste skikkelig varme vinterjakke, så må gå med den hver eneste dag for tida. Er. Så. Lei.

Ok, jeg innser at jeg er sykt heldig, som har ei veldig varm vinterjakke, og at dette er et teit, superlite, i-landsproblem.

Men. Er fremdeles sykt lei. 

Og vet dere hva, nå må jeg stikke! Har kveldsmatbesøk.

Vi blogges, så må dere alle ha en herlig fredagskveld, og smile fordi det er helg =)

Walk in Peace

Ok, så, dere vet når folk spør deg om hvordan det går med studiene? (Hvis du studerer, liksom. Hvis ikke spør de vel om hvordan det går med typisk jobben, arbeidsløsheten, tilværelsen som fri sjel osv.)

Vel. Her skal dere høre hva jeg alltid svarer: det går bra...jeg har en innlevering jeg skal skrive/kommentere/forberede meg til.

Fordi vi alltid har innleveringer. Vi snakker ukentlig.

De fleste jeg kjenner vet dette nå, men likevel, så blir de veldig sånn "oj, er ikke det veldig stress??", og ser på meg med en blanding av sympati og ærefrykt, når jeg bringer det opp.

Er helt greit med en liten andel sympati, altså. Det er ikke alltid like gøy, å sitte oppe halv tre, natt til onsdag, og skrive oppgave.

Men noen ganger leverer du halv fire på mandagen, liksom. Det varierer veldig. Og, du blir på en måte tvunget til å lære, gjennom å skrive, og det er greit når eksamen kommer.

Ikke minst, så blir du veldig vant til å ha ukentlige innleveringer. Så du blir ikke så stressa. Og det er vel egentlig det viktigste.Så, ja, det jeg prøver å si, er at dere ikke trenger å syntes sånn supersynd på meg!

Og, ha ha, når det gjelder hele den "ærefrykt-greia", så er det snakk om besvarelser vi ikke får karakter på...Tror ikke dere hadde vært like imponerte, om dere leste alle besvarelsene mine, for å si det sånn.

Har ennå traumer fra besvarelsen jeg måtte skrive i forvaltningsrett II, da jeg var i Australia. Hadde ikke vært på NOEN forelesninger, og, hallo, jeg holdt fortsatt på å komme meg etter eksamen i NIRI. Tror egentlig deler av vurderingstemaene mine, kom fra eget hode.

Men skal jeg si hva jeg syntes er så digg, når det gjelder skolen? Ja, ikke bare skolen, da, men hele livet generelt: at jeg kan ha fred. Uansett. Fordi min Gud er med meg!

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet - Joh. 14:27 

Walk in peace, my friends =) 

Klossethet, mimring, og altfor sterk chili

Noen ganger, så blir jeg i grunnen litt paff. Over meg selv, og hvor klumsete jeg er. Jeg mener, jeg har åpna og lukka dører siden jeg var, jeg vet ikke, halvannet år? Likevel greide jeg, idag, å slå armen hardt inn i døra bak meg.

Virker som om kroppen fortsatt ikke har forstått det med at døra er rett bak deg, om du lukker den.

Som dere ser: jeg er i slaget i dag. Ha ha.

Men vet dere hva, jeg har faktisk hatt litt sånn wonderwoman-tendenser denne uka. I hvertfall på kjøkkenet. Har nemlig gjort noe jeg aldri gjør: laget ukesplan over middagene mine! Dette var inspirert av den fantastiske kokeboka jeg fikk til jul, "Trines mat", som er skrevet av dama bak trinesmatblogg.

På grunn av dette, må jeg virkelig si at hvert ett måltid har vært en fest. Riktignok enpersonsfester, men fest uansett. De to siste dagene, så har jeg for eksempel spist tom ka gai suppe. Bare tok en annen type chili oppi, enn det som sto i oppskriften, og denne var mye større, pluss sterkere, så, ja, døde bittelitt, da jeg spiste suppa. På tross av dette, så var det utrolig godt!

Å, det minte meg om en liten hendelse fra i fjor, under et besøk på en mikrofinansbank i Sri Lanka. Vi ble servert noen hjemmelagde kjeksgreier, med grønn chili i. Jeg tenkte jeg kunne smake, for å være høflig.

Så jeg forsynte meg av kjeksen jeg, og først gikk det ganske greit. (Er ikke så kresen. Eller spesielt redd for matforgiftning.) Men, chilismaken ble bare mer og mer fremtredende, jo mer jeg spiste...

Til slutt satt jeg der, med rennende øyne og brennende gane. Aldri hatt så vondt i ganen/munnen før!

Mamma bare "du må ikke spise opp, Malene," så jeg la den fra meg, da.

(Var bare Andreas og meg som turte å smake...) 

Forresten, hvis dere lurer på hvorfor folk i en mikrofinansbank ville møte meg, servere meg kjeks med chili i, osv, så var jeg nok bare med i pappas entourage. 

Foruten chilikjeks, så fikk vi også blomsterkranser. Pappa sin var veldig lik den landets evigsittende president/semidiktator har på seg, på megastore plakatene av ham, som var overalt. 

Tror dette, med blomstene på presidenten, er en slags psykologisk strategi folka hans har pønsket ut. Sånn, at man ser blomsterkransen, og ubevisst får positive assosiasjoner og greier. Istedenfor å tenke på at vedkommende er korrupt.

Uansett, når vi kom tilbake til hotellet, så kommenterte en av de ansatte pappas krans. Han bare "you look like a world leader"

(Liker at world leader = blomsterkrans...)

Og pappa bare "yes, maybe I`ll try to bribe you?"

Og han mannen bare så på ham og sa ingenting. 

Tror kanskje den korrupsjonsgreia var litt tabu...

Bare en liten random historie fra mitt liv, lol.

Men nå skal jeg ut i verden, gjøre greier, og, ja forhåpentligvis ikke falle og slå meg!

Wish me luck =) 

Life in `14

2014s første dager har bestått av bunadshopping, julekakespising, og, ikke minst, Kristiansandsvennehenging.

Blant annet har jeg vært på kveldsmat hos Ingelin. Hun og Mats giftet seg i sommer, og nå har de tatt steget ut og blitt en skikkelig kjernefamilie! De er nemlig blitt foreldre til to små ørkenrotter! 

Leking med Bella og Penny, det var virkelig kveldens hit. De var kjempesøte, og veldig aktive. Ha ha, prøvde å ta bilde av dem, men var aldri rask nok.

Astrid og meg ble faktisk litt gira på å skaffe våre egne ørkenrotter, til kollektivet. De krever lite arbeid, er allergivennlige, og kan trenes opp til å gjøre triks. Tenk så kult, når vi har folk over, så kan vi underholde dem med ørkenrotteshow! Vi kommer til å bli nedrent av besøkende, I`m telling you...

Har ikke snakka med Cec om dette ennå, men sendte en snap til Kristine. Og hun var, merkelig nok, ikke så gira?

(Hvis dere ikke har skjønt det, så er Kristine kollektivets fornuftige røst. Ikke fordi hun er superfornuftig, men fordi særlig Astrid og meg gjerne IKKE er det...)

Generelt sett er kjæledyrlengselen min ganske sterk. Skulle tro jeg var ei elleve år gammel jente, liksom.

Dette på tross av at mine barndoms dyreopplevelser ikke akkurat er noen solskinnshistorier...

Først var det fisken Fomle, som døde fordi vi ikke hadde pumpe til bollen hans. Så var det rumpetrollene Ari og Martha. De DRUKNET, halvveis i froskeforvandlingsprosessen. (Når rumpetroll har kommet til et visst froskenivå, mister de nemlig evnen til å puste under vann, så du må gi dem steiner å sitte på. Men det visste ikke vi.)

Deretter var det albinokaninen Sprett. Jeg tror ikke hun var helt psykisk frisk? Sprett brukte størstedelen av dagene sine på å grave hull i kaninburet sitt, og deretter rømte hun, for å være med sin bunnylovah, Gullik. Dette resulterte selvfølgelig i månedlige svangerskap...

Istedenfor å ta vare på disse barna, som en normal mor, dro derimot Sprett kaninfostrene oppi sin egen avføring! Vi prøvde selvfølgelig å redde de stakkars små, ved å gi dem kaninmorsmelkerstatning (mamma, bless her, var innstilt på matinger hver tredje time, døgnet rundt.). Men det var nytteløst, de døde etter noen timer!

Når jeg tenker meg om, var det faktisk et av barna til Sprett som overlevde. Men den ble drept av nabokatten...

(Ja, vet jeg har delt akkurat historien om Sprett tidligere, men inkluderte den til "glede for nye lesere". Ha ha.)

At jeg likevel vil ha et kjæledyr, henger nok sammen med Pottifars inntreden. Vår kjære, vakre, noe ondsinnede katt.

På tross av nevnte ondsinnethet er han virkelig en kilde til glede. Tror forresten han er spesielt glad i meg, for han har bare bitt meg to ganger!

Så, ja, dyret jeg egentlig har aller mest lyst på, det er jo en katt. Men katter lever ekstremt lenge, og vet ikke hvor jeg vil være de neste årene, så tror jeg må vente litt med å bli fullblown catlady. (Kanskje like greit, det.)

Ørkenrotter er slik sett et bedre alternativ, for nå. Drar opp til Bergen imorra, så får prøve å overtale Cec og Kristine.

Og hvis dere lurte, så var det ikke meninga at dette blogginnlegget skulle handle om DYR. He he.

Nå må alle ha ei god natt, så snakkes vi =)

2014, baby

Hei, og godt nyttår kjære lesere! Jeg håper alle hadde ei fin feiring, og at 2014 har vært bra til nå.

Selv våkna jeg kvart på TO i går, etter ei vill natt med kjøttbollespising, skravling, og VANNdrikking. (Er så streit at jeg ikke drikker brus ei gang. Lol.) (Men det er altså bare fordi jeg ikke liker brus!?)

Og kjolen min er fra Hennes og Mauritz, sånn hvis dere lurte. Den kosta hele 100 kroner...

Kveldens vertinne, med sin berømte foccaccia

Det var altså nyttårsparty hos Astrid, og det ble virkelig en gøy kveld! Masse gode venner jeg har kjent lenge, og et par nye. Vi skulle egentlig ha jentefeiring, men det ble visst et par gutter også, ha ha.

Noen av de fine jentene jeg feiret med!

Alle hadde med seg en tapasrett, det var både godt og enkelt. Så vi brukte en del tid på å spise!

Syntes det er veldig gøy med instagram for tida (bare hatt det i ei uke), så fikk alle til å tagge bilder de la ut, med #nyttårhosastrid. Så dere kan sjekke ut det, om dere er veldig nysgjerrige på feiringa, er hemmelig forelska i Astrid, osv...

Da klokka nesten var tolv, måtte vi visst ut. Guttene skulle nemlig skyte opp fyrverkeri.

Personlig syntes jeg fyrverkeri er noe skummelt. Det syntes Victoria og, så på bildet nedenfor ser dere oss, når vi søker dekning. I FRYKT.

Ha ha, etter et spesielt høyt smell, ble jeg så redd at jeg løp i Linda. Som ble kjemperedd, fordi hun tenkte at for at jeg skulle ha utvist den type atferd, måtte det typisk være rettet en rakett mot oss, eller noe sånt...

(Ja, vi er vel begge noe dramatisk anlagt...)

Da vi var tilbake i leiligheten, kom Linda på at hun hadde glemt å bruke stjerneskuddene sine. Så da dro hun, Victoria og meg ut på verandaen, for å ta bilder med de. Var ingen andre som ville være med, eller som ville ta bilder av oss. SÅ. Vi måtte være kjemperaske, og ta bilder av hverandre. Stress, liksom...

Så som dere ser, det var virkelig en flott start på året. Jeg føler meg så heldig, som fortsatt har mange gode venner i hjembyen min, selv om jeg ikke har bodd her fast i 4 1/2 år.

Når vi er inne på takknemlighet, vil jeg forresten også si TAKK til dere som trofast leser denne bloggen i løpet av året, og som gir meg gode tilbakemeldinger. Det gleder et bloggende hjerte. Dersom dere vil få med dere alt jeg skriver, med en gang, kan dere forresten følge bloggen på bloglovin. 

Og da var det bare å hoppe inn i 2014, eller hva? Til slutt vil jeg gi dere noen godord, som dere kan ta med inn i det nye året:

Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran - Fil 3:13 

Vi snakkes, klemmer fra meg =)