Sommer i hjertet

Gode venninner i Byparken

I realiteten så har jeg altså ikke sommerferie før 15. juni. Og det er vel kanskje realiteten som, når alt kommer til alt, er av avgjørende betydning?

Men. Altså. Denne uka har både været og meg selv vært i seriøst feriemodus. Hvilket kanskje ikke er den mest naturlige kombinasjon til hjemmeeksamen, som jeg også hadde. Men Norge, inkludert BERGEN, er Syden for tida. Å legge seg ned i en park og innbille seg at man har fri er, tatt dette i betraktning, det eneste fornuftige å gjøre.

Maria og meg på Life i Nordnesparken

Parker er forresten mine nye bestevenner. Hvem trenger hage når du har park, liksom. Du opplever og mye mer når du er i parken enn hjemme i din egen hage. For eksempel på fredag, da ble jeg og venninnen min Nora vitne til en eldre manns timelange tai chi-treningsøkt. Ikke at dette var noe jeg hadde spesielt behov for å se, men uansett. En annen ting er at du slipper å klippe plenen i parker.

Ikke at jeg noensinne har klippet en plen i mitt liv. True story.

Andre "leke-at-jeg-har-ferie" ting jeg har gjort er å grille, spise is og dra på sykkeltur. Og grille mer. Sol pluss Bergen er rett og slett en fantastisk kombinasjon. 

Grilling på Nordnes

Selv om jeg må komme med et lite råd til hva dere IKKE bør gjøre i dette været: lage tidkrevende norsk husmannskost. Cecilie og meg brukte seriøst TO TIMER på å lage kjøttkaker i brun saus. Vi kjøpte inn alle ingrediensene mens det fremdeles var kaldt ute, og måtte bruke dem opp før det var sent. Kokvarm leilihet pluss kokvarm mat er ikke det beste liksom.

Det dere BØR gjøre er å leve på smoothie og iskaffe. Og bruke solkrem. Gjerne solfaktor 50. For da kan liksom jeg konkurrere på rettferdig grunnlag når det gjelder brunhet. Jeg har veldig troen på at i år blir året, da. "Året Malene ble brun"-året.

Gode venner <3

Jeg liker at jeg aldri gir opp håpet, tross 21 år med bleke nederlag.

En annen ting jeg anbefaler, er at du ikke forteller meg at du har sommerferie. Sånn hvis du har det i realiteten og ikke bare inni ditt eget hode.

Selv om jeg må si at innbilte sommerferier er ganske fine de og.

Cheers =)

Hipp, hipp hurra!

Altså. Teknologi er ikke min venn. Selv om. På en måte så er det min venn. Som jeg elsker, men virkelig ikke forstår.

Kristine, Astrid og Henrikke i 17.maittoget

Teknologi er egentlig litt som gutter, når jeg tenker meg om. I at de aldri slutter å fascinere meg, på tross av at jeg virkelig ikke forstår dem. 

Jeg brukte hvertfall kanskje sånn ti minutter på å forstå hvordan jeg logget på her, etter at jeg nå har skiftet til ny design. Jeg vet egentlig ikke om jeg liker den nye designen en gang. Det kan være den snart byttes ut med enda noe nytt. Så vet dere det.

Men sånn ellers: Gratulerer kjære landsmenn, med dagen som var!!!

Buekorps

Jeg hadde en typisk bergensk 17. mai. Vi snakker buekorps og regn. Og rømmegrøt. Det er visstnok en slags vestlandsk tradisjon. En tradisjon jeg ble veldig personlig involvert i, ettersom 17.maifesten jeg var med å arrangere med Navigatørene serverte det.

Is fikk jeg ikke spist, men jeg veide opp med stort kakeinntak på nevnte 17.maifest. Jeg var også på 17. mai-frokost i Bergenskirken. Veldig fin måte å starte dagen på!

Forresten, jeg tror alle mennesker fra Vestlandet har bunad. Seriøst. Det er nesten litt sjokkerende. Jeg har liksom så vidt kommet over den alderen hvor bunad er teit, liksom, og så driver folk og spør meg ut om hvordan jeg har tenkt å stryke bunadsskjorta mi. 

De har heller ikke tapto her. Jeg har altså prøvd å beskrive tapto til folk, men de ser ikke ut til å forstå hvor fantastisk utrolig moro dette er. Kanskje det er den type ting du må vokse opp med. Som peanøttsmør. Eller rømmegrøt som 17. mai.

Så som dere ser er nasjonaldagen ikke helt lik her som den er hjemme. Men, jeg koste meg. Og, det er tross alt samme land, samme folk, samme fantastiske nasjonaldagsglede.

Hipp hipp hurra!

Bursdagsjenta

Kake 1

En gang var jeg bitteliten. Så ble jeg litt større. Og enda litt større. Ingenting av dette er vel egentlig spesielt oppsiktsvekkende, tatt i betraktning at alle blir eldre. 

Men det faktum at jeg ble 22 på fredag...det føltes likevel litt rart?

Min første dag som 22-åring startet hvertfall veldig bra. Mine fantastiske samboere hadde, midt i sin travel skolehverdag, tatt seg tid til å lage pannekaker til meg! DET var fint, det. Etter frokost var jeg sånn "ha ha, jeg har bursdag, idag skal jeg ikke lese om arve-og familierett".

"Familierett" er forøvrig et misvisende ord. Det skaper altfor positive assosiasjoner. Faget burde egentlig hete noe sånt som "skilsmisserett". Eller "hvordan-tyne-ut-mest-mulig-penger-av-eksen-min-rett".

Uansett, siden det var min bursdag droppet jeg lesing og hadde en skilsmissefri dag. Først hadde jeg lunsj med Kristine, og så dro jeg på shopping. Økonomisjefen i mitt liv (les: meg selv) hadde nemlig funnet ut at jeg kunne overse hele den "ha-et-budsjett-fordi-du-er-fattig" greia akkurat denne dagen. 

Da jeg kom hjem hadde jeg fått en pakke fra pappa og mamma, som jeg (selvfølgelig) åpnet med en eneste gang. Det var et kamera! Resten av denne dagen er derfor VELDIG fotografisk dokumentert.

En annen ting jeg gjorde var å lage bursdagskaka mi. Siden jeg, som jeg har nevnt før, har veldig høye tanker om mine egne bakeegenskaper fant jeg ut at jeg skulle lage denne kaka. Bortsett fra at bunnene ble halvparten så høye som Manuela sine gikk det greit, da. Så sa jeg til Anne Marie og Hanne at de måtte lage frostingen. (Det er den type ting du kan gjøre når du har bursdag). (Og de hadde faktisk tilbudt seg å lage hele kaken for meg, men jeg syntes det er så gøy å bake at jeg ville gjøre litt selv.)

Hanne baker!

Bare at jeg hadde ikke lest gjennom frostingoppskriften på forhånd, så jeg visste ikke at den måtte stå i til sammen syv timer. Det er lurt å lese gjennom oppskrifter før du lager dem, det er mitt tips til dere altså.

Senere dro vi jentene, pluss to av kjærestene, ut og spiste på Egon.

Der snudde Astrid seg mot meg og sa alvorlig "jeg har noe trist å fortelle deg!"

Jeg har (veldig) mye fantasi, så jeg forestilte meg straks Armaggedon type scenarioer.

"Du får ikke bursdagssang av de ansatte her! Eller is!" fortsatte hun.

"Men du kan få ballong!" la Anne Marie til.

"Vet dere, det går bra!" sa jeg, lettet.

Da vi kom hjem igjen måtte vi foreta en redningsaksjon på frostingen. Til slutt, etter å ha tilført den alskens kompliserte ingredienser, endte den opp med å smake sjokade.


Det ble hvertfall en fantastisk fin bursdag, og det hele ble avsluttet på bønnerommet. Jeg fikk også en hel kveld sammen med jentene mine, og det skjer ikke så ofte!

Neste dag feiret jeg bursdagen min ENDA EN GANG! Fordi, du vet, man har jo litt bursdag dagen etter at man har hatt bursdag også, sant?

Kake 2

Denne gangen lagde jeg en litt mindre ambasiøs kake. (Selv om Manuelas sin fortsatt ser mye finere ut)
 En mengde sukker, smør, sjokolade, oreokjeks og kremost, smadret sammen...hvordan kan det ikke bli supergodt? Vi hadde også ekstreme mengder frosting fra kvelden før. Pluss frukt. Det er viktig å poengtere det med frukten.

Dette ble også en veldig koselig kveld, med leker og prating og generelt høyt sukkerinntak.

Men, nå lurer jeg på om det er på tide å slutte å feire og begynne å leve mitt vanlige, 22-årings liv.

Jeg bør i det minste slutte å spise kake hver dag.

Først må jeg bare spise opp alle kakerestene i kjøleskapet.

Hjelp mottas gjerne.

Klemmer <3