Rule number one: you gotta have some fun!

Hei mine kjære venner! Samt andre leserpersoner jeg ikke kjenner og som kom inn på bloggen min ved å google "sykepleier". 

(Er fortsatt det søkeordet som leder flest folk til bloggen fra google...)

Sola skinner fortsatt. JEG er fortsatt brun (til å være meg). Sjokoladekaka er fortsatt like god. Spiser et stykke av den nå, mens jeg skriver. En multitasker, er det jeg er.

Dessuten har jeg - endelig - kommet meg ut på sjøen. Jeg er jo et havets barn, så det var sårt etterlengtet...det ble en utrolig herlig dag, også. Med både båtkjøring, bading og grilling. 

Dessuten fant vi flaskepost! Fra Adrian, seks år. Har drømt om å finne flaskepost siden jeg var Malene, seks år. Bedre sent enn aldri, sier nå jeg. 

Og idag, så har Astrid og meg møtt vår kjære, Eidsvollske venn, Linda! Vi har faktisk møttes hele fire ganger de siste tre månedene, takket være diverse bryllup.

Vi tre er en bra match, altså. Vi er alle både single OG uten lappen. Dessuten er vi alle bittelitt blakke...

Vi dro på shopping uansett, da. 

Siden underbevisstheten min helt seriøst tror jeg er rik, dro jeg med de to andre inn på Image. Hvor ALT var på salg til 50 %. Åkjæretid. Heldigvis har jeg - en viss grad - av selvkontroll. Så jeg greide å motstå å kjøpe den grønne paljettblazeren jeg egentlig hadde veldig, veldig lyst på. 

Deretter dro vi til der vi egentlig hører hjemme: Gina Tricot og Hennes og Mauritz. Både Astrid og meg var på jakt etter magetopp. Siden den har kommet tilbake!? 

(Første gangen noe jeg husker fra min barndom er tilbake i motebildet. Er vel kanskje da man vet man har blitt gammel??)

Var faktisk ganske nødvendig å kjøpe en. Neste gang den er in er jeg sikkert minst 40. Selv om jeg har optimistiske (muligens urealistiske) forventninger til min fremtidige aldringsprosess, forstår jeg jo at magetopp på den 40 år gamle versjonen av meg selv nok ikke vil slå helt ann... 

SÅ dro vi på skoshopping. I møte med et par sølvglitrete sko mistet jeg faktisk ALL REST av selvkontroll. Heldigvis var Astrid sterk der jeg var svak...

Hun bare "Malene. Ikke kjøp dem." (De var litt dyre.) "Du vet du egentlig ikke vil dette," fortsatte hun. 

Jeg bare "Jo! Jeg vil! Du forstår ikke..."

Men det var nettopp det hun gjorde. Forsto, altså. Hun forsto at skoene verken var noe jeg hadde råd til eller behov for. Samt husket at jeg hadde, ved en tidligere anledning, bedt henne om å snakke meg fra å gjøre slike kjøp. Så takk, Astrid! 

Etter denne lille episoden, tok vi Linda med på en av mine favorittrestauranter her i K-town, Mother India. Sykt god mat, de er faktisk kåret til Norges beste indiske restaurant. 

Så det var the latest news, liksom. I tida fremover skal jeg lese masse bilteori. På stranda, men uansett...så, både bønner om forståelse av rundkjøringsreglene, samt faktiske forklaringer på reglene, mottas med takk!

God natt =) 

Bake it, baby!

I går fant jeg ut at jeg - nok en gang- skulle bake en avansert kake. Du vet, en sånn med flere etasjer og frosting og det hele.

En slik kake jeg - hitill i livet - aldri har lyktes med. 

Det som pleier å skje, er at typisk bunnen faller sammen. Eller at eggehvitene ikke blir stive, samme hvor lenge jeg pisker dem. Eller at oppskriften ikke er gjennomlest på forhånd, og så innser jeg, midt i prosessen, at frostingen skal stå i syv timer før den påføres kaka...

Det som skjer så er at jeg serverer en noe rart utseende kake, og deretter blogger om opplevelsen. 

Nå tenker dere kanskje litt sånn, nå må du gi deg, Malene, du har tydeligvis ikke evnene til å bake avanserte kaker. Hold deg til muffins og brownies, du. 

Men her er det jeg tenker: jeg må jo greie det til slutt? Hvis jeg gjør det mange nok ganger liksom. 

Så igår fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på "Devil's Chocolate Cake" fra "Love, Manuela". Jeg har faktisk laget den en gang før (kan leses om her!), og da gikk det ikke veldig bra. Men. Nå var jeg full av pågangsmot og optimisme og det hele. 

Denne ganga hadde jeg også lest gjennom hele oppskriften på forhånd, og var klar over at frostingen må stå i seks timer før den kan påføres.

Ja, seks timer! Dette er ikke kaka for dem som har, vel, andre ting å gjøre i livet enn å bake... 

Dessverre begynte ting å gå galt allerede under trinn TO i prosessen. Her skulle jeg koke sukker og vann til det ble brunt. Men det ble det jp ALDRI. Tror jeg sto der i tre kvarter. Til slutt bare klumpet alt seg sammen i en sukkerklump. Så det var jo litt krise.

Du skal egentlig tilsette fløten etter at blandingen er fin og karamellisert...nå bare improviserte jeg ved å lage en karamellblanding ved fløte og sukkerklumpene. Heldigvis gikk dette bra.



Resten av prosessen gikk og bra, faktisk. Utenom type misting av et halvt eggeskall i røra og sånn, men det er så dagligdags for meg at jeg nesten har glemt det allerede...


Kjøkkenet var jo totalbomba, da. Jeg holdt på å lage kakedeigen samtidig som jeg lagde frostingen, og det sto omtrent fem ulike kjøkkenboller med ingredienser rundt omkring...men, igjen, den type ting er og ganske dagligdags for meg...

Så kom selve stekinga av bunnene. Mens de var inne i ovnen, satt jeg og spiste pizza med brødrene mine. 

Jeg bare "tror dere at dere kan la være å gå inne på kjøkkenet mens kakene stekes?"

Og de bare "???"

Og jeg forklarte dem at jeg hadde fått et tips, om at det var lurt å ikke gå inne på kjøkkenet mens du stekte kaker. For å unngå at de sank sammen. Men. Mine brødre er altså typiske 13- og 16- år gamle gutter, og syntes dette bare var vittig. Andreas spurte faktisk om han kunne filme meg mens jeg forklarte det om igjen, så han kunne "bruke det mot meg på et tidspunkt der jeg hevdet at jeg var smart". 

Jeg vet, søsken er så onde!

De listet seg over kjøkkengulvet, da, det skal de ha. Ok, så, Andreas gjorde det på en overdreven, "nå-gjør-vi-narr-av-deg" type måte, men uansett... 

Kakebunnene endte dessverre opp med å være kjempelave. Tror jeg greide å DREPE natronen. Så mine kjære søsken bare "gikk du for mye foran ovnen, Malene??"

MEN. Her er det som er så fantastisk: frostingen ble helt perfekt! Og da jeg satte alt sammen i dag, så det bare veldig bra ut, selv om bunnene var lave.

Så jeg vil si jeg har greid det, jeg. ENDELIG. Konditorskole neste, liksom.

Dessuten må jeg nesten nevne at Andreas fiksa dataen min i dag morges. Så han er ikke, du vet, totalt ondskapsfull...

Klemmer fra meg! 

When the sun shines, we'll shine together

Du vet det har vært fint vær lenge når du (nesten) har slutta å kommentere det. Det bare ER sol hver dag, jeg blir ikke overraska mer!

Må være sånn folk i varme land har det. For en eksistens!?

Det kan jo bli litt vel varmt til tider, da. Derfor er smoothie en klar måltidsfavoritt. Syntes selv smoothiene mine er veldig gode. Men, da jeg, siden jeg er en gavmild og god person osv, skulle dele en med Andreas (lillebror nr. 1), sa han at den smake vondt...

Det er det som er med søsken. Null grad av sannhetspynting!

Tror det som skjer, under smoothielagingsprosessen, er at jeg tar litt av når det gjelder kreativitet. Pleier å stappe oppi det meste som faller meg inn. Og er opptatt av at det skal bli SUNT, så tilsetter gjerne litt frossen spinat eller ei gulrot.

Så kan godt dele noen oppskrifter hvis dere vil. Men forstår hvis enkelte er litt skeptiske...

Ellers så har jeg, sammen med Victoria og Ingrid, vært på besøk hos Hanne. Siden Hanne studerer medisin, utviklet etterhvert kvelden seg til å bli en slags medisinsk deleaften/fastlegekonsultasjon.

Selv fikk jeg lettet mitt hjerte om noe jeg har lurt på i årevis, men aldri helt turt å spørre legen om. Nemlig at pupillene mine er over gjennomsnittlig store. 

(Ja, tenker dere ble glade over den spenstige infoen om meg og mitt. Er noe eget med andre menneskers helse, altså...)

Hanne gjorde en undersøkelse med en lommelykt, og dere kan trekke et lettelsens sukk - det er ikke noe galt med øynene mine. Jeg er bare...unik. (Men det visste vi jo fra før av.)

Anbefaler venner i helsesektoren på det sterkeste, altså. Både av økonomiske årsaker, og fordi du kan komme med de litt mer sære og pinlige spørsmålene. I tillegg er de gjerne sympatisk anlagt.

Bading og soling fortsetter jeg også med. I dag måtte jeg kjempe for badeplassen "min" mot fem 14 år gamle gutter. De bare "skal du være her lenge?"

Jeg bare "ja!"

Så satte de i gang med diverse stupeaktiviteter. Etterpå satt de på en stein og tørket seg, mens de konkurrerte om å rape høyest.

På dette tidspunktet hadde jeg - naturligvis - litt lyst til å dra. Men. Da ble det liksom som om de vant. Så jeg holdt ut, og konsentrerte meg om "Veien til førerkortet". Samtidig som jeg også lyttet litt til samtalen deres. Mange av ordene de brukte til hverandre, var ord jeg ikke forsto.

Slik er det å ikke være tenåring mer, gitt. Får ikke med seg alt det nyeste nye. (Har just lært meg hva swag betyr, da. Måtte google det...)

Ikke at jeg savner det spesielt mye. Foruten at det motsatte kjønn ikke er på sitt mest sjarmerende (forstår hvorfor jeg var forelska i Orlando Bloom da jeg var 14, liksom), er det bare utrolig slitsomt. Eller. Jeg syntes det.

Tjueårene derimot. Love them! And I love this summer!

Så nå skal jeg nyte den videre, og det håper jeg dere også gjør =)

Snakkes!

Bading, bunader og mirakler

Hei kjære leserpersoner!

Nå går vi inn i tredje uke med solskinn og sommervær! Det er så gøy og fantastisk at jeg blir helt fra meg av begeistring! 

Badeturer er jo en nødvendighet i denne varmen. Heldigvis er Kristiansand bittelitt bedre utstyrt med badesteder enn det Bergen er... (Hva er greia med at det er, sånn, to badesteder i HELE Bergen? Og at ingen bryr seg??) I går var det bading i ferskvannet Tretjønn, med min kjære venninne Hanne Kristine. Så fikk vi både avkjølt oss, og oppdatert hverandre på livene våre. 

Og i dag dro mamma og meg på bunadshopping. Jeg har nemlig kommet over hele den pubertale "bunad-er-teit" greia mi, og skal nå faktisk skaffe meg bunad! (Ikke selvfinansiert...)

Det er sykt mange valgmuligheter, da. Siden jeg endelig har oppdaget bilderedigeringsprogrammet på dataen min, har jeg laget en liten collage over de ulike kandidatene...

Vi dro også på Drømmeplassen, for å drikke kaffe. Jeg tok en mokka med chilli. Vil egentlig ikke anbefale den. Sykt sterk, det brant i munnen, liksom. 

Ellers så har det skjedd et slags mirakel med meg. Både venner, familie, og, ikke minst, meg selv, er helt sjokka. På en bra måte. 

Ehm, nei, "mirakelet" er ikke at jeg har fått meg kjæreste...lol ;) 

Det er derimot at jeg har BLITT BRUN!!!! Dere som har fulgt bloggen/meg i livet mitt en stund, vet at tilværelsen min i alle år har vært preget av min bleke hud som aldri blir brun. Samt at resten av familien min blir kjempebrune etter noen dager i sola. 

Inntill nå!!! ENDELIG. So happy! 

(Jeg vet. Jeg er så sykt dramatisk. OG har et overforbruk av både kursiv- og caps lock- tasten.) 

Og nå skal jeg se på Roswell, en serie om aliens på amerikansk high school! Fra år 2000! Sykt gøy! Burde nesten ha jobbet med kultur, jeg, så god jeg er til å gjenkjenne kvalitets-TV når jeg ser det...

Snakkes =) 

Alltid ved vår side

Sommer er virkelig herlig, altså! Det er SOL, du slipper å fryse, du kan gå med kjole HVER ENESTE DAG. (Uten å fryse!!!) Det er lyst til klokka tolv... FERIE! Og nevnte jeg at du slipper å fryse???

(Frysing er, sånn, problem nummer en i livet mitt store deler av året. Som dere sikker forsto av avsnittet ovenfor. Tror helt seriøst kroppen min har et slags varmelagringsproblem.)

Men. På noen områder kan sommeren bli litt dødtid. 

For eksempel når det gjelder forholdet til Gud. Uten faste møterutiner, cellegrupper og liknende...det er lett å glemme ham litt. Og plutselig kan du innse at Gud føles litt...fjern.

Men vet dere hva jeg liker å tenke på? At den følelsen vi har. Av at Gud er nær oss. Eller at han er fjern. Gud er like nær han, uavhengig av den!

Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær - Salme 46; 2

Og, uansett hvor lenge det er siden vi har snakket med ham...så ønsker han å ha kontakt med oss!

Jeg liker å tenke på den bortkomne sønnen, jeg. (Kan leses her!) Om du har følt deg litt borte, enten bare for noen dager, hele sommeren, ett helt år...

...om du aldri har kommet til Gud før i det hele tatt...

Han står der. Med armene i mot deg. Klar for å ønske deg hjem!

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham - Lukas 15; 20 b 

Gode ønsker for sommerdager fremover =) 

Kjedsomhetens irrganger

Det er flaks jeg bor i kollektiv til vanlig, altså. OG har en stor familie her hjemme. Kjedsomhetsterskelen min er nemlig ikke spesielt høy.

Jeg har jo noe jeg alltid kan gjøre, da. Nå i sommer. Nemlig å lese til lappen. Ho ho, sykt heldig jeg er!

"Veien til førerkortet", gitt, kan ikke akkurat si det er favorittboka mi. Helt seriøst, tror ikke jeg har kjeda meg så mye siden jeg leste EU-dommer i NIRI.

Boka er bittelitt enklere skrevet enn nevnte dommer, da. (Et av livets store spørsmål: hvorfor skrives dommene til EU i caps lock OG kursiv???) Men det er fortsatt ting jeg ikke skjønner. Det bygges nemlig til dels på kunnskap jeg ikke innehar. 

Som avstandsbedømmelse. Greit nok at jeg nå har lært at man under kjøring skal fokusere blikket på en imaginær blink, 400 meter unna. Men så vet jeg ikke hvor langt borte 400 meter er...

Det er det som er med meg, nemlig. Jeg har veldig mye teoretisk kunnskap. Trenger du en innføring i Platons hulelignelse? En oversikt over utviklingen i Ibsens forfatterskap? Forskjellen på Freuds id, ego og superego? Vel, da kan jeg gjerne bistå med hjelp.

Men når det gjelder praktisk kunnskap man trenger for å overleve i den virkelige verden. Sånn om hvordan man slår en plen eller hvor mye en hekto er. Så er jeg helt blåst.

Man kan kanskje kalle det for "barn-av-en-akademiker-syndromet".

Det er derimot ett praktisk område jeg har kompetanse på, og det er innenfor matlagning. Faktisk er matlagning min kjedsomhetshjelper nummer en. Just nå lagde jeg denne brownien, bare for gøy.

Igjen, det er bra jeg har en stor familie. Som kan hjelpe meg med å spise ting, liksom.

Og så har jeg oppdaget denne serien på netflix. Love it! Den handler om - ikke le nå - aliens.

Ok, dere kan le. Hele serien er litt lol.

Jeg bare har alltid hatt en greie for "romvesener-lever-i-blant-oss" type serier. Folk blir alltid veldig overrasket når jeg sier dette, tror kanskje jeg fremstår mer som en romantisk-komedie type person...

Og så har jeg ringt Astrid, og snakket om, vel, ting Astrid og meg pleier å snakke om...Og nå skal jeg legge meg. Sånn hvis dere er nysgjerrige på de små detaljene som utgjør mitt liv. (Kan jo være noen er det?) (Kanskje mest mamma, meeen hun er tross alt en av mine mest trofaste blogglesere!)

God natt =)

THE love story

Å bli elsket betingelsesløst. Er det ikke det vi alle ønsker oss? 

Dette er noe man - forhåpentligvis - opplever fra sine medmennesker. Men. Mennesker er uperfekte. De fleste har sine egne issues, og før eller siden ender man opp med å såre hverandre. 

Jeg tror at utrolig mange problemer, stammer nettopp fra en manglende opplevelse av å være akseptert og elsket.

Derfor er det så godt at vi har en perfekt Gud som elsker oss betingelsesløst. I all vår uperfekthet. Som bare måtte være sammen med oss. Så mye at han ofret det mest dyrebare han hadde; sin egen sønn. 

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv - Joh. 3, 16

VI er totalt akseptert og elsket. Er det ikke fantastisk? 

Klemmer!

Love Story

Hamar, august 2009: jeg starter på Hedmarktoppen Folkehøysskole. Kommer i en helt fantastisk bra disippeltreningklasse, hvor jeg blant annet blir kjent med Hanne og Hans. Vi blir raskt en sammensveisa gjeng, og henger sammen 24/7.

Honduras, mars 2010: Hanne og Hans får matforgiftning, og tilbringer noen dager i hverandres selskap på sykerommet. Etter dette merker vi andre at begge ser ut til å ha blitt veldig gode venner den siste tida...

Innimellom sykehusvasking og skolebesøk får vi jentene tatt Hanne til side for litt girltalk. I myggnetteltet hennes. Hvor hun bekrefter at det er noe på gang!!

Dette vekket glede, men også overraskelse. På tross av mistanken. Vi hang liksom sammen hele gjengen, jeg tror ikke noen hadde sett for seg at det kom til å oppstå et forhold mellom noen av oss! 

Sotra, 13. juli 2013: Mine kjære gode venner GIFTER SEG!!! Så det er jo bare helt fantastisk! 

Det ble en veldig fin dag, og Hanne var supervakker. Det er gøy å feire sammen med et par man er så glad i, og som man har fulgt siden dag en...

Vi vennene skrev nok en gang en sang, denne gangen til denne sangteksten. (Intern folkehøysskolesang!)

Når det gjaldt sangskrivingen, så ble rådet jeg selv avga etter forrige bryllup IKKE fulgt. Nok en gang ble sangteksten skrevet kvelden før! Vi begynte litt tidligere, da, så jeg tror grad av overtrøtthumor ble mindre...

Så. Da var 2/6 av kollektivet gift! Crazy times! 

Vi fire ugifte (tre single, en forlova) skal forresten fortsette å bo sammen, på Kronstad. Ikke mer Bergen Sentrum, altså. Mamma er OVERlykkelig over å få meg vekk fra Bergens crime spot nr. 1.

Og JEG er overlykkelig over å endelig ha et soverom på mer enn type 4 kvm. Tror det nye er på rundt 8. Føler jeg har et palass i grunnen. Så jeg kommer til å ta helt av, jeg, invitere til fest på rommet og greier...

Men før det, så gjenstår noen uker til i det faktiske palasset som er huset til foreldrene mine. Love that place. And I love these girls!!! 



Klemmer =) 

Glede i hjertet!

Denne uka, altså. LOVE IT. 

For det første, så er det Oase. Som jeg aldri har vært på før, men som jeg umiddelbart digga! Det er en kristen festival, liksom. Møter, masse mennesker, muligheten til å komme nærmere GUD. Alle ting jeg er en stor fan av!

Etter møtene har jeg særlig hengt på standen Linda har stått på, for UiO. De har hatt en slags dansegreie på en TV-skjerm. Antar det er et navn for det, men det er jeg visst enten for gammel eller ignorant til å vite. 

I hvertfall. Det er en mann på skjermen som danser til ulike sanger, og så skal man følge bevegelsene. I mitt tilfelle er det mer sånn forsøke å følge bevegelsene. Å danse er virkelig, virkelig ikke min sterkeste side. Men. Jeg gjør det uansett. Fordi jeg syntes det er så gøy. 

Og så er det gøy for de rundt meg og. Når de ser på mine danseforsøk. Dette er ikke en overdrivelse heller, helt seriøst vekker movsene mine til stadighet latter fra medmennesker... 

Jeg har også vært leder på Barneoase. I dag har vi lært om at vi alltid kan stole på Gud. Viktig å huske for oss voksne (eller nesten-voksne, som jeg liker å betegne meg selv som!) også. At vi ikke trenger å uroe oss, fordi vår Gud er med oss! 

Og så har vi svingt oss på lekeapparatene. Alle barna drev å hang i ei stang og løfta opp kroppen sin. Og jeg tenkte litt sånn, det er jo viktig at man blir med i leken. (Vel, jeg antar det er viktig. Det hørtes riktig ut?) Så jeg bare "dette vil jeg og gjøre!", og så forsøkte jeg å løfte opp kroppen min. Men. Det viste seg at jeg ikke hadde armstyrke til det. Fail...

Ellers så er det fortsatt SYDEN her i byen. Så innimellom møtene har jeg hengt på stranda, aka favorittstedet mitt på jord. 

Så. Good times in K-town. Men. Nå i kveld var jeg seriøst sliten, så jeg har tvunget meg selv til å være hjemme. Virkelig tvunget. For selv om jeg selvsagt er en festlig person i meg selv, så er det enda gøyere å være festlig i felleskap med andre festlige mennesker! 

Særlig når vi kan (for mitt vedkommende forsøke å) danse Gangam Style!

Men. Nok et bryllup venter meg i helga, så jeg tror jeg må prioritere skjønnhetssøvnen! 

Klemmer!

Girls just wanna have fun!

Sol og sommer, kan det bli bedre? Selv en person som meg, som er forholdsvis begeistra fra før av, blir liksom ekstra glad nå i disse dager...særlig når man kan bruke tid ved sjøen!

I det siste har det gått mye i Bystranda. Den er jo veldig sentral og fin og sånn.

Men. En liten advarsel. Jeg har en mistanke om at byens måker har pekt den ut som sitt personlige avføringshotspot!

På lørdag ble nemlig Astrid utsatt for sitt andre måkebæsjangrep på to uker! Denne ganga havnet det direkte i fjeset hennes!

Astrid er sykepleier, og kanskje den personen jeg vet om i verden som har høyest toleranse for ekle ting. Men selv etter hennes standarder var altså gusjegrønn måkedritt ganske lite digg. Hun løp ut i (den fortsatt iskalde) sjøen for å vaske det vekk, og Linda og meg løp etter. Vi tenkte det var hyggelig å være litt solidarisk mot vår kjære venninne i hennes nød, og da bade sammen med henne.

Denne solidariteten hadde derimot sin grense, og den nådde vi etter å ha fått vann på omtrent halve foten...sorry, Astrid!

Etterpå skulle vi møte Victoria, og vi vurderte faktisk en stund å ikke fortelle henne om det som hadde hendt. Pga. måkedrittangsten hennes. Vi var litt redde hun ALDRI ville bli med oss på stranda mer, det hadde vært skikkelig kjipt... men vi fortalte det da...så satser på at hun fortsatt blir med på badeturene våre!

Uansett, vi skulle altså hjem til meg på dette tidspunktet, og sto på busstoppet. Småspiste på godteriet vi egentlig skal ha til etter middagen. Så kommer det en full mann bort til oss, og spør om han kan få godteri.

Han bare "jeg vil ikke ha røyk! Bare godteri!"

Men så kom bussen hans, så han dro.

Så spurte vi en tilfeldig forbipasserende om han kunne ta bilde av oss, med Astrids iphone. Men. Han viste også å være full. (Merka ikke det da vi spurte, klokka var liksom bare 19 på dette tidspunktet...) Så han slet veldig med å ta et bilde...

Og så spurte Linda en ny forbipasserende, som tilfeldigvis var utenlandsk (viktig detalj til senere!) om han kunne ta bilde av oss, men han bare ignorerte oss.

Kanskje ett sekund etter at han hadde passert oss, uttaler Astrid at "vi må passe litt på hvem vi spør om å ta bilde, de kan jo stjele telefonen!"

Hun mente dette i relasjon til den tidligere personen, som var full. Men. For den nevnte utenlandske mannen fremsto det vel som om han var en særlig mistenkt i forhold til tyveri.

Og ja, han hørte hva vi sa....flaut!

Så da måtte vi faktisk spise litt mer godteri.

Vel hjemme lagde vi kyllingsalat og aioli. Jeg må nesten skryte litt av Victoria og Linda, som lagde sistenevnte fra bunnen av! Her snakker vi koneemner ;)

Det kan jo være litt slitsomt å lage mat, da. Så for å få litt mer energi, måtte vi alle forsyne oss ytterligere av godteposen...

Så da den offisielle godterispisingstiden kom, var det egentlig ikke så mye igjen...

Men, uansett, alltid gøy å henge med mine kjære venninner! Særlig når de havner i like mange vittige episoder som meg selv... (oppsto et par episoder til som egner seg best å ta face to face...) Kanskje derfor vi er venner ;)

Klemmer =)

It's not the destination, it's the journey

I Igår tok jeg med skjerfet på dets første bytur.

Så møtte vi, skjerfet og meg altså, mine gode venninner Victoria og Linda. Vi hadde en herlig kveld, med alt fra bibellesning og bønn til vill løping fra skumle måker. Victoria fikk måkedritt på seg sist uke, og har da en nylig utviklet måkeangst... 

Etter den siste måkeepisoden var vi litt sånn "hva gjør vi nå?" Det var helt klart at vi ikke kunne forbli på Bystranda. 

Linda foreslo McDonalds. 

Men så gikk vi forbi Festningen, og vi bare "photoshoot!!!!" Så det gjorde vi. Det var sånn type tre kjærestepar som satt på benker rundt oss, meeen de forsvant alle sammen, ganske så raskt. 

#crazysinglegirls, liksom. 

Så gikk vi videre oppover i byen, og Victoria bare "vi drar på kino!"

Og vi bare "JA!"

Så gikk vi først på do, på kinoen, hvor vi hadde enda en photoshoot. Og så kom vi frem til at vi ikke ville på kino likevel. 

Så fant vi ut at vi skulle spise på McDonalds. Men så ombestemte vi oss, og dro heller på Herlig Land. Og så ombestemte vi oss igjen, og fant ut at det beste i hele verden, det var å kjøpe boller på Kiwi!

På vei bort til Kiwi gikk vi forbi domkirka. Jeg bare "visste dere at man kan gå på toppen av tårnet i domkirka?"

Og de andre bare "det må vi gjøre!" 

Så la vi en slags plan om at vi skulle utgi oss for å være utlendinger, og øvde oss litt på dialekter og sånn. (Selv om det vel egentlig ikke er noe krav om å være utenlandsk for å klatre til toppen...) Men til slutt endte vi opp med å bare dra på Kiwi. 

På Kiwi fant vi ut at vi egentlig hadde mer lyst til å kjøpe mat på Deli Deluca. Så da dro vi der. Og brukte sånn type tjue minutter på å diskutere fordeler og ulemper med de ulike matvarene. Så endte vi opp med å bare kjøpe smoothie. 

SÅ var det jo litt kaldt å drikke smoothie, så vi dro ned til havna, siden det var sol der. Men. Det blåste veldig. Logisk nok. Så dro vi opp i Markens igjen, og endte opp, selvfølgelig, på McDonalds...

Alt i alt var det en utrolig gøy kveld. Føler vi tok spontanitet til et helt nytt nivå, sånn, ved å endre planene våre hvert fjerde minutt liksom. Følte og at det var litt flashback til ungdomsårene, sånn atferdsmessig. Men. Dette er tross alt byen vi alle VAR ungdommer i.

Og idag er det endelig fint vær! Så jeg må ut og sole meg litt mer, jeg! 

Snakkes =)

Not that kinda girl

I dag har det altså vært en STOR DAG i Kristiansand. Vi snakker folkefest. Nesten. Det har nemlig vært Handelens dag. Den dagen alle butikkene i byen slår til med supersalg!

Silje, mamma og meg var på plass i åttetida, og da var det allerede nærmest umulig å finne parkering. Sånn, Silje fant en parkeringsplass og plasserte seg selv fysisk der, mens mamma prøvde å finne ut hvordan hun skulle få bilen hen til denne plassen. Men så kom det ei dame og begynte å rygge inn på plassen, mens Silje sto der!? Så da ble det litt krangel på morgenkvisten...

Salg, gitt, det får ikke akkurat ut godheten i mennesket...

Jeg endte jo selvfølgelig opp med å kjøpe den ene tingen på Retro (vi gikk målrettet mot de dyrere butikkene først) som ikke var på salg, nemlig Acnes Canadaskjerf. He he.

Jeg har veldig ærefrykt for sånne jenter som alltid kjøper ting på salg og gjør de kuppene. Men. Jeg er dessverre ikke den type jente selv. Jeg er god til å kun kjøpe ting jeg faktisk elsker, da. Jeg er ikke hun jenta som kjøper ting hun egentlig ikke liker altfor godt, bare fordi det var på salg, liksom.

Men, for å skifte helt tema, så tenker jeg en del på biler for tida!

Den så dere ikke komme, gjorde dere?!!

Verken i livet eller i blogginnlegget liksom...

Vel, da er vi to! Bilkjøring har for meg alltid fremstått som en veldig mystisk og komplisert prosess. Ærlig talt har jeg hatt en solid dose ærefrykt for alle som faktisk behersker kunsten.

Men det viser seg jo at bilkjøring er en smule enklere enn det jeg alltid har innbilt meg. Det er faktisk ganske gøy!

Og, alt dette her har altså fått meg til å legge merke til biler, for første gang i mitt liv! Jeg vet jo ingenting, da, sånn om hvilke merker som er bra eller dårlige.

Det kan jo være dette er starten på en slags utvikling for meg, da. Sånn, hvor jeg går fra jente som er tilnærmet bildyslektisk (selvoppfunnet begrep, forekommer en del hos jenter!) til en rånetypejente.
Ha ha. Da hadde jeg - og alle rundt meg - ledd godt.

Vel. Vi får se? Tviler litt på at jeg blir Dragefjellets første råner liksom, men hvem vet? Lærte tross alt å kjøre i tredje gir i går, OG kjørte i hele 50 kmt...

Snakkes =)

Bengalkattens hemmelighet

Du vet når du bare får ekstremt lyst på noe? Sånn at du bare MÅ ha det? I går fikk jeg ekstremt lyst på en bengalkatt.

Dette er tamkatter som er krysset med leoparder! Det er derfor pelsen deres er leopardmønstret.

Jeg fortalte om min nye drøm til mamma, men hun var ikke spesielt støttende. Hun hang seg veldig opp i leopardarven til kattene, selv om det sto på nettet at kattene bare var "litt villere" enn en vanlig katt. Og den angrep bare eierne hvis den kjedet seg, liksom.

Vel. Det hadde kanskje vært trist om jeg liksom hadde blitt drept av mitt eget kjæledyr.

Pluss at jeg tror ikke jeg har tid, heller. Har nok med Ernst (orkideen min) atm. Det minte meg på at jeg ikke har vannet ham på ei uke...det må jeg gjøre etterpå! 

Akkurat nå i sommerferien har jeg veldig god tid, da. Siden jeg ikke jobber, liksom. Det er kjempegøy, mitt faste tilsvar, når det gjelder å finne på noe med folk, er jeg kan når som helst, jeg!

Trening er en annen ting jeg plutselig har masse tid til. I dag har jeg trent styrke. Som er det kjedeligste jeg vet i HELE VERDEN. Hvis det hadde vært mulig å betalt andre mennesker for å trene for deg. Så hadde jeg seriøst vurdert det. Sånn når det gjelder styrke. Jeg elsker å løpe, liksom, men det bryter visst ned musklene dine. (Gjør det uansett, da...)

Astrid og meg har faktisk utviklet vårt eget styrkeprogram. Som vi må utføre hjemme, og ikke på treningssenteret. Siden folk ikke må se hvor lite sterke vi er liksom. (Sorry at jeg avslører dette om deg, Astrid! Men. Du vant over meg i håndbak, da!)

Selv om vi har jo bodd med fire andre mennesker, så det kommer alltid folk inn når vi er midt i det, og bare "hva er det dere driver med?"

En annen ting med sommeren er jo forresten at jeg bor med familien min, og ikke samboerne mine. Det er faktisk utrolig koselig, vi er jo fire barn, så det er alltid noen å prate med, liksom. Ikke for å snakke om en katt som helst vil henge 24/7...

Men nå må jeg gå og gjøre noe viktig. Ha ha, jeg bare tuller. Tror jeg skal bake cookies eller noe...

Snakkes!