Når tid, da, nå?

Det er litt rart det der med tid. Det som er nå er NÅ, og så, bare et sekund senere, er den tida DA og det er en ny NÅ. Og så er det NÅR, fremtiden, som er der, forann deg, så du har noe å strekke deg etter. Når du endelig når den, er den derimot blitt NÅ, og det er en ny NÅR å grueglede seg til.

Det er jo veldig ofte sånn...at vi blir så fokuserte på DA, på det som var, både det positive og det negative, flausene og de gamle triumfene, og på NÅR, det spennende og det muligens forferdelige, at vi glemmer hele NÅ.

Selv har jeg særlig tendenser til sistenevnte. Jeg shopper vintertøy i juli, sommertøy i februar, og gleder meg til juleferien i høstferien.

Men her er greia: DA, det har skjedd. Du kan ikke gjøre noe med det. Og NÅR? Det vet du ingenting om. Den blir aldri helt slik man forestiller seg.

NÅ, derimot...NÅ er det sommer, av og til blå himmel, litt måkeskrik. NÅ er (iallefall jeg) ung, frisk, lykkelig mesteparten av tida. AKKURAT NÅ hører jeg noen støvsuge TVstua. Det er masse trær som vaier i vinden utenfor vinduet mitt. Jeg hører noen lukke ei dør. Jeg hører noen...synge?

For tida...så prøver jeg å leve i nuet. Ikke fullstendig og altoppslukende, men jeg vil stoppe opp og se og le og leve NÅ ikke DA og NÅR.

Her er det beste, det betryggende, det fantastiske: Gud, han var med DA, alltid. Og han er med NÅR, alltid. Og han er her, akkurat NÅ, klar til å hjelpe, trøste, rettlede.

For Gud er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt.
salme 100, 5

For dette er dagen som Gud har gjort, la oss fryde oss og glede oss over den!
salme 118, 24

Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.
Apostlenes gjerninger, 17, 27-28

IKKE SE PÅ DE GRÅ BOMULLSGENSERNE!

Jeg tror de aller fleste kjenner følelsen, for jeg har kjent følelsen og de fleste vennene mine har kjent følelsen, og vi kan vel ikke være SÅ forskjellige fra resten av befolkningen, sånn helt tilfeldigvis?

FØLELSEN jeg henviser til er følelsen du får når du går inn i en butikk og ser noe du bare ELSKER. Sånn "OMGOSH om jeg ikke kjøper den buksa\genseren\kjolen\parykken\klovnenesa\e.l. kommer jeg til å leve et utilfredstillende og svært tomt liv" elsker. Problemet er bare at du har ca. tre nærmest identiske versjoner av buksa\genseren\kjolen\parykken\klovnenesa\e.l. hjemme.

"Men denne er annerledes!" sier du til deg selv. "Fargen er litt...sterkere. Seriøst, den er det. Om du ser på den veldig lenge. Og kniper det ene øyet igjen."
Så kjøper du plagget og føler deg helt fantastisk lykkelig, helt til det går noen dager, den euforiske forelskelsen falmer, og du innser sannheten: buksa\genseren\kjolen\parykken\klovnenesa\e.l. er så og si helt lik de andre tre nærmest identiske buksene\genserene\kjolene\parykkene\klovnenesene\e.l. du allerede har.

Mitt nåværende (tidligere var det lilla, pusete gensere, jeg har tre stk.) "kjøp så mange som mulig" plagg er grå bomullsgensere. Seriøst. Hver eneste grå bomullsgenser jeg møter på mine shoppingferder fyller meg med en sterk trang til å kjøpe den, men jeg har til nå greid å la vær - en spesielt fin grå bomullsgenser fra Gina Tricot fikk meg NESTEN til å sprekke, men jeg sto imot - og det er ennå kun en grå bomullsgenser i klesskapet mitt.

Taktikken min er egentlig bare å si til meg selv (innvendig, av åpenbare grunner), med en gang jeg får øye på nevnte grå bomullsgensere i en eller annen butikk: "IKKE SE PÅ DE GRÅ BOMULLSGENSERNE"
Mitt indre motsvar blir da vanligvis noe slikt som: "men...men...de er IKKE helt like den jeg har! Halsen er litt rundere! Den er det, den -"
Men jeg avbryter meg selv med et kraftig (og fortsatt innvendig) "IKKE SE PÅ DE GRÅ BOMULLSGENSERNE!", og etterfølger det med noe avledende, som "SE! sko!"

Grunnen til denne merkelige besettelsen for ting vi allerede har er vel kanskje at vi rett og slett liker det vi har så godt at vi vil ha mer av det. Eller noe sånt. Og, med mindre du vil ende opp som en sånn person som har et klesskap full av de samme klærne - kanskje du da tilfredstiller din egen trang til å kjøpe nærmest identiske bukser\gensere\kjoler\parykker\klovneneser\e.l, men det er UTROLIG irriterende for andre mennesker* -, er altså det eneste du egentlig kan gjøre å ignorere nevnte bukse\genser\kjole\parykk\klovnenese\e.l.

Jeg ønsker iallefall mine bloggleserpersoner lykke til med å IKKE SE PÅ DE GRÅ BOMULLSGENSERNE**

Klemmer fra meg =)

*det ER faktisk veldig, veldig plagsomt. Og folk begynner å tro at du bare har en genser eller noe. (hvis du faktisk er så fattig at du bare har en genser er det selvfølgelig en annen sak, men jeg tror egentlig ikke det gjelder altfor mange i Norge)

**de grå bomullsgenserne er et SYMBOL på din "jeg vil ha mange av samme ting" greie.

London, del 3: the END (or only just the beginning?) Pluss litt om Oslotur

Så, jeg holdt jo altså egentlig på å skrive om Londonturen jeg var på, og, i og med at jeg liker å avslutte det jeg har begynt på (og fordi jeg faktisk vil dele mine opplevelser og shoppingkjøp med omverden. Om omverden interesserer seg, det er vel...en annen sak) skal jeg nå ENDELIG skrive litt om min ALLER siste dag i London. Pluss, du vet, litt om andre ting.

Oki, så, på min aller siste dag i London gikk jeg alene i Picadilly for å gå på Waterstone`s, som er en gigastor bokhandel. Jeg tror ikke jeg har nevnt det her, men jeg er veldig veldig glad i gigastore bokhandler. Etasjer og atter etasjer med alskens bøker = <3. Jeg fant følgende:

Gøy bok. Jente, forlatt av whitetrashy mor, flytter inn hos rik storesøster og svigerbror. Kjekk nabogutt. Lykkelig slutt.


Enda gøyere bok. Jente, får hukommelsestap. Masse kjekke gutter og forviklinger. Seriøst, man får nesten LYST på hukommelsestap av å lese den (bare, du vet, egentlig ikke.)

Og til sist kjøpte jeg: Jane Austen brevpapir!!!



Så fant jeg et sånn lite marked hvor jeg, etter et mislykket forsøk på å prute, likevel gav inn og kjøpte følgende vintagesmykke

(og jeg så at de solgte makne på accessories senere, så yay for det tidsriktige, om noe dyrere, valget!)

Det er noe eget ved det å gå rundt alene, i en av verdens største byer og oppdage ting. Men etter ei stund møtte jeg altså mamma og Silje, og jeg fant det jeg har lett etter i en evighet, nemlig svarte ballerinasko som faktisk er behagelige:


Også kjøpte jeg de to andre bøkene i "Uglies" serien. Nå har jeg lest de to første bøkene, og de er veldig spennende og bra, jeg overrasker stadig meg selv ved hvor godt jeg liker science-fiction (for jeg syntes ikke jeg virker som den type person. Jeg har ikke sett "Star Wars" - bortsett fra litt av en av de mamma tvang meg til å se sammen med lillebroren min da han var yngre og hun mente at det ville være traumatiserende for ham å se den alene - engang!)



Nå har det jo altså gått ei stund siden jeg var i England (og jeg vil så sykt tilbake! Og neste gang vil jeg dra med venner!), jeg har jobbet masse masse masse (derav få innlegg) og dratt på jentetur til Oslo med Victoria og Malin.

Sistenevnte var superkos, selv om vi bodde på et litt tvilsomt herberg som det viste seg lå i Oslos verste hore og narkostrøk! Jeg tror ikke herbergeieren likte oss - vel,egentlig meg - så veldig godt. Da vi kom dit nærmest kokte det på rommet vårt, og det var faktisk ikke så veldig varmt ute ei gang, og meg og nevnte herbergeier hadde følgende samtale:

Jeg: Du er nødt til å gjøre noe, det er kjempevarmt på rommet vårt!
Herbergeieren: (ser på meg som om han syntes jeg er et relativt morsomt, men også noe irriterende element som har fortsyrret kvelden hans)
Jeg: det er altså bare så varmt! (nei, jeg tok ikke hintet. Men det var fordi jeg var IMOT hele hintet. Jeg mente han, som eiertypeperson, hadde et visst ansvar her)
Victoria: (ler)
Herbereieren: vel, det er ingen andre ledige rom. Jeg måtte skru opp varmen for å drepe noen dyr som var der.
Jeg: dyr? Hvilke...dyr?
Herbergeieren: bare noen små dyr....
Jeg: Eh, ok, he he, hvor små? (tenker: mus kan jeg leve med, bare ikke si rotter, bare ikke si rotter!!!) (tenker også: ikke virk redd for "dyrene". Han gjør så sykt dette for å creepe deg ut.)
Victoria: (ler)
Herbergeieren: Bare noen millimeter. De satt i veggen.
Jeg: (puster lettet ut.) Ok, da så.
Victoria: (ler)

Men seriøst, det tok 24-timer før rommet vårt ble kaldt, og det var konstant bråkete utenfor. Men...jeg switcha over til festivalmodus og sov etterhvert veldig bra...

Ellers: vi shoppashoppashoppa. Særlig meg. Vi prøvde veldig høye sko. Vi gikk mange mange tusen skritt (Malins mobil har skritteller). Vi ble kjent med Oslofolk og spiste altfor mye på MacDonalds (det er faktisk ganske dyrt å spise ute hele tida...) Vi gikk på sightseeing. Vi så på Operaen og tok bilder sammen med en vakt utenfor slottet. Vi gikk til Vigelandsparken. Vi så ei dame som jobba lørdag kveld OG søndag ettermiddag, helt alene på kontoret sitt. Vi mista nesten bussen. Jentetur er gøy (=

London, del 2: harry meets hippie og Oxford street

Her er altså en liten fortsettelse om Londonturen jeg var på...

Dagen etter jeg hadde sett slottet og gått meg vill på Harrods og sett "Peter Pan" og alt det der måtte vi faktisk FORLATE London, pga. at pappa ikke hadde greid å finne noe sovested til seks personer - som ikke lå i prisklassen til The Ritz - for de neste to nettene. Før vi forlot London gikk vi derimot innom Oxford street, hvor de andre, mer sportsfikserte søsknene mine, tvang alle inn i en Addidas butikk. Men, så fant jeg altså denne søte treningstoppen:

Jeg er en stor tilhenger av fine treningsklær, da jeg tror de, lik musikk, øker motivasjonen. Vel, det gjør iallefall det for meg, men kanskje jeg bare er litt vel klesobsessed?

Etter å ha gått litt rundt i Oxford street måtte vi, takket være at den yngste broren min har nærmest null-toleranse for shopping, gå. Pappa skulle da ta på seg den egentlig ganske forvirrende og kompliserte oppgaven å kjøre UT av London. Det var litt sånn "hæ? Er vi FORTSATT i London?" etter ei stund.

Men til slutt kom vi oss altså ut, og så skulle vi stoppe i Brighton og spise. Tre ord for å beskrive Brighton: "Harry meets hippie". Seriøst. Vi spiste nede ved sjøen, hvor det strimlet av middelaldrende kvinner med rosa cowboyhatter, spillemaskiner, og "fish and chips" sjapper. For å si det sånn, stedet bekreftet alle mine fordommer om harry briter. Men det var jo forøvrig interessant, å oppleve en typisk side av britisk kultur, liksom.

Senere gikk vi oppover i byen, hvor unge studenter spiste salat i parken, butikkene var dekorert av grafitti, og det lå en mistenkelig søtlig eim i luften. Det minnet meg egentlig litt om Oregon.

Vi overnatta i en by som het Worthing, som ikke var sånn ekstremt interessant. Neste dag dro vi derimot til verdens skjønneste lille by, Arundel. Den hadde søte små spisesteder og bokantikvariater og, ikke minst, et slott!

Det var grunnlagt på 1100-tallet eller noe, men var i god stand og fortsatt bebodd. Det var gøy å se, jeg elsker slott, det eneste dette slottet manglet var en labyrint. Jeg mener alle slott med respekt for seg selv bør ha en labyrint. Gavebutikken solgte seriøst verdens beste karameller, så til alle som tilfeldigvis stikker innom Arundel Castle: kjøp veldig mange! Jeg vil sannsynlig alltid angre på at jeg bare kjøpte ei pakke.

Vi overnatta i Hastings den natta, som heller ikke var verdens mest spennende sted. Det var liksom litt slitt...og vi bodde ikke akkurat på verdens mest fantastiske hotell. Det var litt komisk egentlig: Mamma, pappa, og Paul sitt rom manglet dørhåndtak, rommet til oss andre stinka tiss, så vi måtte få nytt, og det nye lukta veldig innestengt, og badet hadde en umiskjennelig råtlukt. MEN, vi var egentlig ved godt mot!

Neste dag var vi uansett mildt sagt glade for å dra tilbake til London. Selv om vi atter ei gang var litt uheldige med bostedet vårt. Vi bodde i et nabolag som var...om ikke direkte farlig, så var det liksom ikke det stedet du ville ha spankulert rundt i alene midt på natta. Leiligheten vår var ok, men de fleste husene rundt oss var ganske falleferdige og syke- og politibiler gikk forbi ca. hvert tiende minutt. Men for all del, alt var ikke bare jammer og fortvilelse, nabolaget huset faktisk selveste:

TENNESSE fried chicken!!?



London er jo faktisk kjent for å være en shoppingby, og innen vi var kommet tilbake til London var Silje og meg nærmest sprø av innestengte storbyshoppinginstinkter. Så, neste morgen tok alle "the tube" inn til sentrum, og Silje og meg dro til Oxford street, som liksom er Londons hovedshoppingate. Når vi skulle dertil spurte vi ei dame om veien, og akkurat som med han mannen i Hyde Park sa hun at det var langt til Oxford street, ennå vi da faktisk var skikkelig nærme. Så jeg vet ikke om folk i London ikke er vant til å gå eller noe???

Å shoppe i Oxford street var GØY. Og varmt. Og ikke akkurat en aktivitet som fikk deg til å føle deg alene. Det var stappa med folk. Både Silje og meg likte veldig godt en butikk som het River Island, jeg kjøpte dette pannebåndet:

Og denne buksa:

Jeg er veldig fornøyd med den buksa, for den er liksom behagelig, men samtidig ikke slaskete, slik joggebukser ofte er. (Slask = IKKE min greie.)Jeg syntes egentlig de ser mye finere ut i virkeligheten enn på bildet, da.

Vi gikk også innom Topshop, som var like full av kule klær som ryktene tilsa. Det var også veldig varmt, i og med at butikken ikke hadde aircondition, og det var sikkert hundrevis av jenter der inne. Jeg kjøpte uansett denne cardiganen:


Jeg kjøpte forresten også noe på Borders, et album,

og de to første bøkene i en serie jeg har hørt om. Den tar sted i fremtida, hvor alle får plastiske operasjoner når de fyller 16 år, også er det noen som er imot dette og rømmer, og...jeg har iallefall lest en del i den første boka, og det er spennende!


Så...som du\dere sikkert har forstått, var egentlig London veldig koselig og gøy, på tross av bostedene våre...jeg tror jeg skriver litt om det jeg kjøpte den siste dagen senere i uka.

Klemmer =)

London, del 1: et dårlig førsteinntrykk, utspekulerte anti-royalister, gentlemen med tvilsomme hensikter, og skumle designerbutikkdamer

Long time no see, I know, I know...

Men jeg altså vært opptatt. Først med en reise til England, først og fremst London, og så med en liten ting kalt jobb. Sistenevnte holder jeg forøvrig fortsatt på med, men jeg antar at ferien min kanskje er enda mer spennende lesestoff...

Vi boarda altså flyet dagen etter Sankthans. Jeg var ærlig talt litt forundret over at foreldrene mine i det hele tatt fant ut at vi skulle til London. De (vel, kanskje mest pappa) har en sånn greie for å reise til Ukjente og Obskure steder. Selvsagt uten hjelp av noe annet enn kart og kompass. Og, i tilegg til dette, hadde de og meg faktisk utarbeidet et (riktignok ganske udetaljert, men uansett) PROGRAM for hva vi skulle gjøre i ferien. Og foreldrene mine er virkelig ikke reiseprogram folk.

I og med at jeg aldri hadde vært i landet, bare lært om det i engelsken, sett filmer fra det, lest bøker som tok sted der, osv, var jeg ganske spent på hvordan Merry Olde England egentlig var. Og for å være ærlig var den første reaksjonen min litt sånn "ehm...what`s the hype?"

Vi skulle bo i Bayswater, som ligger like ved Hyde Park, og pappa bare "dette er et veldig fint nabolag" før vi kom der. Det kan vær, men vi fikk liksom ikke sett så mye av det, i og med at leiligheten vår lå i kjelleren. Vinduene våre hadde utsikt til ei trapp og en bod hvor folk drev og gikk ut og inn ganske ofte (for alt jeg vet var det egentlig en slags hemmelig inngang til Londons hotteste klubb). Ikke for å snakke om det faktum at huset lå over undergrunnen, så man kjente en slags risting ganske ofte.

Vi gikk iallefall ut for å spise, i det såkalte Fine Nabolaget. Området med butikker og spisessteder like ved var liksom litt vel fullt av turistbutikker og stygge Subways and the like. Vi endte faktisk opp med å spise på nevnte Subway, for det var det eneste stedet alle likte maten (det er den type ting som hender veldig ofte når man har tre yngre søsken...)

Følelsen min var litt sånn "Jeg har lest "Stolthet og Fordom". Jeg har lest (litt av) Shakespeare. Jeg har sett "Notting Hill". Dette ligner ikke på NOEN av disse tingene. Det er så mange folk her! Hvor er Mr.Darcy?"

Selv om undergrunnen fortsatt ristet under oss, så jeg det hele i et litt bedre lys dagen etter. For det første så jeg meg rundt i gata vår (som altså ikke lå helt i det stygge butikkområdet), og fant ut at det faktisk var ganske koselig der. Noe av det jeg har funnet ut at jeg virkelig elsker med England er bygningene. De er så fine! Jeg tok bilde av dette huset, som altså lå tvers ovenfor bygningen vi bodde i:

Nei, jeg ville ikke hatt problemer med å bo i dette huset...

Etter å ha spurt ca. fem mennesker om veien, fant Mamma, Silje, Andreas, og meg frem til Buckingham Palace, hvor vi møtte Pappa og Paul (de hadde vært...det er egentlig ikke så veldig interessant hvor de hadde vært, så jeg tror jeg dropper å skrive om det.). Den siste mannen vi spurte sa at det var veldig langt, altfor langt å gå, hend til slottet. Hvilket egentlig var litt merkelig, i og med at vi da befant oss ca. tre-fire minutter unna slottet. Jeg vet ikke om han var en iherdig anti-royalist som prøvde å unngå at turister besøkte (det for ham) forhatte slottet, lurte oss, eller rett og slett gikk veldig sent (han var ganske lav) slik at slottet for ham faktisk lå ganske langt unna.

Uansett, ved Buckingham Palace så vi på "changing of the guards". Dette går ut på at vaktene skiftes ut eller noe sånt, og inneholder mye marsjering frem og tilbake. Jeg fikk dessverre ikke tatt bilde av det, men han ene vakten med diger hatt hadde på en måte noe som så mistenkelig ut som en knallblå vaskekost som stakk ut av den ene sida på hatten:




Jeg elsker at de har en HUND med i marsjen.

Uansett, etterpå gikk pappa og lillebrødrene mine til Chelsea for å, i følge nevnte brødre, stalke Chelseaspillere. Mamma, Silje, og meg skulle i følge programmet oppleve litt kultur: besøke Victoria and Albert museum. I følge reisehåndboka hadde de nemlig et moterom!

Vi fant en eldre britisk mann og spurte ham om veien, og han tilbudte seg å følge oss hele veien. Og det var...en lang vei. Britiske mennesker er virkelig veldig hyggelige! (med mindre han bare likte mamma eller noe...han sa faktisk at han trodde mamma og meg var søstre.)

Vi fant iallefall frem til museet. Av alle de svært mange fantastisk fine bygningene i London var Victoria and Albert Museum en av mine favoritter.




Og moteutstillingen var veldig fin! Jeg digga den pelsgreia, den var laget av en elev på en eller annen motedesignerskole.

Jeg fikk også kjøpt dette papiret fra gavebutikken (jeg elsker gavebutikkene til museer):

Senere så vi oss rundt i gata museet lå i, som for det meste inneholdt ganske dyre butikker, deriblant Harrods. Jeg elsket Harrods. Det var så fint og rent og pent og de ansatte hadde søte små hatter på seg. Jeg tror Harrods er selve ideen "kjøpesenter". Andre kjøpesentre er kun mer eller mindre magre etterlikninger.


Mamma og Silje var ikke like fascinerte av Harrods som meg. De sa de foretrakk butikker hvor de faktisk hadde råd til noe annet enn maten. Men jeg liker å se på dyre designerting, selv om jeg faktisk ikke har råd til et par Jimmy Choos kan det å faktisk befinne meg i samme rom som dem være det nest beste.

I skoavdelinga, hvor jeg altså dro først, jobbet for det meste mannlige butikkmenn som omtalte meg med superlativer og var veldig ivrige til å hjelpe. Jeg antar dette er en slags salgsteknikk de hadde lært da de begynte på Harrods (Harrods service school for men:flirt with the ladies. Even if they`re hideous. Especially if they`re hideous. The hideous ones are always the richest ones.)

Damene i klessavdelinga, derimot, så ut til å ha deltatt på et litt annet kurs (Harrods service school for women: the customer is a tiny speck of rubbish unworthy of a mere glance from you.)Seriøst. Jeg er faktisk litt redd for designerbutikker, takket være at de skumle designerbutikkdamene. Da jeg var på Harrods bestemte jeg meg uansett for å overvinne frykten min. For alt butikkfolkene visste kunne jeg jo faktisk være datteren til en norsk millionær. Eller Prince Williams nyeste erobring. En person som faktisk hadde råd til varene, altså.

Jeg kom meg i det minste igjennom klesavdelinga,og det var gøy å se på klærne, så, yay, fremgang =) Til neste gang skal jeg huske Marian Keyes (som forøvrig er en fabelaktiv forfatter) sine råd: http://www.youtube.com/watch?v=03EelEoSIDU&eurl=http%3A%2F%2Fwww%2Etrashionista%2Ecom%2Fmarian%5Fkeyes%2F&feature=player_embedded

Etter at jeg hadde vært på Harrods ei stund skulle jeg møte Silje ved innganga. Det var da jeg greide å gå meg vill i manneavdelinga. Harrods har nemlig ganske mange innganger, og er i det hele tatt ganske forvirrende oppbygd. Jeg gikk liksom forbi slips og skjorter og sko og bukser og fant aldri frem. Til slutt gikk jeg bare ut ei random dør og fant gata vi hadde gått i før.

Senere den dagen så vi "Peter Pan" i Kensington Gardens, det var utrolig koselig, men nå tror jeg egentlig ikke jeg blogger mer for denne gang. Jeg syntes egentlig det var ganske gøy å skrive reisereferat - og håper det var mer eller mindre underholdende å lese - så jeg tror jeg kommer til å fortsette med å skrive litt mer om turen vår.

Inntil da: Cheers, som våre britiske venner (faktisk) sier!