Good Morning, Sunshine!

Vet dere hva, nå har jeg stått opp klokka syv tre ganger på ei uke. Frivillig!

Å stå opp tidlig ligger vel ikke direkte i min natur, så jeg er faktisk ganske stolt. Jeg føler nesten jeg fortjener en premie.

Bare at en greie med å være voksen, er at det skal ganske mye til før du blir premiert. Det er ikke nok å stå opp tidlig tre dager, du må liksom sette ny verdensrekord i å stå opp tidlig.

En helt annen sak er at jeg uansett sjelden er på skolen før ni. Å kjappe meg ligger bare ikke naturlig for meg. Jeg får skylde på at jeg er fra Sørlandet, hvor vi som kjent tar det som det kommer.

En av greiene som gjør at jeg bruker lang tid om morgenen, er min forkjærlighet for god frokost. Min nåværende favoritt (det endrer seg ofte, for jeg blir veldig fort lei av ting!) er en sunn versjon av amerikanske pannekaker. Oppskriften er faktisk selvoppfunnet, og reaksjonene til nå har vært veldig positive.

Ok, så, til nå er det vel strengt tatt bare jeg som har smakt dem. Men. Jeg tenkte å dele oppskriften her, så kan de som vil teste den ut!

Malenes SUNNE Amerikanske pannekaker

2 spiseskjeer cottage cheese
2 spiseskjeer vaniljekesam
4 spiseskjeer havregryn
ett egg
ca. en halv teskje bakepulver
en bittebitteliten andel salt

Nok til ca. tre pannekaker, så røren kan utvides ut fra sultbehov ;)

Fremgangsmåte:
Blant alt sammen. Om du vil kan du bruke stavmikser, så blir røren mindre klumpete. (Eller så kan du bare ikke bry deg om røren blir klumpete, og få mindre oppvask. Jeg gjør som regel sistenevnte) Så er det bare å steke dem på middels varme et par minutter.

Serveres med ditt favorittpannekaketilbehør. Eller evt. det tilbehører du for tiden har i hus...eller evt, om det virkelig er lenge siden du har handla, det tilbehøret samboerne dine har i hus...

Nå må jeg forresten kanskje gå tilbake til å lese forvaltningsrett. Muligens.

Eller først så vil jeg dele en liten ting til med dere, nemlig efeserne 3, 17-20:

Må Kristus ved troen bo i deres hjerter, og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.18 Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
19 ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde!
20 Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår.

Det jeg elsker med disse versene, er at de sier noe både om hvor enorm kjærlighet Gud har til oss (den overgår ALL kunnskap!), samt hvor mye han kan gjøre om vi ber han om det! Amazing stuff, liksom.

Men nå MÅ JEG seriøst lese videre. Ho ho, jeg har det så sykt festlig for tida, det er jo helt vilt. Ehm, not. Ti dager igjen, da!

Ha en god dag videre =)

Sykkeltyveriet; altså nok en dramatisk historie fra livet i Bergen sentrum

Til dere som syntes det har vært litt vel mye fest og glede på bloggen i det siste.

Så kommer det et blogginnlegg av den mer triste og tragiske sorten.

Jeg har nemlig, nok en gang, blitt offer for menneskehetens ondskap.

Det hele begynte på onsdag, da Ruben (Anne Maries forlovede) kom inn i leiligheten vår og sa det var narkomane i ganga nede.

Astrid og meg sprang ut så fort vi bare kunne!!!

Eller når jeg tenker meg om, så gjorde vi faktisk ikke det. Jeg brukte pinlig lang tid på å bestemme meg for hvilke sko jeg skulle gå med. Jeg endte opp med noen ekstremt glatte ballerinasko.

(Vet ikke helt hvorfor det var så viktig for meg å se bra ut i denne situasjonen egentlig...)

Nede i ganga var de narkomane borte. Og det var også min kjære, elskede sykkel, som går under navnet Frida!!!!

Det som er litt ironisk er at jeg ti minutter tidligere, da jeg møtte noen kjentfolk på vei hjem fra skolen, hadde sagt at det som var så greit med sykkelen min, det var at den aldri ble stjålet....

Så vi gikk ut utgangsdøra, men der var det ingen sykkel å se heller! En narkoman pekte hvilken retning tyvene hadde syklet avgårde, meeen vi var litt usikre på hans troverdighet, så vi løp i hver vår retning.

Det var faktisk superdramatisk. Jeg løp rundt i en vill, frenetisk tilstand. (OG jeg måtte hele tida ta hensyn til at jeg ikke skled på de glatte skoene.) Forbipasserende må ha trodd jeg hadde en slags mild psykisk krise liksom.

Men det hadde jeg nesten. Frida var kanskje bare en sykkel, men for meg var hun på en måte...noe mer.

Hun var gammel. Det skal hun ha. Jeg fikk henne av naboen min, som brukte den da hun studerte, for sikkert over 25 år siden. Og hun har også vært brukt av ansatte i dyreparken en periode.

Girene hennes virket egentlig ikke. Bremsene foran hadde falt av. Hun var litt rusten. Og veldig tung å sykle på.

Men hun var fin. Med kurv, og knallrød. Veldig vintage, liksom, jeg fikk komplimanter for henne nesten hver dag.

Og, som både student og Person Uten Lappen, hadde hun veldig mye å si for friheten min. De syv årene jeg hadde henne brukte jeg henne kjempemasse, både i Kristiansand, på Hamar, og her i Bergen.

Og nå. Var hun borte. Så dere forstår kanskje både mitt sinne og min sorg. Etter hvert endte jeg faktisk opp i Nygaardsparken. Alene. Fortsatt letende. På et tidspunkt gikk jeg på gresset, og det tok ei stund før jeg oppdaga at det lå masse sprøyter og diverse der...

Til slutt gikk jeg tilbake til leiligheten, og der organiserte vi et helt letemannskap, bestående av både mine samboere og diverse forloveder. Vi spurte ut narkomane. Vektere. Fortalte alt til politiet. Men. Ingen Frida i sikte.

Så. Jeg sørger over tapet av min 30 år gamle sykkel. Jeg antar at min skjebne ikke akkurat er den verste som kan tilfalle et menneske, og jeg ser jo absolutt det komiske i situasjonen...ærlig talt hadde jeg latterkrampe store deler av tida vi lette sammen i Nygaardsparken. Men det er faktisk litt trist og.

Vet dere, jeg lurer nesten på om hele opplevelsen har kurert meg for sentrumssyndromet mitt. Etter jakke- og skotyveri, rotter, oppkast i ganga, personer som prøver å komme seg inn i leiligheten...jeg tror jeg endelig har fått nok! Og det er kanskje like greit, tatt i betraktning at vi har fått oss leilighet på Kronstad =)

Snakkes, og god helg!

Awesomeness!

Festlighetene tar tydeligvis aldri slutt.

Eller, de gjør jo det. Mest sannsynlig i neste uke, for da er det bare to uker til eksamen.

But for now we are young, liksom.

Og for det første, så har det vært 17. mai! Som jeg bare elsker. Muligens enda mer enn barna. På 17. maifrokosten med kollektivet ++ var jeg såpass gira at jeg greide å søle kaffe utover hele kjolen min.

(Man ser det ikke på bildet, men jeg drikker av en Statoil-kopp her. Syntes det var ganske passende. Tatt i betraktning oljens betydning for vårt kjære lands utvikling.)

Det ordna seg da, og snart var vi ut døra, med flagg og det hele.

Bare at jeg tydeligvis ikke har de egenskapene som kreves til å være et flaggbærende menneske, da jeg drev å glemte at jeg bar det og stanget folk med det og sånn.

Etter hvert var det grilling hos mine gode venninne Maria, og det var kjempekos. Masse folk i en liten leilighet, det blir alltid god stemning. Vi var en gjeng som droppa den berømmelige konserten og ble igjen til fyrverkeristart. Etter hvert utviklet det seg faktisk til et dance party til JBs herlige toner. Hipp hipp hurra for Norge, altså!

Neste dag var det utdrikingslag for min kjære samboer, Hanne! Hanne er ikke av de flaueste, sånn når det gjelder å gjøre crazy ting, så hun fikk vel egentlig gjennomgå litt.

Eksempelvis da hun måtte gå inn på en barneklesbutikk og spørre om klær til sin premature baby, som altså egentlig var Lindas gamle Baby Born.

Butikkekspeditøren bare "ehm...ja...det ligger noen klær i kurven til venstre..."

For å fortsette med babytemaet måtte hun også gå rundt med smokk og bleie på Torgallmenningen, og spørre folk om hvor mammaen hennes var...

En annen ting vi gjorde var å spille lasertag. Igjen! Det begynner snart å bli en fast hobby altså.

Etterpå hadde forloverne stelt i stand middag til alle. Så. Utdrikningslag. Anbefales som helgeaktivitet til dere alle. Det eneste som kreves, er å få noen i omgangskretsen til å forlove seg.

Og SÅ har vi hatt noen herlige sommerdager.

Det var fantastisk. Ok, så, de er borte nå, men jeg har tross alt bodd i Bergen i snart tre år. Jeg vet å glede meg over solglimt liksom.

Snakkes!

 

Hardcore living, man

Hei mine kjære leservenner,

I dag skal jeg fortelle dere litt om hjemmelivet mitt.

Det banka en mann på døra sist uke, nemlig. Han var kledd i arbeidsklær, og lurte på om han kunne få tilgang til branntrappen vår. (Som er innendørs.)

"Ok?" sa jeg,

"Det er pga. rottene," sa han. "Har du merket noe til dem?"

Jeg bare "eehm... rotter sa du?"

Så. Vi har visst rotter i branntrappa vår.

Jeg lar dere ta en liten pause her mens dere skriker ut i forferdelse på mine vegne.

I tillegg er det visst min tur til å gå ut med søpla, og jeg er litt sånn "hva skal jeg gjøre???". Jeg har fortsatt traumer fra den ganga jeg så ei rotte i hagen til noen, liksom, så å faktisk skulle gå ned og opp fem etasjer i en trapp med rotter...

OG. Det er mer. Sånn i kategorien "Malenes traumatiske hjemmeliv" kategorien.

Det var ei natt for noen dager siden, skjønner dere, hvor jeg bare ikke fikk sove. Rundt halv fem sto jeg opp for å gå på do, og så, da jeg sto ved spisebordet vårt, var den en gutt/mann som åpnet ytterdøren vår!!!

Han lukka den raskt da han fikk øye på meg, da.

Så jeg vet virkelig ikke hva han hadde tenkt å gjøre i leiligheten vår. Siden vi er den eneste leiligheten i etasjen, bor i øverste etasje, OG har en gang helt annerledes enn de andre i bygget, skal det en del til å gå feil liksom.

Forresten så sa Astrid til meg at hun så ei dame deale utenfor leiligheten vår i dag. Sånn for å legge til nok en detalj om livet i Bergen Sentrum.

Andre aspekter av hjemmelivet mitt er bra, da. Folk spør til stadighet om det faktisk funker å bo seks jenter i en loftsleilighet, sånn på den "krangler-dere-virkelig-ikke-hele-tida" måten.

Men det gjør vi altså ikke, vi har det faktisk kjempegøy.

Nå skal jo to av oss gifte seg til sommeren, da. (OG en tredje, Cecilie, har og forlova seg! Vi er en ettertraktet gjeng, sånn samlet sett, altså.)

Jeg har selvfølgelig spurt både Anne Marie og Hanne om dette virkelig er det de vil. Å bo med gutter, liksom. Ok, så, de elsker hverandre og alt det der, men er det virkelig gøyere å bo med en gutt enn å bo med venninnene dine?

Jeg mener, hva med når du har en kleskrise? Eller har akutt behov for tamponger? Eller bare er litt sånn emosjonell og overfølsom uten noen spesiell grunn, og har behov for å snakke med noen som forstår hvordan det er å være emosjonell og overfølsom uten noen spesiell grunn.

Neida. Jeg er veldig fan av ekteskapet altså, og av at venninnene mine har funnet seg noen fantastiske kommende ektemenn ;)

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal bo til neste år, da. Så, hvis du vet om en rimelig leilighet med to soverom, gi meg en lyd. Spesielt hvis nevnte leilighet befinner seg i Bergen sentrum. På tross av hele rotte/innbruddsforsøk/dealergreia så elsker jeg dette stedet. Forstyrrende mye, sånn egentlig, men det temaet får vi grave videre i en annen dag...

Snakkes ;)

Livet er en fest, liksom

Det er vår, det er mai, og jeg har partystemning i mitt hjerte. Det har vært gjenforeningsfest med vårjakkene, og av og til dukker sola frem!!?

Dessuten bare skjer det veldig mye for tida. For det meste mye gøy! 

Eksempelvis på lørdag, så var det utdrikningslag for min kjære samboer Anne Marie. Vi snakker gitarspilling i gågaten, vi snakker planking, vi snakker lasertag!

Sistenevnte anbefales på det sterkeste, det var utrolig gøy. Særlig når vi faktisk turte å skyte hverandre. De første minuttene bare var vi på våre respektive sider og gjemte oss...lol...

Etterhvert ble vi derimot mer modige, og begynte å "storme" hverandre. Anførselstegnene er tatt med fordi vår ide av storming innebar å løpe inn sånn en meter på det andre lagets territorium, skyte et par laserskudd, og så løpe tilbake når vi selv ble skutt.

Jeg var den dårligste, da. Jeg sier ikke det for å være beskjeden, jeg fikk lavest poengsum.
Så. Kjære det norske militær. You don`t want me. Seriously.

Etter at Anne Marie hadde arrestert noen russ og fått folk i rulletrappa til å stå i en rett linje, dro vi hjem og spiste pizza. Og kake. Og chips. Og godteri. Det ble en kjempekoselig kveld hvor vi bare prata, hadde leker og koste oss. Og spiste ting, ikke minst...

Neste dag var det. Så. Mange. Rester. Blant annet en tredoblet cookiedeig, som vi ikke hadde fått bakt ut engang. Det var kjempegøy, sånn, vi må bare spise alle cookiesene opp, det var synd gitt, ho ho ho. Men nå er jeg så sykt lei. Det eneste jeg craver er suppe liksom.

SÅ, som dere ser, livet er innholdsrikt og gøy. Men. Også travelt. Jeg tenker at det som er viktig da, det er å ikke nedprioritere det som egentlig er aller viktigst. Dette er ett av mine favorittbibelvers, fordi det minner meg på dette:

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg - Matt 6:33

Så jeg prøver å søke Guds rike litt hver dag. For eksempel så leser jeg efeserbrevet. Vi holder på med et studium av det i kirka for tida, og jeg bare wow, for ei bok! Og, for noen taler vår pastor Øystein Gjerme holder om temaet, ikke minst! De kan høres live hver søndag klokka 19 på Salem, eller her!

Snakkes :)

Heltane fra Sørlandet!

I går gjorde jeg noe jeg egentlig hadde lovt meg selv å aldri gjøre igjen.

Jeg dro på fotballkamp.

Jeg bare er ekstremt lite fotballinteressert skjønner dere. Sånn, jeg tror egentlig ikke det går ann å bli mindre fotballinteressert enn det jeg er.

I tillegg ender jeg alltid opp med å fryse meg halvveis i hjel, hver gang jeg er på kamp. Jeg er generelt frysen, så jeg har liksom et dårlig utgangspunkt fra før av.

Sist gang jeg var på kamp, før i går altså, var 16. mai 2011. Etterpå bestemte jeg meg for å ikke utsette meg selv for dette her mer.

Men. Du vet hvordan du først ikke har lyst til å gjøre noe, men så begynner alle å overtale deg, og så er du liksom den eneste som står imot. Og så etter hvert virker det du i utgangspunktet ikke ville gjøre, som en stadig bedre ide?

Og så står du der, i regnet, på en Start-Brann kamp. Med en gjeng sørlendinger/halvveis sørlendinger/Brannsupporterte som har sniket seg inn på bortetribunen og skjuler sine røde plagg.

Det ble faktisk en positiv opplevelse, da. Dette hadde mye å gjøre med det hyggelige selskapet!

Dessuten. Jeg er kanskje ikke så interessert i selve spillet. Men hele den heie og hoie-greia appellerer veldig til min entusiastiske natur. Jeg bare faket iherdig supporter. Tok i bruk årene med dramaerfaring.

Jeg ble veldig kald, da. Men kroppen min er såpass vant til å fryse at det gikk greit, på en måte. Jeg blir aldri syk av det liksom.

Så, alt i alt en positiv opplevelse. Dessuten er det fine med å være en type uengasjert følelsesmessig supporter som meg selv, at du slipper å bli deppa når laget ditt taper. Som Start jo altså gjorde i går.

Heia heia Start!

Ekte venner får venner til å danse jenka offentlig for andre venner

En gøy ting med å ha bursdag, er at du kan få folk til å gjøre diverse ting ved å si at det er bursdagsgaven deres til deg.

Eksempelvis på lørdag, som jo var min bursdag, så fikk jeg Astrid til å danse jenka utenfor Grieghallen.

Dette blir (litt) mer logisk hvis du forstår konteksten, som var at jeg noen minutter tidligere hadde forklart at jeg ikke blir flau så fort, og så, for å underbygge poenget, tatt en liten jenka nedover Nygaardsgaten.

Og så ville jeg altså at Astrid skulle gjøre det samme for meg. Eller, egentlig var det for hennes del. For å utfordre rammene hennes liksom. Fordi jeg bryr meg. Derav overskriften om "ekte venner".

I tillegg til jenkadansingen var det mye annet fint som skjedde. Det hele startet med bursdagsfrokost, laget av Cecilie, Hanne og Astrid. Sykt heldig jeg er, som har så flotte samboere!!

Senere dro Astrid, Kristine og meg på Cafe Aura. Og så dro vi på min favorittbutikk i Bergen, Mogs. Jeg vurderte å kjøpe en kaffekopp til 600 kr, men så tenkte jeg litt sånn, ok, det er fint å ha råd til mat og sånn, så jeg droppa det.

På kvelden var det ut og spise på Sumo. (Nå høres det ut som om det eneste jeg gjorde denne dagen var å spise...) Utrolig god mat der!

Etterpå dro vi på Rimi, hvor Astrid og meg brukte kjempelang tid på å ta bilde av Astrid som holdt opp en biografi av Justin Beiber, som hun skulle legge ut på Instagram. Dagens ungdom, altså.

Astrid bare "jeg håper ikke denne butikken har videoovervåking. Sånn at noen ser oss nå!"

Og jeg bare "nei, det håper jeg virkelig ikke!"

Det var på vei hjem fra Rimi at nevnte jenkadansing fant sted, forresten.

Og SÅ var vi hjemme, og det var tid for å spise himla mislykka og åpne opp bursdagsgavene!!

Hans, Cec, og Astrid!

Hanne bare "det kommer en pakke til. Men det var ikke plass til den på gavebordet!"

Og jeg bare "Er det Ryan Gosling? Kommer han på besøk?"

Og Kristine bare "Ja!"

Jeg trodde jo egentlig ikke det, da, av åpenbare grunner. Det pakken viste seg å være, var en rosa brødrister!!!! Så det var jo nesten like bra som et overraskelsesbesøk fra Mr. Gosling.

Og det var historien om da jeg ble 23. Vel, en del av den, det skjedde jo mer enn dette liksom. Det var i hvertfall en utrolig fin dag!

Og nå ER jeg 23 år. Jeg må medgi at en liten del av meg får panikk ved tanken. Sånn, at jeg driver og beveger meg oppover i tyveårene. Men. Hvis vi nå skal være litt seriøse. Så har jeg tenkt på noe, nemlig at å bli eldre faktisk er en veldig fin ting. Alternativet er verre, sant. Livet er jo noe man gjerne tar litt for gitt når man er på min alder, men det er faktisk ikke en selvfølge å kunne fylle 23!

Så jeg er glad jeg lever jeg, i denne tidvis regntunge verdenen vår!

Klemmer fra 23-åringen =)

Kom mai du skjønne milde?

Været i Bergen altså. Jeg. Gir. Opp. Det er 3. mai. Og det snør. Helt seriøst dere, trangen til å flytte ned til mitt kjære Sørland har sjeldent vært sterkere.

Jeg drakk liksom Chai latte og hadde julestemning i dag morges, og jeg tenkte bare dette er så sykt feil.

Ellers så skriver jeg på min obligatoriske kursoppgave, eller, hm hm, jeg gjør jo egentlig ikke det, jeg blogger. Lol.

OG, jeg blir jo 23 i morgen, så dette er den siste dagen hvor jeg kan synge med på denne sangen og virkelig kjenne at dette er sangen min lizm. Heldigvis har jeg funnet en ny favorittsang. Som er denne.

(Vel. Den er kanskje ikke sånn all-time favorite. Men jeg liker den.)

Ikke døm meg. Den er kul. Og den har jo et positivt budskap: du trenger ikke bruke masse penger på å se "incredible" ut.

Ikke at jeg helt lever ut sangens budskap, da jeg senest i går kveld googlet "Celine-veske". Selv om jeg absolutt IKKE har verken penger eller samvittighet til å bruke 10 000 kr på ei veske.

Jeg nevnte dette for Kristine, og hun bare "du må ikke starte med ei veske fra Celine, da! Du må starte med ei til et par tusen. Så, etter hvert, vil grensen for hva som er ok og ikke ok å bruke på ei veske...utvide seg."

Og jeg bare "takk, Kristine! Det var et godt råd! Jeg er så glad for å ha deg i livet mitt!"

Så jeg googlet "Marc Jacobs-veske".

De er fortsatt litt dyre for meg, da. På den ene siden så har vi hele samvittighetsgreia, sånn at barn i Afrika sulter og sånn. Og så har vi altså det faktum at jeg - endelig - skal starte på lappen i sommer, og dermed skal bruke pengene mine på det. Sykt festlig, jeg vet. Istedenfor å dra på ferie skal jeg helt seriøst betale for å gjøre noe jeg er livredd for å gjøre. (Siden jeg syntes det er skummelt å kjøre bil liksom.)

Men nå må jeg gå på butikken. Jeg har glemt/ikke giddet å handle i det siste, hvilket har ledet til veldig mange interessante matkombinasjoner. Nå har jeg bare tacosaus, ett egg, majones, smør, og sånn ti ulike meltyper igjen. Pluss veldig mange frø. Og linser. Og mango chutney. Og balsamicodressing. Og tabascosaus.

Så. Vi snakkes/blogges/sees =)

Chloe og Malene: BFFs!

Så, siden sist har jeg fått en ny bestevenn! Hun heter Chloe! Hun er en datamaskin. Hun er sjokkrosa. I love her very much.

Og jeg fant ut at det var best at hun var ei jente. Datamaskiner er forvirrende nok som de er. Om den i tillegg skulle vært en gutt....vel, det hadde bare blitt litt for mye forvirring for meg.

Slik som det er nå, er vi på samme lag. Chloe og meg. Galpals.

Jeg skjønner fortsatt ikke så mye, da. Windows 8, altså, det er en annen verden.

Egentlig er hele datagreia en annen verden for meg. Det er derfor jeg alltid fremstår som (noe) mer blond enn det jeg egentlig er på elektrotype butikker.

Gutten i kassa på Spaceworld var veldig ivrig på at jeg også skulle kjøpe et antivirusprogram, selv om jeg forklarte ham at jeg aldri hadde hatt problemer med virus før, og at jeg trodde hele datavirusgreia var kraftig overvurdert. Pluss at jeg ikke var spesielt redd for at noen skulle stjele sensitiv informasjon fra meg, da jeg ikke har noen.

Han bare "du kan bruke den til å spore mobilen din om den blir stjålet!"

Men det var litt feil argument å bruke ovenfor meg, tatt i betraktning at jeg store deler av tida ønsker at noen kan stjele mobilen min, slik at jeg kan kjøpe en ny en.

Han greide å overtale meg til slutt, da. Men. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal installere programmet, så jeg vet ikke hvor mye beskyttelse det vil gi meg?

MEN. Jeg har greid å installere Office!!! Selve installeringen var kjempestressende, det var like før jeg dro opp til Realfagsbygget og sjekket opp en informatikkstudent, liksom. Heldigvis gikk det bra, da, og jeg har sjeldent vært så stolt over egne prestasjoner.

Ellers så har vi obligatorisk kursoppgave denne uka. Folk bare "å, så stress," men jeg bare "ehh, nei..." Du blir litt herdet av å ha så mange innleveringer hele tida, nemlig.

Jeg har også vært på tur med JussNavigatørene, og det var utrolig koselig. Det var en flott gjeng som var samlet, og det var veldig deilig å komme seg litt ut av bykjernen. Se noe annet enn asfalt og sprøytespisser liksom.

Og nå er det snart helg igjen, OG jeg blir 23 om to dager til!?! Så det blir gøy!

Snakkes!