onsdag 22. juni 2011

Confessions of an orange smugler

Som tittelen indikerer: MYE HAR SKJEDD!

For eksempel så har jeg drukket kaffe uten å spy. Vel, det var en frappe, men uansett.

For det andre så har jeg vært i Vancouver, Canada og møtt Lauren. Canada er nesten som USA egentlig, bare at folkene er høfligere og gatene renere. Og, du vet, flagget ennå mer awesome. Men det som er aller mest awesome er selvfølgelig Lauren, min favoritt-Canadier! Lauren pluss undertegnede blir da selvfølgelig major awesomeness!!!

Canada, watch out!


Ishockey er jo altså veldig stort i Canada. Siden jeg faktisk har en fortid som Storhamar-fan fra Hedmarktoppenperioden av mitt liv gled jeg rett inn. Ish.
ALLE i hele byen var kjempegira fordi byens lag, Canucks, skulle spille mot Boston. Med alle så mener jeg hvert eneste menneske. Det var en slag...cup...som de ikke hadde vunnet siden 1918. Allerede da Lauren og kjæresten plukket meg opp på flyplassen fortalte de meg om dette, så på kampdagen hadde jeg vært fan hele to dager.

Det som er litt - jeg mener veldig, det er laget mitt det er snakk om her - trist er at Canucks tapte.


Etter noen dager fulle av asiatiske markeder, shopping, bursdagsfeiringer, og inntak av canadisk fast-food måtte jeg dessverre dra hjem. Til Norge. Hjemreisen var derimot så innholdsrik at den nesten var en tur i seg selv.


Et eksempel på dette er den Store Appelsinsmuglingskatastrofen. (Ja, endelig skal jeg forklare den mystiske tittelen på blogginnlegget! Endelig!)

Den begynte da jeg skulle gjennom immigrasjonen inn til USA etter å ha vært i Canada. (For de mer detaljorienterte: jeg dro altså ut av USA for å dra til Canada, og så tilbake til USA igjen før jeg dro videre til Amsterdam. )

Mannen i skranken var litt skummel. Jeg tror han hentet yrkesinspirasjon fra avhør av potensielle mordere på CSI.

Han bare "what are your intentions for visiting America?" på en, du vet, streng avhørertypemåte.

Mitt problem er at jeg alltid begynner å le i slike situasjoner. Så jeg forklare mine intensjoner mens jeg bet meg intenst i innerleppa for å ikke sprute ut i latter.

Mannen fortsetter så å spørre meg ved å si "what were you doing in Canada?" på en like alvorlig måte.


Det hele var kjempevittig. Jeg følte jeg var med på CSI, liksom. Og hadde, ehm, drept naboen min eller noe.


For å ikke knekke sammen av latterkramper måtte jeg (innvendig) si strengt til meg selv; dette er ikke den type situasjon hvor du kan begynne å le også er det litt awkward men ganske morsomt senere. Dette er den type situasjon hvor du, hvis du begynner å le, VIL GRÅTE når du tenker på det senere, fordi det minner deg på de tolv timene du satt i et avhør med tre skumle grensevakter fordi du hadde opptrådt mistenkelig. Så forklarte jeg om hva jeg gjorde i Canada.


Så spurte avhørsmannen om jeg hadde med noe frukt eller grønnsaker ut av landet.

Og hjernen min bare guilty! Guilty! Guilty! Og jeg bare "yes, I`ve brought an orange!"




Avhørsmannen så ikke spesielt fornøyd ut med svaret mitt, så jeg la til en "We do this all the time in Europe*"

Mannen bare "not in America!". Og så ringer han etter en dame. Damen tar meg inn i et rom hvor det er masse andre Guilty folk. Men jeg tror de var litt mer guilty enn meg, for de bare satt der, liksom. Uansett, jeg måtte gi henne appelsinen min og så blir den Offisielt Konfiskert. Så tas sekken min gjennom nok en sikkerhetskontroll.

Til slutt blir det stemplet en oransje appelsin i passet mitt.


Vel, den siste delen var kanskje ikke helt sann. Uansett, til slutt kom jeg meg altså inn på flyet. Jeg tok et bilde tilogmed. Fordi, du vet, jeg var på et fly. Det er begrenset hvor mye man kan gjøre i slike situasjoner.

Uansett, nå har jeg faktisk vært tilbake i Norge i nesten en uke. Siden den gang har jeg prøvd ut musklene mine ved å bære alle eiendelene mine - inkludert sykkelen - opp fem etasjer til min nye leilighet i Bergen. Jeg har også vært på roadtrip og hørt på gamle Whitney Houston og Sissel Kyrkjebø-kassetter. Og nå er jeg hjemme i Kristiansand, hvilket vil si sommer og museumsjobbing. Det er faktisk veldig fint, spesielt siden jeg kan ta med meg så mange appelsiner jeg vil - overalt!

*hvordan overleve i USA tips nummer 1: si "we do this in Europe" til alt noenlunde rart/mistenkelig/dumt/slemt/osv du måtte si/gjøre. Works like a charm...
Lagt inn av kl. 1 kommentar:
Etiketter: , , , , , ,

mandag 6. juni 2011

Party in the USA

Nå er jeg faktisk totally seriously in America. Mens mangfoldige mennesker hjemme i Norge leser til eksamen. In your face, liksom.
Men mamma sier jeg ikke må si in your face her, fordi de tar det veldig seriøst. Kulturforskjeller, altså.

Jeg elsker kulturforskjeller. På en måte. De er interessante, liksom. Et eksempel på en kulturforskjell er at amerikanere står opp veldig tidlig på morgenen. En annen er at de kjører overalt. En tredje er deres nevnte forkjærlighet for batikk. Eller, jeg tror bare det er en Oregongreie egentlig.

Søsteren min Silje har btw blitt bittelitt amerikanisert. For eksempel da vi sto parkert utenfor kjøpesenteret så insisterte hun på å kjøre til Starbucks, som lå sånn 300 meter lengre hend.

Ja, lillesøsteren min Silje kjører bil. Jeg tror jeg må skifte tema nå, før noen spør meg om jeg kjører bil...

På lørdag møtte jeg min amerikanske barndomsvenninne Nina. Det var utrolig koselig!

Hun hadde bursdag, så jeg dro ut og spiste middag med henne og noen venninner. Etterpå hadde de fest for henne i det utrolig søte husethun bor i, det varog veldig koselig. Kulturforskjeller eller ei, amerikanske ungdommer er ikke så forskjellige fra norske altså.

Jeg har også fått shoppet...litt...jeg har vært på Victorias Secret. Som de fleste andre levende organismer med østrogen elsker jeg Victorias Secret. Jeg vil flytte inn der faktisk.

Idag var mamma og meg på rundttur på campusen i byen. Faktisk så bodde foreldrene mine her i Eugene - det er byen vi er i, vet ikke om jeg har nevntdet - da de var unge. Pappa studerte her:
Ellers så har jeg sett seriøst ekstremt mange hippier. Det som er er at jeg egentlig har lyst til å spørre om jeg kan ta bilde av dem. Som et minne. Men såtørr jeg ikke. Det som er er at hippier liksom sier de er veldig for fred og kjærlighet og sånn. Men jeg føler egentlig at de aller mest er rusa og småsure.

Peace out, som mine batikkledde venner sier =)
Lagt inn av kl. 1 kommentar:
Etiketter: , , , ,

onsdag 1. juni 2011

Frihet, ferie, og eksamenssyndromet

Yeyeyjippijippiyeah!!!!

Begge eksamnene er over og jeg har fått livet mitt tilbake. Med andre ord:

FREEDOM!!!!!!!






...Og godt er det...jeg holdt på å bli bittelitt sprø av lesingen, og av dens følgesvenn, eksamenssyndromet.


Eksamenssyndromet er kanskje oppfunnet av undertegnede, men det gjør det ikke mindre virkelig. Cirka alle jeg kjenner har lidd av det i det siste faktisk. Symptomene kan være alt fra humørsvingninger, irritasjon, hodepine, kvalme, manglende matlyst, ekstrem matlyst, og, ehm, sikkert ennå mer. Det er bare å legge egne symptomer til listen, for å si det sånn...



Ting som trening og dra ut av huset/lesesalen har en lindrende effekt, samt moderate mengder koffein. (Høye doser advares på det sterkeste. Og alkohol kan være MEGET skadelig.) Den eneste virkelige kuren er derimot å ta eksamen.


Men nå vil jeg ikke skrive mer om eksamen. Det får bare igang den streifen av post-traumatisk eksamenssyndrom (også en VIRKELIG sykdom. Sier vi.) jeg har kjent snurten av idag.


Jeg tror det jeg egentlig trenger er en ferie. For eksempel til USA. Og Canada. For eksempel fra og med imorgen.


Høres ut som en god ide`. Tror jeg sier det, jeg.


Vel, egentlig har jeg planlagt å dra til Nord-Amerika i et halvt år, men det høres liksom ikke like morsomt ut når man tar med det...uansett, jeg og mamma skal dra imorgen, og besøke min søster Silje i Oregon.


Oregon, sier du, hva/hvor/hvem er Oregon?


Slapp av, det er ingen som har hørt om Oregon. Jeg må alltid forklare at det ligger over California. Siden jeg bodde der fra jeg var ni til 11, og senere har vært tilbake to ganger, har jeg forklart dette veldig mange ganger.


Selv om folk seriøst burde kjenne til Oregon. Det var for eksempel der de spilte inn mesteparten av Twillight.

Oregon 2005. Hvis du zoomer inn cirka tre tusen ganger ser du faktisk øre til en varulv. Sier vi.
Og de har, du vet, fjell.
Og en kyst.


Selv om, med mindre du er meg og Silje da vi var ni og seks og ikke hadde utviklet kuldereseptorer i huden ennå tror jeg egentlig ikke du vil bade der.


Men, det jeg prøver å si er at det er et veldig fint sted.



Fylt av mange fine mennesker.

For å si det sånn, Oregon er årsaken til mitt tidligere traumatiske forhold til batikk...uansett, det er også fylt av andre fine mennesker, som nevnte lillesøster og min amerikanske barndomsvenninne Nina!


På slutten av turen min skal jeg faktisk ta toget opp til Canada og besøke min kjære venninne Lauren.


(Lauren, jeg kan slette dette om du vil ;)


Som dere ser har vi en veldig god effekt på hverandre, så dette kan bli show =) Pluss at jeg har aldri vært i Canada, så det blir spennende. Selv om helt seriøst så er jeg litt redd for at jeg skal bli kidnappet av en gal amerikaner på toget. Hello, jeg har sett "Taken", liksom.Vel, det skjedde i Paris, men uansett, jeg vet litt om hvordan det er der ute.


Men nå må jeg faktisk legge meg, siden jeg skal opp sånn halv fem imorgen. Tatt i betraktning at jeg har våknet i halv sekstida den siste uka for å lese (min variant av eksamenssyndromet gav meg faktisk en umenneskelig energimengde. Tror det var fight-or-flight responsen.) er akkurat det faktisk ikke like ille som man skal tro. Selv om det er jo tidlig da.


Klemmer <3

Lagt inn av kl. 1 kommentar:
Etiketter: , , , , , ,
Abonner på: Innlegg (Atom)