En liste

Hello my fine friends,

I dag er det sånn type NESTEN varmt nok til å sole seg.

NESTEN er godt nok for meg, etter den sommeren vi har hatt...

Men ja. La oss ikke dvele mer på den minitragedien som sommerværet faktisk er.

I dag tenkte jeg nemlig å gi dere en LISTE!

Tema for lista er ting Malene ville ha på ei liste. 

Ok. Here goes:

1. Jeg har vært alene hjemme i leiligheten siden søndag kveld. Det er REKORD, sånn hvis dere lurte. Etter årevis med kollektivliv, er det nærmest et sjokk for meg. Jeg tror en del av meg tenker litt sånn "nå kan jeg gjøre hva jeg vil, for det er ingen som ser meg!!"

Heldigvis betyr "hva jeg vil" ikke noe verre enn å spise 150 gram sjokolade og lese bøker hele dagen og ikke ta oppvasken. Ha ha. 

2. Etter Conference har jeg serr fått girl-crush på Bobbie Houston! Jeg elsker hvordan hun er både veldig feminin, og en sterk kvinnelig leder. Og jeg elsker at hun er over 50 år, og fortsatt blir fra seg av glede over at en marihøne lander på bibelen hennes når hun preker!

3. Mitt andre girl-crush er (surprise, surprise) Taylor Swift. Har en personlig teori om at vi er, sånn, en sjel to legemer. Jeg mener, hun liker katter, jeg liker katter. Hun har mørkeblondt hår, JEG har mørkeblondt hår. Hun var singel og skrev masse sanger om det, jeg var singel og kjente meg totalt igjen i sangene. Og nå har vi begge to fått kjærester! Det er nesten skremmende hvor like vi er.

(Jeg har fortalt Raymond om dette, OG at dette betyr at han og Calvin Harris mest sannsynlig også er en sjel to legemer. Det skal sies at han ikke var heeelt overbevist om DET. Han syntes heller ikke at Taylor og meg var skremmende like. Men han var grei nok til å si at vi likna litt.)

4. Jeg tror ikke jeg forstår hvor gammel jeg egentlig er. Da jeg skulle melde meg på Hillsong Conference, så jeg at man og kunne melde seg på ungdomskonferansen. Og jeg tenkte litt sånn åja, det kunne jeg jo og dradd på. Men hallo, den er for folk som er mellom ti og syv år YNGRE enn meg!!

5. Selv om "voksenkonferansen" var SYKT bra, var jeg faktisk litt misunnelig på de som var på Young and Free. De malte seg i ansiktet med neonfarger! Og på konserten med Martin Smith kunne de stå helt foran og noen av dem fikk danse oppå scenen. 

Vurderer å stjele identiteten til en 18-åring til neste år. Neida. Joda. Neida.

6. Google, derimot, mener visst det er på tide at jeg får barn. Jeg tuller ikke, hver eneste reklamefilm som dukker opp på youtube handler om enten fertilitetstester eller bleier. LOL. Tenkte først litt sånn "ha ha, så vittig, jeg er jo altfor ung til å få barn!" JF. punkt 4. Men så innså jeg at jeg egentlig ikke er det. Hadde jeg fått barn nå, hadde jeg sannsynligvis vært for gammel til å bli med på "Unge Mødre".

Ikke at jeg skal få barn nå, og/eller vil bli med på "Unge Mødre".

7. Etter Londonturen har jeg bare fått lyst til å reise enda mer! Ha ha.

8. Men det kan jeg ikke, for vi starter på jussen om to uker til! Sykt rart, har jo hatt et ÅR med fri, og så blir det paragrafer igjen...men jeg tror det blir bra, jeg. Jeg vet ihvertfall at Gud vil gi meg styrke!

Ok. Nå skal jeg lage klar maten til min kjære, som straks kommer på besøk. Han jobber som elektriker, jeg lager middag, føler vi er et par fra 50-tallet i sommer, LOL.

Dere må ha en flott dag videre,

Vi snakkes =)

Let`s pretend we`re classy

Tenk deg at du sitter på en fancy restaurant i Soho.

Eller nei. Følgende scenario hadde mest sannsynlig ikke funnet sted, dersom det var noen andre enn meg selv som satt der.

Ok. Tenk deg heller at du er MEG på en fancy restaurant i Soho. Vi snakker det type sted som har cirka fem ansatte per gjest. Det var servitører og hovmester, men i tillegg var det en hel rekke folk som så ut til å ha vandring frem og tilbake i restaurantlokalene som sin primære arbeidsoppgave.

(Min teori er at enkelte av dem egentlig var spioner. Slik jeg ser det, var dette den ENESTE logiske forklaringen.)

Så, jeg sitter altså der med Raymond og spiser grisehode og innmat fra kaniner.

Jeg tuller ikke angående menyen. Temaet fra restauranten var noe sånt som "English cuisine goes hip".

Så, ja, vi sitter der og spiser bittesmå porsjoner med (faktisk) kjempegod mat. Jeg foreslo egentlig grisehode for tull, men Raymond bare "det MÅ bestille!"

Jeg satte foten ned på sauetestikler, da. Jeg mener, et sted må grensen gå...

Og SÅ. Ser jeg tilfeldigvis ut vinduet, og der får jeg øye på Maria, Cecilie, Anne Linn og Kristine!!!! Altså jentene jeg bodde med på konferansen!!!

Jeg GISPER høyt av forskrekkelse, og roper "what are the odds???" (Ja, på engelsk. Nei, vet ikke hvorfor.)

Vi bodde sykt langt unna Soho, og hallo, London er en STOR by. Så det VAR utrolig at de gikk forbi, akkurat der vi satt og spiste.

Men. Ja. Dette lille utropet gjør at hele restauranten retter oppmerksomheten mot meg. Raymond får totalt latterkrampe, og jeg kjenner jeg blir flau over atferden min.

Litt flau. Det er sannsynligvis derfor sånne type ting skjer: jeg blir bare ikke flau nok.

Ha ha. Noen timer senere, så snakker vi om fancy restauranter og butikker, og jeg uttaler da at "jeg føler meg bare veldig hjemme på sånne steder, jeg."

LOL. Bra jeg føler det slikt ihvertfall.

When it goes to your head

Hullo dahlings,

Prøveromsselfie, he he ;)

Da var jeg tilbake fra London, etter noen fantastiske dager på Hillsong Conference.

Jeg har blitt inspirert og utfordret, av talere som virkelig lever tett på Jesus. Hallo, det er så SANT at livet blir aller best når vi har en nær relasjon med ham!

Jeg har også lovsunget meg hes, sammen med 20 000 andre mennesker. SÅ fantastisk, å hoppe og danse av glede for han som har skapt oss. Helt klart at Gud fortsatt er tilstede i Europa!

I tillegg til denne åndelige føden, så måtte vi jo spise faktisk mat på konferansen og, he he. Dette var litt problematisk, siden vi ikke kunne ha med mat inn på 02-arena. I matpausene måtte altså 20 000 personer skaffe seg mat samtidig...

Første dagen måtte vi serr stå i kø for å komme inn på en dagligvarebutikk. Og da vi kom inn på butikken, var flere av hyllene RIBBET for mat.

De av dere som kjenner meg godt, vet at jeg MÅ ha mat når jeg er sulten. Ved synet av de bare hyllene, snudde jeg meg derfor mot Raymond og sa med tidenes mest målrettede og alvorlige stemme "jeg tar halve delen av butikken, så tar du andre halvdel! Bare ta med ALT som ser spiselig ut!"

Raymond ble smittet av innstillingen min, og vi løp rundt og rasket med oss greier begge to. Du skulle tro det var krig og vi skulle brødfø ti sultne barn, lol.

Det var ikke før vi hadde spist ei stund, og blodsukkeret var mer stabilt, at vi innså at vi kanskje hadde tatt litt av. 

For det første, var mengden mat kanskje noe stor. Seks stk polarbrød, ost og to jogurter hadde i grunnen vært mer enn nok, men vi hadde hevet på en hel mengde greier. RARE greier. Type rødbetchips (??) og åtte energibarer, hvorav de fleste smakte moste svisker blandet med moste rosiner.

(Det kan godt være at det VAR moste svisker blandet sammen med moste rosiner.)

Siden vi som sagt ikke kunne ha med mat inn på arenaen igjen, måtte vi nå egentlig kaste alt sammen.

Det var da vi innså at vi kunne smugle inn maten. 

Vi la mat oppi gensere og bak bøker, og jeg kjente at oppstemtheten over vår kommende ugjerning steg.

(Det må her legges til at jeg var SYKT ordentlig og pliktoppfyllende som barn og tenåring, og derfor får en trang til å kompensere i voksen alder ved å gjøre denne type ting.)

(Hadde jeg vært litt mindre ordentlig og pliktoppfyllende som barn og tenåring, hadde jeg forresten kanskje ikke tenkt at å smugle inn mat var en SÅ stor greie, ha ha.)

"Vi er akkurat som Bonnie og Clyde!" sa jeg begeistret, da vi gikk mot sikkerhetskontrollen.

(Jeg vet ikke hvorfor dette ble sett på som en bra ting i mitt hode. De var kanskje et søtt par, og Bonnie hadde en kul look, men hallo, de drepte folk.)

Så kom vi til sikkerhetskontrollen, og jeg smilte så troskyldig jeg kunne. Etter en rask kikk i veska, ble jeg henvist videre. Raymond ble heller ikke tatt, og seierfølelsen fylte oss begge!!

MEN. For meg gav denne opplevelsen meg en følelse av å være ustoppelig.

Altså når det gjaldt matsmugling, ikke generelt i livet.

Dagen etter, tok jeg dermed med meg tidenes største pastasalat og tidenes største boks med cherrytomater. Disse ble tullet inn i en genser, men vakten oppdaget dem.

Ha ha, jeg ble så sykt lei meg, jeg gråt nesten av skuffelse. Men vakten sa jeg måtte hive maten uansett.

Så. Ja. Jeg tror makten gikk til hodet på meg et øyeblikk, men den opplevelsen var som en realitetsorienterende skyllebøtte.

Ha ha, jeg er så vittig, må faktisk le litt av meg selv.

Og nå må jeg legge meg. Er så trøtt at det er helt vilt!

Håper dere alle har en fin kveld, vi snakkes =)

Just Be Youtiful!

Hvis vi, i løpet av de neste minuttene, velger å se bort fra det ovvennevnte sitatet kleinhet. 

Og heller retter fokus mot sannheten budskapet faktisk formidler. At du, jeg, og alle, på vår særegne måte, er unike. Og at det er nettopp det som gjør oss til utrolig vakre mennesker.

Jeg tenker her ikke først og fremst på utseende, men på en indre skjønnhet. En som virkelig kommer frem når vi tørr å være de vi var ment å være.

Følger dere meg så langt?

Jeg regner med de fleste av dere følger meg så langt.

Problemet ligger ikke i at vi er uenige i dette, problemet ligger i å anvende det som en sannhet i eget liv.

For. Det er så lett å sammenlikne seg. Å tenke at man ikke er bra nok. At man gjerne skulle vært mer som venninna si, broren sin, favorittartisten sin.

Hva kan vi gjøre med det?

Skal du finne ut av hvordan en maskin virker, kan det være lurt å snakke med produsenten.

Og skal du finne ut av hvem DU er, da kan det være lurt å snakke med han som skapte deg.

I 1. Mos kap. 1 finner vi skapelsesberetningen. Det beskrives hvordan Gud, ut fra sin egen fantasi, skaper landmasser og planter, fisker og dyr.

Det er bare en del av skaperverket hvor han skaper med inspirasjonen fra seg selv. Nemlig mennesket. I vers 26, a står det at "Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!"

Den DU er, viser altså en bit av Guds karakter!!

Og ved å være forskjellig fra dine venner, kan du vise en annen side av Guds karakter enn dem.

Videre i vers 31 står det at  "Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt." Gud gledet seg fra første stund over oss, hans kreasjoner!

Siden den gang kan vi jo sies å ha rota det ganske mye til. Bibelen fortsetter imidlertid å vise hvor mye han gleder seg over oss. I Ef. 2, 10 a står det "vi er hans verk". 

Hans verk! Hver på vår fantastiske, unike måte.

Nå kunne vi ha stoppet der, feira oss selv, og det hadde jo forsåvidt vært fint det.

Men! Å vite dette er for meg bare halve bildet.

Jeg tror nemlig ikke vi er skapt til unike individer for å gå inn i en selvutforskende, selvrealiserende greie. 

Videre i vers 10 står det nemlig at vi er "skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem." 

Meningen med at vi er unike skapninger, er altså at vi på hver vår måte skal gjøre godt for hverandre. Gud ER kjærlighet, og ved dette skal vi dermed spre Guds kjærlighet. For å la folk se at det finnes en Gud som lengter etter et felleskap med dem. 

Det er DETTE som for meg er meningen med livet. Det er DETTE som for meg er hensikten med å utforske mine gaver og talenter. 

Så. Be youtiful. Og vis slik GUds kjærlighet. På din måte!

Ha en flott sommerdag videre =) 

Nybegynnerkurs i hytteliv

Passet mitt er kanskje rødt, og alle slektningene mine er kanskje urnorske. Det er likevel et par ting i norsk kultur jeg har gått glipp av, som det stakkars professorbarnet jeg er. 

Hytteliv er et av dem. Mens mine jevnaldrende tilbrakte ferier og helger på hytta, var vi opptatte med å bo i utlandet, flytte, reise osv. 

Selv var jeg fornøyd med denne tilværelsen. Å dra til USA var mye mer attraktivt enn å tilbringe to uker i et usentralt, primitivt hus. 

Men. Selv eventyrlystne akademikere roer seg visst ned på sine gamle (hehe) dager, og nå har altså foreldrene mine, til alles overraskelse, gått til anskaffelse av hytte. 

SÅ, de to siste dagene har altså min integreringsprosess i hyttelivet funnet sted. 

Jeg vet ikke helt hva jeg syntes. 

Det er hyggelig å være nær havet, og deilig å ha masse tid til å lese bøker. 

Men det var også sykt digg å dra inn til byen idag. 

Ja, jeg dro til Kr. Sand etter EN dag her ute, lol. 

Man må kanskje gi det litt tid, da. Øve seg på å nyte en roligere tilværelse. 

Heldigvis er den Sørlandske skjærgården ekstremt befolka, og her på denne øya ligger hyttene tettere enn mange hus i vanlige nabolag. Ha ha. SÅ det er ikke akkurat knyst her ;) 

Nei, jeg får gi dere oppdateringer videre, om hvordan det hele går. Så er det bare å komme med tips, på hytte-survival skills... 

Vi snakkes, M :) 

Sunkissed skin bikinis on top

Vet dere hva, jeg vurderte emigrasjon i starten av denne uka. Fordi HALLO. Jeg er ei jente som elsker SOL, og bading, og sommerklær, og upraktiske rosa sko med åpne tær. 

Og Bergenssommeren lot meg ikke akkurat oppleve noe av dette. Jeg og sommerkjolene gråt i kor, for å si det sånn.

MEN. Nå har vi hatt to dager med sommervær, og alle slike tanker er glemt. Hvorfor emigrere, når vi bor i tidenes sommerparadis!

Ha ha. Jeg tror forholdet jeg (og de fleste) har til denne byen, er litt sånn abusive relationshipish. Jeg mener, du får EN fin dag, og så er regnværet aka alt det vonde glemt.

For meg, som sørlending, er fint vær ensbetydende med bading og soling. Mens for min vestlandske kjæreste er fjelltur sommergreia over alle sommergreier.

SÅ, vi drar på fjelltur TIL badesteder. Anbefales for alle i slike "flerkulturelle forhold". (He he).

Raymond er btw MYE mer trent enn meg. Jeg vil ikke si jeg er i dårlig form, men jeg løper ikke halvmaraton over FJELLET, slik min kjære gjorde for noen uker siden.

(Og han syntes til og med det var gøy?!!)

Heldigvis får jeg styre tempoet, da. Egentlig tror jeg at mitt største problem er min psykiske utholdenhet. I mitt hode er det logisk å dra hjem når du har blitt skikkelig sliten, type har gått Stoltzen.

Men det går visst an å bare fortsette!?

Så det gjorde vi, med løfter om badevann var jeg villig. Informasjon om hvor utrolig sliten jeg var ble gitt ved relativt høy hyppighet, men det var en fantastisk fin tur uansett =)

I går var det over 30 grader ute, og Astrid og meg gjort det vi sørlandsjenter gjør best: SOLTE OSS! O lykke!

Vi gjorde forresten samme "feilen" vi alltid gjør, nemlig å snakke så høyt at alle andre på gressplenen hørte hva vi sa. Men det er jo fint. At naboene våre vet våre tanker om alt fra kjærestene våre til hvem løftene i Jesaja gjelder for.

I dag er det litt mer overskya, men uansett varmt nok til å ha frokosten ute. Ihvertfall hvis du, som meg, må avkjøle deg etter å ha sovet under ei DUNdyne hele natta...ha ha.

Ha en flott dag videre, vi snakkes =)