En random oppdatering eller noe sånt

Hello, world (eller hva det nå er man sier)

Først av alt: sånn hvis noen lurer, så gikk den andaktsholdingen sist uke bra, (bortsett fra "snakkeveldigfortheletida" greia jeg sliter med...mer om det ei annen gang...) Jeg var veldig nervøs rett før, og litt under også, men folk hørte i hvert fall på det jeg hadde å si og ga uttrykk for at det var mer eller mindre fornuftig =) Og nå har jeg holdt en andakt og overlevd og det hele virker liksom ikke så skummelt lenger, så yay!

Nå er jeg forresten hjemme, sånn i og med at jeg ikke orka å bo i isolat lengre. Seriøst, i slutten var jeg heeeelt desp. Jeg spilte edderkoppkabal i tre timer og så på frokost-TV og skifta alle slags innstillinger på mobilen, så kjedsomhetsfaktoren var svært, svært høy...

Da jeg skulle dra måtte jeg foressten rydde opp i hytta, og det var da jeg greide å gjøre noe som både var veldig dumt og veldig typisk meg:

Greia var at jeg skulle hive søppelposene i en den gedigne, grønne containeren vi hiver søpla i på skolen. Jeg holdt altså posene i venstre hånd, men det jeg også holdt i hånda var...nøklene til rommet mitt på internatet! Å åpne containeren var litt komplisert i mørket, så jeg var ganske konsentrert om dette (pluss, du vet, sikkert svekket mentalt av både svineinfluensa OG grov understimulering.) Da jeg endelig fikk den opp var det bare: "yess, da slenger vi posene oppi!"

Sånn ca. ett sekund før den traff bunnen og klirret, kom jeg på at jeg hadde hevet nøklene oppi sammen med søpla, hvilket fikk meg til å utstøtte et slags "NEEEEEEEEIIIII!!!!!!"

Bare, du vet, innvendig. Sånn at ikke mine medelever skulle begynne å sette spørsmålstegn ved min psykiske stabilitet osv osv.
Så ikke kom her og si at isolatlivet mitt var fullstendig blottet for action...

Uansett, jeg gleder meg sykt til å komme opp på Hedmarktoppen og være med alle vennene mine igjen (jeg kan ikke treffe noen i Kristiansand siden jeg er SMITTEfarlig.)I mellomtida underholder jeg meg selv med å se på Tina og Bettinas videoblogg. Og tilbringe tid med familien min, da. Jeg er seriøst skikkelig glad i familien min og å være med dem er koselig...men jeg tror ikke jeg flytter hjem igjen til neste år, for å si det sånn...

Ok, nå må jeg faktisk gå, fordi: a)jeg er veldig tørst og må drikke noe vann, og b)tørketrommelen lager den pipelyden den lager når den er ferdig, og mamma er ikke hjemme og det er bare hun og meg i familien som har koblet det at når tørketrommelen piper så er det en ide` å faktisk åpne den slik at den slutter å pipe.(er det ikke gøy når jeg begynner å dele ALLE detaljene fra livet mitt her, tørstebehov m.m? Whiii)

Klemmer =)

Isolatnews!

Følgende innlegg ble skrevet på torsdag, men altså ikke publisert før nå på grunn av manglende nett!

Min overlegne, ”hå , hå, hå, det får jeg aldri” holdning til svineinfluensaen har punktert, fordi jeg nå kanskje har svineinfluensa selv. Jeg har i alle fall de fleste symptomene, hvilket er nok til å få deg isolert på skolen.

Noe jeg selvsagt forstår veldig godt, jeg mener, vi ble akkurat kvitt et svineinfluensautbrudd, et til hadde liksom ikke vært det helt store. Og folk har seriøst vært utrolig søte, gitt meg meldinger og kort og ringt og det har altså gjort meg så, så glad =)

Men det endrer ikke det faktum at jeg er isolert. Alene. På ei hytte. Som altså ligger rett ved skolen, men uansett. Jeg har lest ut alt lesestoffet mitt. Nettet er nede. TVen har alle bare NRKene og TV2. Så i dag har jeg, for første gang siden jeg begynte på skolen, sett på TV. Noe jeg for øvrig IKKE har savnet.

Seriøst, jeg liker sånn kanskje ti TV-program i hele verden, så min TV-titting har vært særdeles frustrerende. NRK1 og 2 har bydd på gamle filmer og sportsgreier. Jeg så faktisk på NRK super i kanskje ti minutter, SÅ desp var jeg. TV2 har vært den mest lovende kanalen, men jeg hadde sett både episoden av ”Seventh Heaven”, ”Scrubs”, ”Friends”, og ”Dharma and Greg” før. Sånn for litt klikket jeg inn på nyhetene, hvor store ting hadde hendt i Norges land: et mannskor hadde en vellykkket konsert og skoleelver lagde noen sånne rare sokkeaktigesko.
Og det var et annet, skikkelig teit program om has-beens som skulle leve som stjerner igjen (eller noe sånt…) på NRK3.

Jeg kommer altså ikke til å dø av svineinfluensaen selv (hvis det da er det jeg har…), men av KJEDSOMHETEN den medfører.

Gud, kjoler, og meninga med livet...

Menighetspraksislivet fortsetter, og imorgen skal vi altså ha ungdomsmøte, hvor jeg har tatt på meg oppgaven med å holde en liten andakt. Jeg bør vel egentlig være VELDIG nervøs nå, for jeg har bare holdt andakt ei gang før i mitt liv, og det var for klassen vår.

Det skal være "Hollywood-stil" kveld, og jeg har altså fått det for meg at jeg skal snakke om, ehm, meningen med livet. Yay Malene, ikke noe "starte i det små" her, for å si det sånn.

MEN, med Gud, skaperen av universet på min side, kan det vel ikke gå helt galt?

Jeg har tenkt mye på at vi kan stole på Gud, at han er stor, og at vi kan la han ta kontroll over sitasjoner i det siste. Dette er noe det er så utrolig lett å tvile på i stunder! Sånn foreksempel når man skal holde sin første andakt på et ordentlig møte... To bibelvers om dette jeg liker er:

"Herren skal stride for dere, og dere skal være stille",
2. Mos 14, 14

Og;

"Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg."
Matt 6, 33

Noe av det som inspirerte meg til å snakke om det jeg skal snakke om er tanker rundt det at vi, i vårt materialistiske og induvidualistiske samfunn, innbiller oss at ting som klær, penger og berømmelse gir sann glede. For kjoler og sko og alt det der er skikkelig gøy og fint og bra, men det er ikke DET som er meninga med alt, for å si det sånn.

Idag "vindushoppet" jeg på outnet.com og fant denne kjolen fra 3.1 Philip Lim som jeg er SÅ forelska i (og som jeg absolutt IKKE har råd til å kjøpe):

...så problemstillingen er, du vet, ikke akkurat lite relevant for mitt eget liv for å si det sånn ;)

Men, uansett,
Klemmer fra meg =)

Menighetsspraksis

Gjett hvor jeg er akkurat nå?

Nei, jeg er IKKE i isolat eller noe, svineinfluensaen ser faktisk ut til å ha forlatt hedmarktoppen (og takk og lov for det!). Jeg er rett og slett i ELVERUM, denne fantastiske byen sånn på Østlandet et sted. Og det er kult. Det finnes, la meg se, ei elv her, det er vel derfor det heter ELVErum og ikke bare Rum. Ut av vinduet ser jeg en diger Felleskjøpet. Også er det veldig mange frisører og blomsterbutikker sånn i forhold til innbyggertallet. Men det er bra. Fint hår er viktig (sånn på listen over ting som kanskje ikke er SÅ viktige egentlig, men som likevel på en overfladisk måte ER det). Og det er blomster også.

Nå er det kanskje noen (av de som altså ikke vet det) som lurer på hvorfor jeg er i Elverum, sånn av alle steder. Det er vel ganske kjent at jeg liker å dra på spontane turer til random steder, men det er altså ikke det jeg gjør nå. Faktum er at vi har delt klassen i tre, og dradd på menighetspraksis, og min gruppe, som foruten meg består av Hanne Solvår, Linda, Jeremiah, Daniel, og Elene, er altså sendt til Pinsekirken i Elverum. Wee!!!

Jeg tror vel alle var litt nervøse på mandag da vi dro opp hit, men alle i menigheten er seriøst sinnsykt koselige og snille, vi fikk tilogmed pizza da vi kom, og det var veldig stort, siden vi aldri har det på skolen. Mandagen hadde vi barnemøte, Hanne var flink og holdt andakt for barna om å høre Guds stemme.

De to siste dagene har vi forøvrig samlet inn gaver fra diverse butikker i Elverum til en basar de skal ha neste gang vi kommer her. Jeg gikk sammen med Jeremiah, og vi fikk kanskje fem donasjoner i går.

Idag under frokosten forkynte Jeremiah at han hadde Kismar (vet ikke om jeg stavde det riktig???) Vi andre bare "Ehhh...hvaforne????" og han ble skikkelig sjokka over at vi ikke visste det. Jeremiah er altså en masai fra Kenya, og jeg tror det er en sånn Afrikansk greie. Uansett, Jeremiah forklarte meg alt om Kismar da vi gikk rundt i byen idag, og har jeg forstått ham riktig er det en slags følelse av glede og visshet om at man eier dagen man våkner med av og til. Men det er altså ikke bare en følelse, greia er at når man har kismar så BLIR det en bra dag. Som en slags velsignelse fra Gud eller noe.

Og vi fikk seriøst ting i nesten alle butikkene idag, så kanskje det er noe med denne kismar greia? Jeg velger iallefall å tro det, jeg mener, hva er galt med å tro at Gud skal velsigne deg litt ekstra en dag?

Til helga trenger vi iallefall masse velsignelse, for da skal vi ha tre (?) ungdomsmøter, og en familiegudstjeneste.

...Og nå skal vi snart spise middag sammen med ei dame og noen ungdommer fra menigheten. Det blir koselig.

Klemmer =)