Sommerlig inspirerte skriverier

Akkurat nå sitter jeg på verandaen i skyggen, under en parasoll. Det er sommerlig varmt (iallefall etter mine norske standarder). En mild, avkjølende bris sveipet forsiktig over meg, og jeg hører fuglesang i det fjerne. Vollevannet og - lenger ute-havet- glinser blått. Verden er rett og slett utrolig vakker, og jeg har sommerstemning =)

Nå har jeg satt meg i sola, med et håp om å kanskje faktisk bli litt brun for ei gangs skyld. Dette er muligens et noe urealistisk ønske. I de 19 årene jeg har levd har ordsammensettningen "Malene er brun" blitt brukt for å beskrive meg, ehm, jeg vet ikke, aldri? Seriøst. Det verste av alt er at allle de andre i familien min blir ganske brune. Jeg er rett og slett det svarte - jeg mener hvite - fåret.

Til og med i fjor, da jeg var tre uker på Hawaii, var den magre gevinsten for mine mange timer tilbrakt i solsteken at jeg mot feriens slutt fikk en fin liten brun glød i fjeset, som om jeg hadde tatt på solpudder eller noe. Så da sparte jeg kanskje ett minutt om morgenen, for jeg slapp liksom å faktisk ta på solpudder...mens min søster Silje, for eksempel, ble sykt brun nesten med en eneste gang.

Her en dag så satt jeg egentlig å tenkte over dette, at noen blir brune så raskt, mens andre må ta til takke med et knippe fregner, og hvor lite man kan gjøre med dette, og så begynte jeg å tenke på hvor sykt det er at det faktisk finnes mennesker som inndeler menneskers verdi etter HUDFARGE. Jeg skjønner jo at folk før kanskje fryktet de som var annerledes enn dem selv fordi det var uvant osv, men i vår moderne verden, hvor lite relevant er det ikke om du er likblek eller knallmørk? Hele den tankegangen er for meg helt ulogisk. Og EKSTREMT forferdelig. Det er lite som opprører meg så mye som rasister.

Over på mer overfladiske emner: sommerklær. Jeg trenger seriøst inspirasjon, så jeg har funnet litt bilder:



Bildene er altså fra Diane Von Furstenberg, jeg elsker fargene, blomstene, det er liksom søtt og romantisk, men samtidig sommerfriskt.

Imens jeg har sittet her og skrevet, funnet bilder, osv, har altså klokka (slik den har for vane) tikket og gått, og nå er den jo faktisk over fire. Det er ikke like varmt ute som i sted, men fortsatt sommerlig, hvilket gir meg stort håp om at de neste to-tre månedene vil være fulle av deilige, varme dager som denne.

Er det ikke deilig med ferie?

Ny bakgrunn! Sommer!

Som dere ser er identitetskrisa til bloggen min løst, og den fremstår nå i sin sommerlige prakt!

Ellers: FERIE!!!!!!! Imorgen er det avsluttning på kvelden, og så er jeg og mine (400?) medelever rett og slett ferdige. Med skolen! Det er kanskje litt trist, men mest av alt bra, tredjeklasse har vært utrolig slitsomt faglig sett. Det triste er selvfølgelig å skilles med folk man kanskje ikke skal se så mye igjen senere. Jeg føler meg heldig, da, jeg skal tross alt på folkehøyskole med tre veldig gode venner av meg, så blir ikke noe kontaktmisting der akkurat, men ellers...det er bra Facebook finnes, for å si det sånn.

Dette ble visst dessverre et litt kort innlegg, men det var jo altså skrevet først og fremst for å informere om mal-skiftet. Det kommer nok et lengre ett om noen dager eller noe =)

Beklager rotet

Bloggen min er for tida et levende bevis på at jeg egentlig ikke har så veldig greie på sånne innvikla datagreier. Jeg må dra i bursdag snart, men imorgen er en ny dag med blanke ark og tegnestifter og det som bedre (ikke verre) er, så jeg skal prøve, ved hjelp av vill gjetning og intense bønner, å fikse litt opp her. For nå ser det bare ut som bloggen har STORE identitetsproblemer, og det har liksom aldri vært min intensjon.

Inntil videre: beklager rotet!

Og eksamen gikk strålende, btw =)

Fastklemt i eksamensbobla!

Hei kjære bloggleserpersoner,

Nå er det like før. Bare et par timer til, så skal jeg ha muntlig eksamen. I engelsk. I know, jeg burde kanskje lese nå, ikke skrive et blogginnlegg. Men jeg har faktisk lest abnorme mengder de siste dagene. Jeg tror jeg passer til å ha eksamen. Jeg er god til å lese og lese og lese til jeg ikke tror jeg kan lese mer, og så lese litt til.

Selvfølgelig tar jeg litt pauser innimellom også. Jogging er f. eks. en utrolig bra måte å koble ut på. Men seriøst, det er litt rart når man har en sånn kort periode å forberede seg på, det blir som om man lever inni ei boble, og det eneste som betyr noe er a) grunnleggende fysiske behov, som søvn og mat, og b) PENSUM. Sentrale trekk ved opplysningstidas litteraturhistorie, symbolismen bak støvet i "Eveline", tegn på imperialisme i Rudyard Kiplings noveller, modernismens fremmarsj...det er DET livet mitt dreier seg om for tida.

Jeg gleder meg veldig til å komme meg ut av bobla. Dra å bade. Ta meg en bytur. Ha samtaler om venner som dreier seg om andre ting enn hvordan øvinga går. For å si det rett ut: jeg trenger en ferie =)

Jeg kjøpte iallfall en liten gave til meg selv for ei uke eller to siden, som en liten oppmuntring innimellom skriftlig og muntlig, nemlig denne supersøte kjolen fra Oasis:

Kjoler hjelper. Alltid. (selv om jeg nå har seks blå kjoler i skapet mitt! De er i veldig forskjellige blåtoner, da.)

Så må jeg bare ønske alle lykke til med sine eksamener. Vi kommer vel igjennom det. Og hvis ikke...kan man alltids gå opp til jul. Eller hva ;)

ALLTID trofast

Noe av det jeg elsker med å være kristen er vissheten av at Gud ALLTID er der. Det er ikke alltid jeg føler det, men bare det å vite at han ALLTID er nær meg og bryr seg, er utrolig flott, godt, fantastisk.

Det er nok ganske typisk at man ber "Gud, vær med meg i dag!". Jeg har iallefall bedt dette mange ganger. Selv om det faktisk ikke trengs, for, som jeg skrev om i forrige avsnitt, ER GUD DER ALLTID! Gud lover oss ikke beskyttelse fra livets mange utfordringer - om det så er svineinfluensa, terrorangrep, eller forferdelige eksamensresultater (om sistenevnte utfordring gjelder meg vet jeg fortsatt ikke...jeg prøver å tenke på andre ting, for å si det sånn...) Men han lover nettopp det at han skal VÆRE MED OSS, samme hva som skjer.

Det er til å hoppe av glede av, rett og slett!

Pushing Daisies

Pushing daisies heter mitt nyeste favorittprogram. Det er rett og slett utrolig koselig, morsomt, vakkert, og ... annerledes enn det meste som vises på TV. Jeg tror ikke det vises i Norge, men jeg fikk sesong 1 til bursdagen, og ser sesong 2 på nettet.

Serien handler om paibakeren Ned og vennene\kollegaene\kjæresten hans.


Ned finner i tidlig alder ut at han har den spesielle gaven at han kan vekke opp døde ved å ta på dem. Men, om han tar på den oppvekkede personen ei gang til...så dør de for alltid. Og om han nøler lenger enn et minutt med dette vil en annen person i nærheten dø i stedenfor denne personen.


Etter en heller trist barndom åpner Ned som voksen sin egen pairestaurant, "the Pie Hole". Ned er i begynnelsen av serien en snill, men ganske tilbaketrukket og ensom mann.

Ned begynner å bruke sin spesielle gave ved å samarbeide med privatdetektiven Emerson Cod. De løser mord ved at Ned vekker opp den drepte, spør ham hvem som drepte ham, og så tar Ned på ham ei gang til (ellers hadde jo faktisk en annen person dødd.)


Emerson Cod er en ivrig strikker, elsker penger, og kommer alltid med sarkastiske kommentarer. Han har også en dyster hemmelighet.


Når Ned oppdager at hans barndomforelskelse, Chuck, er drept, greier han ikke å la være å la henne leve. Chuck og Ned finner raskt tilbake til følelsene de hadde for hverandre som barn, og Ned er lykkeligere enn noen gang. MEN, paret kan altså ikke ta på hverandre, for da dør Chuck. Som jeg sa, dette programmet er annerledes enn de fleste TVprogram...



Olive Snook, servitrisen i "The Pie Hole" har vært forelsket i Ned i årevis, og er IKKE så glad for at Ned har funnet kjærligheten med den mystiske Chuck. Hvem er Chuck, og hvorfor kysser hun og Ned igjennom cellofan?

I og med at Chuck egentlig skal være død og begravet (Ned oppvekte henne rett før begravelsen og tok henne ut fra kisten etterpå) kan hun ikke vise seg for tantene som oppdro henne, Lily og Vivian. Å, jeg digger Lily og Vivan. Som unge reiste de rundt og gjorde vannakrobatikk, men etterhvert fikk de matchende asosiale psykiske lidelse, hvilket gjorde at de holdt seg innendørs.


Chuck har alltid levd et beskyttet liv og passet på tantene sine, og er overlykkelig over å få en ny sjanse i livet. Men samtidig savner hun tantene veldig - og finner sin egen måte å hjelpe dem på!


Å, denne serien er bare utrolig skjønn! Alle personene har skikkelig gjennomførte bakgrunnshistorier og problemer og ting er liksom en slags miks av eventyr, drama og krim. En annen ting jeg elsker (som er grunnen til at jeg har med så mange bilder) er at fargene er så skarpe og klærne til alle er sykt fine. Jeg digger særlig Chuck sin stil. Hun kler seg egentlig i både 50, 60, og 70-tallsklær, med solbriller, kåpe, og skjerf en dag og søt hippiekjole den neste.

Love, love, love. Rett og slett.




Re