onsdag 30. januar 2013

I Smile, You Smile

Så. Jeg ble altså kasta ut av Humaniora biblioteket klokka 19 igår. Fordi de stengte, ikke fordi jeg utviste plagsom atferd, liksom.

Apropos plagsom atferd, Hanne Kristine og meg ble faktisk kasta ut av et prøverom på Cubus på grunn av det. Sånn i 2007ish. Det var litt flaut. Og muligens et brudd på menneskerettighetene våre.

Det var tross alt et annet prøverom folk kunne benytte seg av. Og køen av folk var ikke så stor liksom. Og vi hadde ikke vært der så lenge, bare sånn en halvtime, og vi hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe noe, vi bare prøvde stygge ting for gøy, men uansett. Det med at vi var litt høylytte kan muligens stemme. Eller, i hvertfall at jeg var høylytt...

Som dere ser var både Hanne og meg litt sånn bad i vår ungdom. Oh yes. Var derfor vi ble venner tror jeg. Like barn leker best, sant.

OG, Hanne er fortsatt en av mine beste venninner, selv om vi ærlig talt ikke sees så ofte, siden Hanne studerer medisin i Trondheim, av alle steder. (Jeg vet. Hun burde valgt Bergen.) Men. Kjære Hanne. Jeg er veldig glad i deg. Vi må ringes snart!

Det var en lang apropos. (Jeg liker å si apropos i dag. Tydeligvis.) Men. For å komme tilbake til historien om hvordan jeg skrev kursoppgaven på en dag, så måtte jeg nå forlate bibliotekets trygge verden og dra hjem. 

Så da skrev jeg og hadde litt pauser og spiste havregrøt og skrev litt mer. Jeg var egentlig innstilt på å måtte skrive til langt på natt, men jeg fikk faktisk levert i ellevetida.
 
Å skrive hele oppgaven på en dag. Det anbefales altså. Helt seriøst.

Pluss at på et eller annet tidspunkt i går kom jeg veldig inn i "the zone". Jeg bare "yess, NIRI, liksom", jeg tuller ikke, jeg satt nesten og koste meg!? Det kan ha vært hjernen min sin reaksjon på all stråling fra datamaskinen, sånn blandet sammen med trøtthet, koffein og sukker. Men. Hvem vet. 

Dessverre har jeg det ikke det like gøy med å forberede morgendagens arbeidsgruppeoppgave. Vi skal skrive om krisen i Libya. Kan jeg noe om krisen i Libya? Ehm, nei. Det er masse FN-paktopplegg og jeg er i det hele tatt ganske forvirra.

Å være ferdig med oppgaven er uansett sykt digg, da. Og jeg sov til halv tolv i dag, sååå, helt sånn normal skolehverdag er det vel ikke. Og det regner ute, og merkelig nok gjør det meg glad. Regnet som faller ned på vinduet liksom. Det er en fin lyd.

 Dette er dagen som Herren har gjort;
  la oss juble og glede oss på den!
                            - Sal 118:24

Cheers =)

mandag 28. januar 2013

Timeout from my life...


Hele den "flink-pike-syndrom" greia er jo gankse utbredt her på jussen. Vel, den er utbredt blant jenter generelt tror jeg. Uansett. Jeg tenker det er viktig å STÅ IMOT.

For eksempel ved å reise bort tre dager midt i en hjemmeeksamensuke.

Noen ville kanskje argumentert med at dette ikke er den mest optimale tiden for å STÅ IMOT, men jeg satser på at det skal gå bra. Og om ikke, vel, jeg har i hvertfall hatt en veldig bra helg.

Det jeg gjorde var å dra på Navigatørenes årlige vintertur, TimeOut. Vi snakker møter, seminarer, god mat og bra folk! Årets tema var evangeliets forvandlende kraft.

For det er jo virkelig livsforvandlende, dette her jeg tror på! Jeg mener, vi har en frelser som døde for syndene våre, fordi han elsket oss. Og når vi blir kjent med ham. Wow. Da skjer det ting!

Ellers så var jeg faktisk med på å arrangere hele greia, siden jeg nå er ansatt som medarbeider hos JussNavigatørene! Utrolig spennende å være med på, altså.

Så jeg har kost meg. Og nå er jeg litt sliten. Og har en stykk obligatorisk kursoppgave å skrive. Jeg har kommet halveis inn i førsteutkastet. Hvis noen er interesserte i å, du vet, nyte mitt nærvær, så tror jeg det må bli etter onsdag klokken 09, for å si det sånn.

Jeg har blitt venn med Stortinget da. Det må jeg neste nevne. Man kan ringe dem om man lurer på ting, nemlig. Er ikke det litt kult?

Selv om i mitt tilfelle kunne de ikke svare på spørsmålet på direkten. De sa jeg måtte sende en mail.

Ok, så jeg burde kanskje ha innsett at personen i andre enden av telefonen ikke satt med inngående kunnskap om Bonn-avtalen fra 1969. Jeg bare ble på en måte så begeistra med tanken på at man kunne ringe til Stortinget. 

Så kanskje det blir min nye greie. Å ringe dem liksom.

Men nå må jeg tilbake til oppgaven. Dessverre. Hvis noen vil skrive den for meg, så er det bare å ta kontakt. Vel, egentlig ikke, for det er juks og dessuten må jeg egenltig lære dette her. Det kommer tross alt en (ordentlig) eksamen en vakker dag.

Og så må jeg henge opp klærne mine. Jeg sitter hjemme i dag nemlig. Og jeg vasker klær. Det er urovekkende hvor gira jeg blir hver gang en vask er ferdig, og jeg kan sette på en ny en.

Snakkes!!!

mandag 21. januar 2013

Famous Feet

Skal jeg si dere noe? Den er en viss sannsynlighet for at jeg blir avbildet i Det Nye i den nærmeste fremtid.

Vel, deler av meg. Nærmere bestemt mine føtter.

Det er min nye greie, nemlig. Å være fotmodell. Ganske lukrativt yrke skal jeg si dere.

Eller. Egentlig så er det sånn at Astrid og meg tok bilde av føttene våre sammen med Det Nye, og så la ut bildet på instagram. Og så hashtagget vi Det Nye. Og så likte Det Nye bildet vårt.

Det var stort altså. Nærmeste jeg har kommet berømmelse til nå egentlig. Og siden de pleier å ta med noen av lesernes bilder i bladet, kan det hele bli enda større.

Så som dere ser skjer det ting med meg. En masse på G, det er det jeg har altså.

Men hele den potensielle berømmelsen ble kanskje for mye for meg, siden jeg faktisk ble litt syk. Det gikk bra, da, siden alle mine kjære housies donerte diverse piller og miksturer til meg. Noen av dem utenlandske. Jeg tok imot ALT. Jeg bare bring it, liksom.

Det som er litt fail er at jeg hadde en plan om å bruke antibac til hvert måltid, og dermed unngå all sykdom. Men så glemte jeg det etter sånn to dager.

Selv om antibacplanen var egentlig for å unngå svineinfluensa, som jeg er (litt) redd for å typisk bli dødelig syk av. Og jeg fikk bare en forkjølelse liksom, og det var egentlig ikke spesielt seriøst og jeg er på bedringens vei og sånt.

Utenom velfylte medisinskap så er forresten en av fordelene med kollektivet mitt det høye antall bladabonnementer. Foruten Det Nye får vi hver måned Cosmopolitan, Stella, og Elle. Det er da du vet at du bor med seks jenter. En av konsekvensene av dette er at jeg til enhver tid er ekstremt klar over alle "MÅ-HA" tingene som jeg ikke har. Sukk.

Nå har jeg forresten hatt en liten pause i skrivinga. Jeg har - hold dere fast - sett på  nyhetene! (Det skjer aldri.) Fordi det kan være vi blir spurt om noe nyhetsrelatert på eksamen, og da er det litt sånn my bad dersom jeg ikke vet at det er en krise i Libya liksom.

Jeg leser avisen, da. Kanskje mest overskriftene, men det er jo det viktigste, sant?

Men. Det nyhetene inspirerte meg til, var å avslutte dette blogginnlegget på et litt dypere nivå enn jeg startet det. Tatt i betraktning alt det tragiske som har skjedd i verden den siste uka. Så, her er et av mine favorittbibelvers. En liten påminner om at vi er trygge, uansett omstendighetene!

For om fjellene viker og haugene vakler,
skal min godhet aldri vike fra deg,
min fredspakt skal ikke vakle,
sier Herren, som viser deg barmhjertighet.
  - Jes. 54:10

Les gjerne resten av kapittelet her, det er kjempefint! Særlig vers 10-15.

God natt =)

fredag 11. januar 2013

Tilbakeblikk

Så. Da var var jeg back. In business liksom. So long Sri Lanka.

Det var virkelig en fantastisk tur. Det må jeg si. Et virkelig vakkert land, og ikke altfor "turistifisert" heller.

Turens høydepunkt vil jeg for det første si var da vi dro og besøkte Strømmestiftelsens arbeid. Først dro vi til en bank hvor det drives med mikrofinanslån for kvinner. Det ble dekket opp med kokosnøtter, bananer, og verdens sterkeste kjeks.

(Det med verdens sterkeste...for en gangs skyld skal jeg love dere at jeg IKKE overdriver. Jeg har helt seriøst aldri hatt så vondt inni munnen liksom. Og tårene bare rant og rant. Jeg syntes jeg fortjener litt creds for å få ned halve greia, da.)

Vi møtte både lederne i banken, og en del av kvinnene som har fått lån der. Utrolig spennende å høre kvinnene fortelle om de ulike bedriftene de drev med.


Etterpå dro vi ut for å besøke fire familier som hadde fått mulighet til å bygge ut husene sine gjennom lån.Den første familien vi besøkte bodde fortsatt i et bittelite, skurliknende hus. I et til tider regnfullt land var ikke det provisoriske taket, laget av kvister, helt ideellt...

Kjøkkenet! Heldigvis kom det et større snart...
Jeg vil aldri glemme kvinnen i familien. Hun hadde et utrolig strålende smil. Hun og mannen holdt på å bygge et ordentlig hus, og de hadde startet en bedrift hvor de laget murstein. 


Når det gjelder veldedige organisasjoner, så er det jo ikke alltid like lett å vite om hvor mange penger som går til de berørte. Men etter mine erfaringer vet jeg iallefall at pengene man gir til Strømmestiftelsen, de går til et godt formål! 

Med fare for å høres ut som om jeg er sånn åtte år gammel, må jeg si at turens andre absolutte høydepunkt var badingen. Det var SJØ. Og vannet var så sykt varmt. Og lufta var så sykt varm. Det var liksom null frostkadeproblemer, i motsetning til når jeg bader hjemme.

Og nå er jeg altså tilbake, og det er fint det og i grunnen. Med NIRI og det hele...

En ting jeg har funnet ut de siste dagene er forresten at jeg har nærmest TOTALE kunnskapshull når det gjelder, vel, Norges politiske system. Egentlig politiske systemer generelt. Og jeg fikk seks i samfunnsfag liksom. Og jeg kunne jo typisk klandret meg selv for å ha surfet gjennom videregående med "niles-dagen-før-prøven" metoden.

MEN. Siden jeg liksom er litt inni politikk for tida, sånn med NIRI og sånt, så velger jeg å heller skylde på den norske stat. Som har et skolesystem som innebærer at man kan få gode karakterer uten å egentlig lære sånn ekstremt mye.

Og nå må jeg gå. Og kanskje bestille ei slags samfunnsfagsbok beregnet på 8.klassinger...ta igjen det tapte liksom...

Sees ;)

torsdag 3. januar 2013

Hvorfor gjøre det enkelt når du kan gjøre det komplisert?

En greie med våre familieturer, er at vi alltid må bytte bosted minst tre ganger. Jeg har kanskje nevnt det før, men jeg sier det igjen; jeg tror foreldrene mines hemmelige reisemotto er hvorfor gjøre det enkelt når du kan gjøre det komplisert?

Nå har vi iallefall tilbrakt to dager på det som for meg blir turens siste overnattingssted. Vi befinner oss i Dickwella (ja, det er det det heter...), på et strandhotell. Vi bor bokstavelig talt rett ved stranda, så det er digg for sjøelskende sørlandsjenter som meg selv...

Selv om disse strendene har kanskje mer søppelbålbrenning og tvilsomme spisesteder enn det du finner i kjære K-town. Og, spisestedene har tilhørende tvilsomme eiere. Som typisk forteller oss om (ikke-eksisterende) korallrev som ligger et like stykke bortover stranda. Og når vi kommer bort der, så kommer de på at "Hey, that is my restaurant! My good friend...you eat here?"

Det er en del av sjarmen da. Og jeg må si at de aller fleste menneskene jeg har møtt her har vært utrolig søte og hyggelige. OG, jeg elsker hvordan de Sri Lankiske kvinnene, uansett hvor fattige de er, alltid ser utrolig velstelte og vakre ut. Og sariene (?) deres. So nice.

Jeg vurderer å kjøpe en, men, vel, vi får se. Jeg føler sari er sånn typisk ting du kjøper når du er i Asia, og så kommer du hjem og bare "ehm, hva skal jeg med dette her...? Er noen med på Asiatisk temafest?" 

Forresten, jeg må nesten fortelle om turen vår fra Kandy til Dickwella. Fordi den illustrer hele den "gjøre ting komplisert" greia. Vi kjørte i seks timer, flere av dem på en smal, ekstremt humpete vei. Etter kanskje en halvtime nevnte pappa at sjåføren egentlig ville at vi skulle kjøre på motorveien, men at han (pappa) mente at denne veien var mer "spennende".

Meeen, det var altså vi andre ikke helt enige i. Og vi kom oss heldigvis ut på motorveien til slutt. Og den var jo nærmest folketom, siden du må betale for å kjøre på den.

Ellers så, hm, nå er vi tre dager inn i 2013!? Jeg har egentlig veldig mye å se frem til for dette året, fra reising (Australia!) til bryllup (tre stykker! På en sommer!). Og så er det jo hverdagene, da, og jeg gleder meg til de og jeg. Siste halvår i Strømgaten med jentene, januarsalget, henging med skole- og kirkevenner.

For øyeblikket er det derimot min tropisk paradistilvæelse som står i fokus. Tre dager til med palmer, sol og sjø, det er virkelig bra til å være starten av januar!

Vi sees =)