We Have All the Time in the World

Sommerferie er bare utrolig digg.

Jeg har god tid hele tida. Når jeg for eksempel kommer til et gangfelt, og det grønne lyset blinker og snart skal gå ut...så venter jeg bare på neste gang det blir grønt lys. Istedenfor å spurte over og be til Gud om at det skal gå bra, som er det jeg pleier å gjøre.

Og i går lagde jeg boeuf bourgignon. Det er en fransk kjøttrett som tar sånn omtrent fem timer å lage. No stress det liksom.

Og til dessert lagde jeg poires au gingembre, innbakte pærer med saus av fløte, sukker og ingefær.

Elsker dette livet!

Det er greit at jeg har god tid, da, for det tar liksom litt lang tid hver gang jeg skal et sted. Siden jeg ikke har lappen, og det går sånn type en buss i timen fra hjemstedet mitt. Og jeg må alltid bytte til en ny buss før jeg kan komme meg til der jeg skal. Dette, kombinert med at jeg ikke har smartelefon, samt mitt anlegg for å gå meg vill og kollidere med lyktestopler gjør at jeg nesten føler jeg er sånn 1/4 handicappa. Ish.

Jeg holder faktisk på å lære meg å kjøre, da!!! Etter å ha snakket i fire år om hvordan jeg har bilkjøringsangst, tok det sånn en kjøretime før jeg fant ut at jeg faktisk liker å kjøre...

Nå i helga prøver jeg meg dessuten som tenåringsmor, siden foreldrene mine er bortreiste. Brødrene mine er henholdsvis 16 og 13, og som alle vet er tenårene en superkomplisert tid. Med min psykologiske fagkompetanse (studert psykologi ett helt år), samt 23 år med livserfaring, er jeg virkelig veldig klar for masse meningsfylte samtaler om alt fra narkotika og alkohol til meninga med livet og, ikke minst, kjærligheten.

Vel. Jeg tror kanskje min visdom strekker seg mer i storesøster enn forelder kategorien, sånn helt ennå.

Det mest utfordrende til nå har vel vært å fått dem til å stå opp før halv ett. Mitt personlige foreldertriks er å friste med amerikanske pannekaker.

Og nå skal jeg lære lillebror på 13 å vaske badet. (Fordi mamma ba meg om det. Er ikke SÅ inni denne oppdragergreia at jeg hadde kommet på å gjøre det av meg selv...)

Snakkes!

Happily Ever After

Som dere kanskje har fått med dere, så er bryllupsgåing sommeraktivitet nr. 1 for meg. I helga var det tid for sommerens andre (av tre) bryllup.

Denne ganga var det min (nå eks-) samboer Anne Marie som skulle gifte seg, med sin kjære Ruben. Anne Marie og meg ble venner på Hedmarktoppen, og har deretter bodd sammen i tre år. Sammen med mine andre samboere, er hun del av det jeg liker å kalle for "Bergensfamilien" min.

Nå har jeg jo fått masse andre herlige venner i Bergen, men da jeg flyttet opp dit, kjente jeg nesten bare disse jentene. SÅ. Vi hjalp hverandre gjennom hele den - til tider - skremmende prosessen det er å flytte hjemmefra og starte sitt eget voksenliv.

Og nå har Anne Marie blitt så voksen at hun har giftet seg!!! Hennes mann Ruben er en utrolig herlig person, og har blitt en god venn. Så jeg er virkelig veldig glad på deres vegne!!

Selv om det selvsagt er litt trist at vi ikke skal bo sammen mer... (Jeg foreslo at vi fortsatt kunne bo sammen, men det ville de merkelig nok ikke??)

Uansett, Anne Marie var en nydelig, strålende brud. Vielsen var veldig fin, med vakker kirkesang og en personlig tale av presten, som var brudens onkel. Og festen var gøy, med både god mat, fine dekorasjoner, taler og leker.

Forresten så har jeg et lite tips til dere. Sånn hvis dere skal planlegge underholdnig til et bryllup. Som er å IKKE starte med forberedelsene etter midnatt, kvelden før bryllupet.

Stadig høyere grad av overtrøtthet er visst proporsjonalt med stadig høyere grad av tro på egne humoristiske evner. Til slutt blir egentlig ALT morsomt.

Vi skrev en tekst fra melodien til "Colors of the Rain" (Pocahontas). Som forresten var sånn en smule inspirert av Pocahontas-duben, hvis noen husker den.

Sånn rundt klokka 01:30 hadde vi kommet til bridgen. Vi var alle enige om at setningen "fly av sted, lille kjøttmeis" var toppen av vittighet på dette tidspunktet.

Vi hadde det veldig gøy med å skrive den, da. Og brudeparet selv sa de ble glade for sangen. Den var i hvert fall fra hjertet.

Og nå er det tre uker til neste bryllup! Så jeg får lade opp til da. La brannsårene fra krølltanga leges. Avvenne meg fra fire retters middager. Ikke bare lett å være bryllupsgjest, skjønner dere.

Klemmer!

Det er lurt å gå med regntøy når det regner

Folk driver alltid å forteller meg at jeg er så heldig som kommer fra Sørlandet. Siden det er så fint vær her og sånn.

Men det er jo egentlig ikke alltid det. Østlandet har flere soldager, liksom.

Du blir på en måte litt påvirka, da. Av å høre at hjemstedet ditt angivelig er Norges svar på Syden.

Så jeg dro på sykkeltur til byen, jeg, uten regntøy. Selv om himmelen var mistenkelig grå. Selv om et par små dråper regn allerede hadde begynt å dryppe...

Jeg hadde med paraply, da. Å sykle med paraply høres veldig komplisert ut, men det går egentlig greit, så lenge du sykler litt sakte.

Men da jeg kom til byen, så greide jeg selvfølgelig å ødelegge paraplyen. Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg har det med å ødelegge ting.

Dette er forresten vennene mine fullt klar over. I utdrikningslaget til Hanne, fikk jeg for eksempel streng beskjed om å drikke mozell av et stettglass av plast, ikke glass.

Jeg møtte Victoria og Cecilie i byen, så det var veldig hyggelig. Vi dro på favorittcafeen min i Kristiansand, Lauras Coffe Bar.

Og så dro Victoria og meg på skoshopping. Elsker skoshopping. Jeg fant verdens søteste cowboystøvelskoletter. Jeg har en sånn greie for cowboystøvler, nemlig. Men. De kosta 900 kroner. Som jeg ikke tror jeg kan avse akkurat nå. Det er juni nemlig, og som alle studenter vet er juni den måneden vi ikke får stipend, aka fattigmåneden vår.

Å være fattig er egentlig ganske kjedelig. Jeg er ikke så veldig god til det heller. Jeg går for eksempel på cafe hele tiden.

Og på vei hjem ble jeg totalt gjennomblaut.

Mamma bare "hva var det jeg sa?"

(Hun hadde sagt at det kom til å regne.)

Jeg bare "du vet at det er det mest plagsomme foreldre kan si til barna sine?"

(For det er det faktisk).

Det er jo en viss fare for å bli syk, da. Når man blir våt og kald og sånn. Så nå som jeg har kommet hjem har jeg passet på å spise sjokolade, siden det har masse antioksidanter i seg. Viktig å tenke på helsa, vet dere.

Og nå henger jeg med Potifar (katten). Derav bildene. Han lukker øynene hver gang jeg tar de, forresten.

Vi er veldig close, da. Han vil til og med være med meg på do. Men der setter jeg en grense. Han er kanskje kastrert, men han er fortsatt hannkjønn, liksom.

Snakkes senere!

Ikke lett å være orkidémamma

Etter å ha overlevert nøklene til den tidligere huseieren vår, befant Cecilie og meg oss i en tilstand av midlertidig hjemløshet. Så vi dro på Burger King, som hjemløse mennesker gjerne gjør. Med bagasje og det hele.

Jeg skulle til Kristiansand noen timer senere. I tillegg til min faste reisekompis, den rosa kofferten, hadde jeg med meg orkidéen min, som går under navnet Ernst.

(Ok, så, jeg fant på navnet Ernst nå i dette øyeblikket. Hvis jeg skal være helt ærlig.)

De siste dagene har jeg vært veldig opptatt med pakking og flytting og vasking. Jeg har da greid å forsømme en annen viktig oppgave, nemlig å finne en passende orkidébarnevakt til Ernst. Så. Han måtte bli med hjem til Sørlandet.

Uansett, vi hang ei stund på Burger King. Og så var jeg litt sånn hva gjør jeg nå? Det er tross alt begrenset hva man kan finne på i Bergen Sentrum, når man har en koffert, en ryggsekk, ei veske og, ikke minst, en orkidé på slep.

Cecilie foreslo at jeg tok rutebussen ut til Flesland. Dette innebærer minst to bussbytter, men du sparer hele 50 kroner! (Pluss at jeg som sagt ikke hadde noe annet å gjøre.)

Transportmiddel nr. 1 var bybanen. Det gikk greit, meen jeg er liksom ikke så koordinert til vanlig engang, og dette ble ikke akkurat bedre av alt jeg hadde å bære på. Så jeg greide å dulte borti en barnevogn. Sånn bittebittelitt. Jeg tror ikke barnet merket det engang. Og jeg smilte og beklagde. Men moren sendte meg uansett det dødsblikket.

Det er vel en slags beskyttelsesgreie. Jeg kan jo relatere i en viss grad, i forhold til at jeg har Ernst og sånn.

Etter hvert kom jeg til Nesttun, da, som er endestoppet til bybanen. Der skulle jeg ta en buss som gikk videre til Birkelundskrysset. Jeg hadde (selvfølgelig) ikke sjekket busstidene på forhånd. Da jeg så en buss like ved hvor det sto noe med "Birkelund" på, så følte jeg virkelig at jeg hadde flaks.

Så jeg går på jeg. Setter meg ned og tenker at dette går jo kjempefint. Men. Etter ei stund får jeg en slags forutanelse om at noe ikke er helt som det skal være. Mest fordi vi kjørte i feil retning, og, ikke minst, oppover.

Så jeg spør dama som sitter nærmest meg, om denne bussen går til Birkelundskrysset.

"Å heiane, du e kommet i heeeelt feil retning!" utbryter hun.

"Denne bussen går til Birkelundstoppen," sier mannen som sitter ved siden av henne.

"Er dette første turen din til Bergen?" spør jenta som sitter tvers ovenfor meg.

Snart var hele bussen, inkludert bussjåføren, involvert i mitt lille drama. (Ja. Alle var bergensere.)

Dama tilbød seg til og med å kjøre meg ned til Nesttun, men det kom straks en buss som skulle denne veien.

Denne ganga kom jeg meg på riktig buss, og da jeg kom til Birkelundskrysset (som altså ligger VELDIG langt unna Birkelundstoppen) kom det ganske fort en ny buss, som gikk ut til Flesland.

Men. Dramatikken fortsatte faktisk, da jeg kom på Flesland. Jeg holdt nemlig på å glemme hele Ernst. På do. Jeg kom på det da jeg sto i sikkerhetskontrollen. Så jeg måtte ut av køen.

Alt i alt syntes jeg ikke at jeg imponerer så veldig som orkidémamma

Og faktisk var min kjære orkidé såpass stor at den ikke fikk plass i den bagasjescanneren, så den/han måtte tas gjennom metalldetektoren, akkurat som meg...lol.

Etter dette gikk alt veldig greit, da. Jeg møtte tilfeldigvis min venninne Cathrine, og fikk fortalt henne hele reisehistorien. Og Ernst fikk sitte på fanget mitt hele flyturen. Jeg passet på at ikke stilkene brast når det var turbulens og sånn. Prøvde å gjøre opp for nevnte omsorgssvikt.

Så. Jeg greier kanskje å reise jorda rundt med meg selv, men å komme seg fra Bergen til Kristiansand er visstnok litt mer komplisert. Sånn sett er det kanskje greit at det eneste levende vesenet jeg har ansvar for på det nåværende tidspunktet, utenom meg selv, er en blomst...

Snakkes!

Moving Day!

Å pakke ut av leiligheten har helt seriøst fått meg til å tvile litt på min egen beslutningsevne.

Sånn i forhold til hvilke gjenstander jeg på ett eller annet tidligere tidspunkt i livet mitt har sett på som spareverdige.

Sånn for eksempel en halv pose pepper. Fra en sånn bitteliten pepperpose vi får gratis i kantina på skolen.

Eller 50 000 bittesmå papirbiter. Som er restene fra scrapbookark jeg har brukt i albumene mine. Og jeg har egentlig litt problemer med å hive ting, så jeg må liksom gå igjennom hver eneste papirbit og vurdere om den er krøllete nok til at jeg har samvittighet til å kaste den.

Jeg skylder på Kykkelikokos. Som hjernevasket meg da jeg var veldig ung og inntrykksfull, slik at jeg får KJEMPEDÅRLIG samvittighet av å forsøple unødvendig.

Pakking altså. Det er nok til å drepe livsgnisten til et menneske. Heldigvis er gnisten min ganske sterk og, vel, gnistrende, fra før av, så jeg tror det skal gå bra med meg.

Pluss at dette er faktisk de siste dagene hvor vi seks jentene bor sammen!!! Siden Anne Marie og Hanne som sagt skal gifte seg!?

Jeg kommer til å savne dem begge to. Anne Marie er bare så sykt VITTIG, både frivillig og ufrivillig. Og Hanne er et av de mest tjenestevillige menneskene jeg vet om, hvilket er et anbefalt personlighetstrekk hos samboere ;)

Men. Nå må jeg tilbake til pakkingen. Vurdere hvilke av hårproduktene mine som er såpass tomme at jeg ikke ser for meg ozonlaget utvide seg i en rasende fart om jeg hiver dem og sånn.

Snakkes!

Something Borrowed...

Nå har jeg vært i bryllup. Og hatt eksamen.

Ja. I den rekkefølgen.

Men det gikk bra. Eller, jeg vet ikke om eksamensdelen gjorde det. Men nå er det over, og vi snakker sommerferie!!!

Og bryllupet var kjempeflott. Brudeparet var Ingelin og Mats, som er et av de kuleste parene jeg vet om. Et eksempel på dette, er den første dansen deres. Det startet sånn rørende og fint med en vals, folk satt med tårer i øynene liksom.

MEN SÅ! Stoppa denne musikken opp, og det kom opp en medley med kjente hits. Og de hadde ulike moves til hver sang. Det var bare ekstremt kult!

Hele dagen var fantastisk, da. Seremonien var veldig fin, og akkurat passe uformell. Eksempelvis utbrøt presten "du skal ikke kysse henne en gang til?", etter et litt raskt første kyss som ektefolk.

OG maten var utrolig god, borddekorasjonene var kjempefine, det var masse flotte taler... Og, med fare for å være litt klisjefylt og klissete...det var bare utrolig flott å se to mennesker som passer så bra sammen, gi hverandre sitt ja ;)

Det var invitert masse venner, så vi hadde det jo kjempegøy. Bryllupet var i Kristiansand, og jeg har ikke vært hjemme siden jul (!), så det var litt sånn reunion i grunnen.

Og det var SOL og varmt, seriøst, jeg elsker Sørlandet!

Forresten så har foreldrene og brødrene mine kommet hjem fra Australia nå, etter seks måneder, så det var gjenforening på hjemmefronten også. I to dager, før både Silje og meg dro videre...

Og nå. Hello freedom.

Eller jeg skal flytte, da. Så egentlig er det hello banana boxes. (Som du legger flyttelasset i. Takk til Rema for sponsing)

Snakkes!

Miss Impracticality

Det er en grunn til at jeg studerer juss, liksom, og det er at det ikke krever praktiske ferdigheter overhodet.

Det eneste som egentlig trenger å funke på deg, om du vil studere juss, er hodet ditt. Du kan være lam, du kan være blind, du kan være en hjerne som er holdt i live i en tank av kjemikalier i et labratorium.

Sånn sett er det et veldig ikke-ekskluderende studium.

Nå i sted måtte jeg dessverre utøve mine ikke ekstremt godt utviklede praktiske ferdigheter. Jeg har kjøpt denne krølltanga, nemlig.

Jeg legitimerte kjøpet ved å si til meg selv at det er en investering. Siden jeg skal i så mange bryllup i sommer, og med den sparer jeg faktisk penger ved å ordne håret selv, istedenfor å gå til frisøren.

Bare at jeg trenger litt trening, sånn når det gjelder krølleutførelsen. Som jeg sa, det er en grunn til at jeg skal bli jurist og ikke for eksempel frisør.

Jeg bare satser på å bli litt flinkere før hendene mine er helt arrifiserte. (Er det et ord? Vel, det er det nå i hvertfall...) Jeg har allerede noen brennmerker, og det gjør faktisk litt vondt...

Men. Nå må jeg legge meg. Siden hjernen min som sagt er den eneste delen av kroppen jeg egentlig trenger for å utøve mitt fremtidige yrke, er det kanskje greit å ta litt vare på den...

God natt!

Sørlandschicks har bursdag!

Bildetakning mens sjokoladen blir brent...

Astrid er jo en av mine aller beste venninner, og i går var det hennes 23-årsdag!!! Så det var GØY!

Vi er begge født den 4, og sånn sett er det kanskje ikke så rart at vi har et spesielt bånd. Eller. Jeg tror egentlig vi hadde hatt det uansett.

Det er ikke bare det at vi kan snakke om alt, (for det kan jeg heldigvis med mange av de nærmeste venninnene mine!), det er det at vi kan snakke om samme tema i timesvis. Eller dagesvis.

Men. På kjøkkenet. Der er vi virkelig et veldig, veldig dårlig team. Som jeg uttalte senere på kvelden: "det handler ikke om mangel på evner, det handler om mangel på konsentrasjon".

For, vi skulle altså bake mislykka sjokoladekake. Og jeg står ved ovnen og rører i ei gryte med sjokolade og smør, og Astrid står ved siden av meg og visper eggedosis. Og så finner vi ut at vi skal ta bilde av oss selv med Astrids iphone! For å dokumentere bursdagen, liksom. Så det gjør vi...en stund.

Og så. Når vi er ferdige. Så ser jeg ned på gryta jeg rører i, og oppdager at sjokoladen og smøret er brent!

Så da må vi gå på butikken. Mens vi er borte endrer de andre tilstedeværende i leiligheten musikken fra One Direction til Jack Johnson. De bare "vi hadde en avstemning!". Og jeg bare "det er Astrids bursdag!" Og så setter jeg på denne sangen.

Vi lager ferdig kaka, da, og så sitter vi rundt bordet og gleder oss til den skal bli ferdig, ikke sant. For mislykka sjokoladekake er virkelig veldig, veldig godt. Hvis du ikke er kjent med kaka - og da har du gått glipp av en av livets store gleder - så kan jeg fortelle deg at det er en slags sjokoladefondantgreie. Den skal være flytende, liksom.

Men. Når vi tar kaka ut ovnen. Så er den helt gjennomstekt. Mislykka "mislykka sjokoladekake"...

Så. Kjære Astrid. Jeg tror kanskje Cecilie bør hjelpe deg med kakebakingen til neste år...

Klemmer til dere alle =)

Hvordan overleve eksamensperioden

Hei og god søndag, kjære blogglesere! Jeg håper dere har en fin dag.

Det har jeg. Sett ut fra mine omstendigheter, som er at jeg leser til eksamen.

Jeg har sjokolade, nemlig. Med cappuccinosmak (takk til de søte kollokvievenninnene mine som gav den til meg!). Og dette blir faktisk min 13. eksamen ved UiB. Så vet dere hva. Jeg begynner å bli vant til dette livet.

På grunn av dette tenkte jeg å komme med en slags eksamensoverlevelsesguidetypeting. Jeg publiserte en da jeg var 19, i denne bloggens spede begynnelse, den kan leses her. Men nå har jeg jo som sagt langt mer erfaring. Pluss at jeg har faktisk har STUDERT psykologi ett år, og da har fagkompetanse på feltet.

Det med fagkompetansen er veldig viktig å ha i bakhodet når dere leser tipsene. Sånn for å innse den høye graden av LEGITIMITET de har.

SÅ. La oss starte:

Malenes eksamensoverlevelsestips!

1. Rydd vekk joggebuksa! Gre håret! Gå med fine sko!

For meg er jo ikke joggebuksa et valg engang, da joggebukse = døden på mitt fakultet. (Og det er jo dumt i seg selv, selv om jeg personlig uansett har angst for joggebuksetypeplagg.)

Men. Uansett. Det er faktisk en psykologisk greie, at om du ser bra ut, vil du automatisk føle deg bedre.

So, lipstick on, People!

(Hvis du er jente liksom. Rent personlig ville jeg ikke anbefalt deg det om du er gutt.)

2. Spis god mat!

Man må tross alt beholde de gledene man kan, og det fine med mat er at du alltid har behov for det, uansett hvor mye du har å gjøre.

Så jeg kommer på skolen med sånn type tre matbokser, med alt fra salat og wraps til pizza og lapskaus.

Sistenevnte er en av mine favoritter i eksamensperioden. Lapskaus er bare veldig "comfort food" for meg, jeg tror det har noe med å gjøre at jeg forbinder det med besteforeldre og kalde høstdager og sånn.

Og hvis du kjøper en lapskausblanding i frysedisken, tilsetter litt pølse/kjøtt, samt litt ekstra grønnsaker og krydder...det blir faktisk både sunt, enkelt, og godt!

3. Lag en fargerik eksamensplan. Med masse avkrysningsruter. Igjen nok en psykologisk triks. Følelsen du får når du krysser ut ting altså, den er fantastisk.

4. Ikke spør medstudenter om hvor langt de har kommet med lesinga. Eller når de kom på lesesalen. Eller når de dro fra lesesalen.

Sammenlikning skaper bare stress. Bare gjør greia di, og snakk om andre ting enn fag i pausene. For eksempel hvem i One Direction som er kjekkest, sånn for å komme på et tilfeldig eksempel som ikke har grunnlag i mitt virkelige liv i det hele tatt...

5. Drikk gøye drikker.

Fordi du kan jo ikke spise hele tida. Selv om du egentlig vil det, fordi det, som vist til ovenfor, er din eneste glede. Det er her drikkene kommer inn. Ta deg en iskaffe. Te med honning. Smoothie. Limonade. Vann med sitron.

Her er det kun kreativiteten som setter grenser. Vel, og økonomien. Men, på den andre siden, det hjelper deg igjennom studiene. Er det ikke det man får studielånet til??

6. Gå ut av lesesalen! Oppretthold ditt sosiale liv! Ta en joggetur, se en film, gå ut og spis pizza. Se på skyene på himmelen og fuglene som synger, og fokuser på at livet er mer enn en bokstav på et ark.

7. NETTSHOPPING. Igjen, studielånets formål er å hjelpe deg igjennom studiene.

Og hva som hjelper deg igjennom studiene? Vel, det er jo faktisk veldig individuelt. Og om man er den type person som trenger å kjøpe ting for å føle seg bedre i stressende livsperioder, vel, da må man nesten bare akseptere denne siden ved deg selv.

(Viktig med aksept av seg selv og sånn. Her drar jeg ut min nevnte psykologiske kompetanse.)

Innenfor rimelighetens grenser, vel og merke. Sånn, når du har fylt opp hele den (virtuelle) handlekurven med Ole Henriksen-produkter, da er det kanskje på tide å ta et steg tilbake og påminne seg selv om at det er viktigere å ha penger til husleie enn ekstremt glødende hud.

Muligens.

8. Husk at Gud har gode tanker for deg, uansett hvor umulig eksamenssituasjonen fremstår!

Frykt ikke, for jeg er med deg,
  vær ikke redd, for jeg er din Gud!
   Jeg gjør deg sterk og hjelper deg
   og holder deg oppe
   med min rettferds høyre hånd.
                                               - Jesaja 41;10

9. IF ALL ELSE FAILS: hiv vannballonger fra vinduet dit ned på gata. Inviter eventuelle samboere til å joine deg. Gjør en lek ut av det!

(Igjen nok et tilfeldig eksempel som ikke har noe med mitt virkelige liv å gjøre!)

Ni er ett godt sted å slutte syntes jeg. Så da får jeg bare si lykke til, både til meg selv og til dere.

Og til alle dere som ikke har/er ferdig med eksamen. Jeg velger å ikke forholde meg til hvor utrolig heldige dere er, inntill 10. juni, når jeg joiner gjengen deres...

Snakkes!