Den unge Acers lidelser

Min kjære, bittelitt førsømte blogg,

Her er min unnskyldning for nevnte forsømmelse: Acerboy (dataen) er syk. Veldig, veldig syk. Han er døende faktisk. Jeg har til og med bestemt meg for å erstatte ham, hvilket egentlig er litt trist. Fordi det er dyrt og jeg er fattig. Også har Acerboy og meg tross alt har veldig mange gode minner sammen.

Et av Acerboys MANGE symptomer er at det ikke går ann å legge inn nye bilder på ham. Hvilket er grunnen til at dette blogginnleggets bilder er sponset av google.

Selv er jeg derimot høyst frisk. Det er ikke så rart, for jeg tar VELDIG mange vitaminer. Mest takket være mamma. En av hennes hovedlidenskaper her i livet er å finne vitaminer til meg.

Ellers så har jeg og Kristine vært på studietur med jussnavigatørene til Oslo. Og besøkt alt fra NHO til en politiadvokat til gatejuristen. Pluss shoppet. Og fryst. Det var VELDIG kaldt der.

For å illustrere Osloturen med et BILDE, så har jeg funnet frem et outfitbilde anno 2005. Fra Oslo, altså.

Pluss at på dette bilde har jeg på meg 15 år gamle Malenes favorittklær. For det første: SKJERFET. Alle utenom meg hatet det faktisk. Det var kjøpt i en bruktbutikk, og var på en måte ganske fullt av andre menneskers støv. Så har vi mitt ELSKEDE miniskjørt. Det var bare meg som elsket det egentlig. Mamma og pappa mente det var litt for mini.

Story of my life.

Det er fint å være 21 år og være herre over egen skjørtelengde.

Hele den posinga midt i Karl Johan skal jeg ikke kommentere en gang, for det gjør jeg beklageligvis enda.

Ellers så har jeg skrevet to arbeidsgruppeoppgaver og lært veldig mye om inhabilitet. Egentlig har jeg lært veldig mye generelt. Jeg mener, før jeg begynte med forvaltningsrett visste jeg ikke hva forvaltningen var en gang.

 

Boka mi. Som, du vet, absolutt kunne vært freshere. Jeg mener, greit nok at bygget er grått, men vi lever i det 21. århundre, hva med å photoshoppe inn litt blå himmel?

Jeg har også lest en annen bok. Den var fantastisk. Den handler om kjærlighet og krig og det høres litt klisjeaktig ut, men den var bare så utrolig velskrevet. Og den kan lånes på biblioteket. Som btw er i samme gate som min. Som faktisk er oppfyllelsen av en av mine livsdrømmer.

Vet dere hva, nå skriver jeg på dataen til Astrid. Og nå skal jeg levere den tilbake, for hun skal se "Greys Anatomy". 

Sunshine in november

Nå er det kanskje to uker siden jeg brukte støvlene mine? Jeg tror det er en høstrekord. Dette gjør meg veldig lykkelig. Det er fint å huske hvordan sola ser ut, liksom.

 Noe annet som - faktisk - gjør meg lykkelig er at vi begynte med undervisning i forvaltningsrett idag. Jeg mener, fri er fint og sånn, men du blir litt lei på en måte?


En ting jeg gjorde i min lille friperiode var å lage veldig mye mat.

Til slutt begynte jeg å lage hjemmelagde versjoner av ting man ikke pleier å lage hjemmelagde versjoner av. Som bagels. De ble så rare at jeg tok et bilde av dem, faktisk.

En annen dag kjøpte Hanne og meg en hel kylling på Meny. Vi døpte henne Gunvor Matilda. Så lagde jeg kyllingpai til kollektivet mitt. Fordi noen ganger så er jeg faktsik en ganske bra roomie.

Jeg har jobbet også, da. En ting med min jobb er at jeg alltid ender opp med å bli sendt til Knarvik and beyond. Jeg vet ikke hvorfor, bortsett fra at det muligens er et tegn på noe? Sist gang var jeg faktisk et sted som het Ikenberget. Jeg har nevnt dette til bergensere for å vise hvor lokalkjent jeg er, men det er ingen som har hørt om det.

Uansett, nå har vi som sagt begynt med forvaltningsrett og jeg har dermed blitt en ordentlig jusstudent og ikke bare en person som tar ex fac. Jeg har også oppført meg som en skikkelig jusstudent ved å løpe inn i forelsningssalen så snart klassen før oss kom ut. Men det er fordi alle har begynt å møte opp på forelsningene, og det er faktisk ikke nok plasser til alle.

Jeg hadde faktisk en drøm om foreleseren vår, før jeg møtte ham liksom, hvor han 1) kunne navnet mitt, 2) derfor kjeftet på meg fordi jeg bråkte, og 3) deretter brukte hele timen på å snakke om hvordan han tidligere hadde mistet undervisningsretten fordi han var en så dårlig foreleser. Så reiste dekanen, som var i salen for å observere, seg, og sa at han kanskje kunne begynne å undervise snart. Pluss at han, 4) hadde en veldig rar hatt på seg.

Men det var altså bare en drøm. I virkeligheten så var foreleseren vår flink og hyggelig og vi lærte faktisk ganske mye. Han hadde heller ingen hatt på seg. Selv om det hadde vært litt gøy.

Nå skal jeg spise restene av bringebærpaien jeg lagde på lørdag. Hvis du tenker at jeg går gjennom en paiperiode så har du veldig rett. Dette er muligens en slags underbevisst protest mot lavkarbo. Selv om lavkarbo er jo bare awesome. Det legitimerer innkjøpene mine av Tine smør, nemlig.

- Malene