fredag 23. oktober 2009

The 80`s are back!!?

Jeg har visst kommet inn i en 80-talls fase i livet mitt. Jeg har beveget meg oppover tiårene sånn stilmessig de siste årene, det begynte med 50-tallet og jeg håper jeg ikke vil komme inn i en 90-tallsfase etterhvert, sånn i og med at jeg hater 90-tallsmote og takker Gud jevnlig for at jeg var for ung til å ha kledd meg i de aller mest grufulle klærne...

Men uansett, 80-tallet. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg skylder på Elle. Bladet, ikke den pensjonerte supermodellen. De hadde noen bilder av en modell med tights og en diger, grå genser, og jeg bare "omgosh, så fint", også var genseren faktisk fra Gina, og i går dro jeg til Gina og kjøpte den, og nå kretser tankene mine rundt oversize gensere og tights og leggvarmere.

Og hvis ikke det var nok, så kjøpte jeg også en svart genser med puffermer, for jeg har fått en sånn puffermer minibesettelse. Eh..."Dynastiet" much?

Selvfølgelig kommer mine 80-talls inspirerte klær til å bære sterkt preg av at jeg lever i år 2009, da. Jeg har ikke tenkt å ha gigahår eller noe. Uansett, jeg fant ikke bilde av akkurat det jeg kjøpte, men her er noen andre oversize gensere jeg syntes var fine:

Gina Tricot


Monki

Topshop

Vel vel, jeg får gå og moonwalke til "Thriller" eller noe...

torsdag 22. oktober 2009

Er jeg Mizz Spontanitet eller hva?

Etter at mamma og pappa tilbød seg å betale flybilletten for meg fant jeg ut at det å dra hjem egentlig var En God Ide`. Jeg bestemte meg for dette klokka syv i går kveld. Fem over syv var billetten bestilt. Kvart på åtte dro jeg og Kristine (hun skulle hjem til Sandnes) ned til stasjonen. Litt over ni var vi på Gardemoen. Ei annen som skulle til Kristiansand, Tina, og meg, måtte da vente i en evighet siden det var masse tull med flyet. Men, vi kom oss altså hjem til slutt, og i natt sov jeg i min egen seng, noe jeg ikke hadde forestilt meg at jeg skulle gjøre bare noen timer tidligere.

Det er rart å være hjemme, siden det var så uforberedt, og det føles liksom både uvanlig, siden jeg bor så langt unna og ikke er her så ofte, og veldig vanlig og velkjent, siden jeg tross alt har bodd her i syv år.

Hitill har jeg egentlig bare lagt meg, sovet, stått opp, spist, og snakka på facebook med folk fra Toppen. Men jeg er altså veldig glad for at jeg dro hjem. Antall syke er oppe i 35 sist jeg hørte, og alle tusler bare rundt og desinfiserer dørhåndtak og snakker om svineinfluensa.

Og jeg føler meg forøvrig fortsatt helt frisk =) Weee

onsdag 21. oktober 2009

PANDEMI!

Sist torsdag fikk vi vite at en av miljøarbeiderne hadde fått svineinfluensa. Folk ble selvsagt bittegranne redde, men jeg tror ikke de fleste tenkte så mye på det. SÅ, i helga, ble et par av guttene syke. På mandag ble Cecilie, Astrid, og Linda også det. Og i går ble enda noen flere syke. Folk begynte å bli mer bekymra, antibacer ble flittig brukt og enhver som hostet kunne risikere å bli kryssforhørt om helsa deres.

Nå, onsdag, er 24 stykker syke. Undervisning er stengt inntil mandag, alle aktiviteter utenom måltider er avlyste, og mange reiser hjem. Vi blir frarådet å oppholde oss i fellesrommene (og jeg sitter forøvrig sammen med en del folk i cafeen akkurat nå...)Læreren vår sa seriøst at vi skulle få MUNNBIND. Faktisk går Hans, fra klassen vår, med munnbind akkurat nå. Men det er ironisk ment, da.

Så, vi er sånn ca. stuck her. Jeg mener, skal jeg virkelig betale 700 kroner eller noe for å dra hjem? Stemningen er egentlig litt trist, VÆRET er tilogmed trist, grått og kaldt.

For noe svineri!

lørdag 10. oktober 2009

Siste nytt fra mitt sinnsykt glamorøse liv

På grunn av det faktum at den yngste lillebroren min (som altså har rom vegg-i vegg meg), på tross av hans unge alder, snorker som en 50-år gammel mann, er det nødvendig for meg å bruke sov-i-ro her hjemme.

Er du både en ikke-bruker av sov-i-ro og en sporadisk (eller kanskje ny) leser av denne bloggen så har du ikke fått med meg hvordan jeg, for noen måneder siden, informerte om sov-i-roenog dens fantastiske ørepropp kvaliteter. I så fall kan jeg informere om at sov-i-ro er lys lys rosa kuler som er myke som modelkitt, og de inneholder noe som likner på (eller muligens er) papirbiter. Sov-i-ro er alle øreproppers Wirkola, kvinner med snorkende ektemenns BFF, helt fantastiske rett og slett.

MEN, sov-i-ro er ikke, som jeg fikk oppleve på torsdag, feilfrie. Ok, her er det som hendte:

Jeg våkner opp, i ellevetida, skal ta ut sov-i-roen, og i det høyre øret er det en bit som jeg IKKE FÅR UT! Major krise! Intens utdragning i øret er nytteløst, sov-i-roen blir bare presset lenger og lenger inn.

Det er nemlig slikt at sov-i-ro kulene er så store at man ikke kan stappe en hel en i øret, du må rive de opp i biter, og noen ganger får du en litt for liten bit og da må du legge på en bitteliten ekstrabit og hvis du ikke knar de sammen kan disse to bitene gli fra hverandre inni øret og da kan du altså oppleve at du kommer i den tilstanden jeg var i på torsdag. Hvilket, tro meg, ikke er en tilstand som er spesielt gøy å være i. Jeg hørte nesten ingenting på høyre-øret, bortsett fra en konstant summing, og det gjorde faktisk litt vondt.

I og med at pirkingen bare gjorde vondt verre prøvde jeg å bade, ta hodet under vann, og blåse ut, men sov-i-roen var og ble sittende fast og jeg og min ufrivillige følgesvenn sov-i-roen måtte dra til byen så jeg kunne vokse brynene. Jeg følte seriøst at jeg var inne i et lydvvakum, og var litt bekymra for hvordan en fremtid med en sittende fast sov-i-ro ville utarte seg.

Heldigvis ble altså ikke dette tilfellet, sånn i og med at jeg lever i velferdsstaten Norge og har fastlege og alt det der. Så jeg stoppet innom legekontoret og fortalte en sykepleier at jeg hadde satt fast en sov-i-ro inn i øret. Jeg måtte vente ei stund - takket være at en mann snek forbi meg i køen inn til sykepleierne - ikke at det gjorde noe egentlig, jeg fikk for en gangs skyld lest ut hele bladet og fant ut hva slags klær som passer til figuren min og at lærte om Gry og venninnen hennes (som jeg ikke husker hva het) som fikk masse energi etter at de la om kosholdet sitt.

Uansett, til slutt var det altså min tur, og jeg måtte forklare hele sov-i-ro i øret historien om igjen, og det var jo egentlig litt vittig\småflaut, for det kommer jo av og til inn folk til sykepleierne som må få tatt ut små gjenstander som sitter fast i kroppsåpninger, men de pleier liksom å være ca. 16 år yngre enn meg. I tillegg så var det utplasseringsdag eller noe for helse og sosial, så et par elever var vitne til hele greia og måtte holde opp et lys inn i øret mitt mens sykepleieren fant en tangaktig greie og dro ut sov-i-roen.

Etterpå var jeg seriøst skikkelig skikkelig lykkelig over å ha hørselen min tilbake og ha blitt kvitt sov-i-roen og summingen og smerten i øret, sikkert enda mer lykkelig enn jeg hadde vært om jeg IKKE hadde satt fast en sov-i-ro i øret og hatt en helt vanlig dag. Så historien har jo på en måte en bra slutt =)

onsdag 7. oktober 2009

HJEMSØKT!

Jeg er for tiden HJEMSØKT. Av 19 lilla kalendere. De sitter på krakken ved siden av senga mi og ser opp på meg, anklagende. De er som en slags dårlig samvittighet som faktisk er fysisk tilstede. Det er ikke nok å bare fortrenge det i tankene mine, jeg må gjemme de vekk i virkeligheten også. Eller bare unngå å se ned på de.

Det skal jammen ikke være lett.

Poenget med kalenderne er at jeg skal selge dem. Til inntekt for hjelpearbeid vi skal drive med på langturen. Kalenderene er veldig fine, det er kreativklassen som har laget dem:


Eksempel på en av månedene i kalenderen

Men altså, det er ikke SÅ lett å få solgt de. Spesielt ikke i begynnelsen av Oktober. Spesielt ikke når man er like smart som meg og finner ut at man likesågodt skal bestille 20 stykker, for å selge ting er jo kjempelett. Eh...not. Hitill har jeg solg en kalender, og den var til mamma.

Ok, jeg har kanskje ikke prøvd sånn ekstremt hardt ennå. Det er der den dårlige samvittigheten kommer inn. Jeg har vært opptatt, men jeg har vært opptatt av typen "vært på cafe med venner" og "sett sesong 1 av Gossip Girl på dvd", ikke "jeg har vært ute og reddet liv og funnet en kur mot kreft og skaffet mat til mine 13 farløse barn" typen.

Så...er det noen villige blogglesere som føler en fantastisk stor trang til å kjøpe en kalender (eller to...eller tre...eller alle 19, for den saks skyld), så VÆR SÅ SNILL, ikke nøl med å ta kontakt. Den koster bare 100 kroner. Og alle trenger jo kalendere, jeg mener, hva hadde vel verden vært uten dem? Fullstendig kaos, det er det den hadde vært. Ok, så vi har kanskje kalender på mobilen. Men det er noe ANNET. En ekte kalender å henge på veggen er en tradisjon, noe mennesker har gjort i generasjoner. Pluss at det finnes faktisk mennesker som ikke har mobil*, og hvordan skal de finne ut hvilken dag det er hvis de ikke har en kalender? I tilegg er det jo dekorativt med en kalender! Ja, du kan faktisk SPARE penger ved å kjøpe en, for du slipper å handle inn et bilde eller noe på den tomme plassen på veggen kalenderen nå fyller opp.

Seriøst, folkens! Fantastisk deal her!

Ingen interesserte?

Neivel...jeg får bare stille meg opp i Markens da. Utenfor Sandens, kanskje. Pengeinnsamlinger av diverse slag er jo ikke akkurat ukjent i bybildet...

Eller så bare kjøper jeg alle av meg selv, også gir jeg de til hver eneste person jeg kjenner i julegave (sorry, dere som nå vet hva dere får til jul, men c`est la vie).

Alt for å slippe hjemsøkingen. Pluss at, du vet, jeg får samlet inn penger til folk som trenger det mer enn meg.

Cheers ;)

*jeg kommer kanskje ikke på noen akkurat nå, men jeg vet at de finnes. Et sted.

søndag 4. oktober 2009

Et materialistisk høstsukk

Det er høst, bladene skifter farge, lufta blir skarp og kald, og kinnene våre røde. Høsten er innekos, røde epler - og høstferie. Jeg er hjemom denne uka og det er koselig. MEN, uansett, for meg (og sikkert ganske mange andre også) betyr høsten en annen ting, nemlig (forhåpentligvis nye) høstklær! Nå er altså siste frist for å pakke ned de hvite blusene og blomstrete kjolene, og dra frem...hva for noe? Her er iallefall noe av det jeg liker i høst:

Strikkegensere. Love `em, want `em, need `em. Seriøst. De har dem i de fleste butikker, så det er vel egentlig bare å gå etter hva man har råd til (jeg har oppgradert meg fra Hennes og Mauritz sine i år) men her er iallefall et par fra Oasis:



...og en fra Roxy:

Og når det gjelder bukser, så er jeg fortsatt veldig fan av skinny jeans. Jeg mener, finnes det noen mer perfekte bukser? De ser bra ut på og passer til ca. alt!

"Tulip skirts":<3 I say no more...fra Oasis

Jeg har kanskje ikke kjæreste, men jeg muligheten til å skaffe meg en..."boyfriend jacket", som de sier på engelsk, så hva trenger man egentlig en gutt til da? Denne er fra Oasis.

Fordi man aldri kan få for mange kjoler (ja, dette BØR være alle fornuftige jenters leveregel), her er en kul en fra (igjen) Oasis:

En annen ting jeg virkelig liker, men ennå ikke har kjøpt meg grunnet det faktum at det er ganske dyrt og jeg skal prøve å være litt økonomisk, er skinnjakke. Det er så mange fine å velge mellom også!

Ellos

Message. Sjekk skoene, btw ;)

Når vi er på temaet skinn, foressten, så er det noe jeg HAR anskaffet meg: skinnhansker!

Og sminkemessig så går det i rød lipgloss, mineralpudder, brun øyenskygge, brun eyeliner...og svart neglelakk


Til sist, fordi a) man faktisk kan la seg inspirere til å kjøpe lignende, men billigere alternativer, og b) fordi ei jente skal få lov til å drømme seg bort litt,her er noen av mine motefavoritter fra Isabel Marant




Som dere ser er jeg inne i en "nøytrale farger" fase av livet mitt, seriøst, grå har blitt den nye lilla og rosa og blå og turkis og egentlig de fleste andre farger for meg. Det går sannsynligvis over etter ei stund.

Klemmer =)