Hvordan jeg endte opp med å klippe av meg cirka alt håret mitt:

For det første bestemte jeg meg for å IKKE dra på forelesningen i ex phil etter seminargruppa idag. Jeg vet, jeg er verdens mest bortskjemte student, jeg syntes fire timer i strekk er lenge, liksom. Uansett, jeg satte meg altså på bussen, men etter å ha kjørt i cirka ett minutt fikk jeg en innskytelse. Jeg får det av og til, og egentlig pleier de ikke til å lede til noe bra, men jeg handler ALLTID etter dem uansett. For å si det sånn, den eneste grunnen til at jeg ikke har en tatovering er fordi den tatoveringssjappa i København ikke hadde noen fine tatoveringer å velge mellom.

Så, jeg går av bussen (dette var like ved fløyen, hvis noen vil se det for seg inni seg. Eller bare liker å vite hvor jeg befinner meg.), går inn på Eva og Adam (eller er det motsatt? Samme det.), og sier at jeg vil klippe meg. Kort. Jeg er ikke redd for å få det kort, var mine nøyaktige ord.

Bare at da jeg satt meg ned i frisørstolen og frisøren begynte å klippe klippe klippe kjente jeg hvordan frykten grep tak i meg. Lange hårtuster falt nedover gulvet, og jeg bare ok, hva er det jeg gjør nå?

Men det ble fint, liksom. Tror jeg. Bare VELDIG uvant. Jeg driver hele tida å ser på meg selv i speilet og får minisjokk hver eneste gang. Så til alle dere som så meg speile meg i alle butikkvindu da jeg gikk hjem fra frisøren: jeg er egentlig ikke så overfladisk til vanlig.

Eller når jeg tenker meg om så er jeg faktisk det. Men uansett, jeg får legge ut et bilde, så mamma kan berolige seg med at det ikke ser helt insane ut. Inntil da får du trøste deg med at det er cirka samme hårsveis som den jeg hadde da jeg var fire.

Men nå må jeg gå og lese på ex. facen. Sees =)

Noen ganger må vi grave i de råtne bladene for å finne blåveisen

Her om dagen gikk jeg fra Rema 1000 til busstoppet, hendene fulle av bæreposer med mat. Det var tungt, to av posene holdt på å revne, og jeg syntes egentlig litt synd på meg selv der jeg gikk. Posene var så utrolig tunge, og jeg var bare ei stakkars, ikke spesielt sterk jente uten bil. I et gatekryss så jeg en narkoman som sto og solgte det der bladet sitt. Vel, nå trenger jeg iallefall ikke ha dårlig samvittighet for å ikke kjøpe det, tenkte jeg. Jeg hadde faktisk ikke ledige hender til det!

På vei over gangfeltet revnet faktisk den ene posen, og en boks med sjampinjong falt ut. Jeg snudde meg for å plukke den opp, og fikk øye på den narkomane igjen. Plutselig slo absurditeten i situasjonen min seg. Like ved meg sto det et menneske som måtte stå ute hver eneste dag og virkelig streve for å få nok til livets opphold, også drev jeg å syntes synd på meg selv fordi jeg hadde så mange bæreposer fulle av mat!

Jeg tror vi av og til trenger å minne oss selv på hvor heldige vi er. Glede oss over stipendpengene istedenfor å være triste for at vi ikke kan kjøpe tre par nye sko, sette pris på hvor godt det er å komme inn i varmen heller enn å klage på været. Legge merke til den fine, vakre verden som er rundt oss istedenfor å være irriterte for at bussen ikke kommer. Noen ganger må vi rett og slett grave litt i de stygge, råtne bladene for å få øye på de vakre blåveisene.

Cheers =)

Du vet du bor i Bergen når...

Du går i byen og ser en paraplyreperatør! Men jeg føler virkelig at Bergen ikke har levd opp til sitt regnfulle rykte, vi altså har hatt mange dager med sol, som foreksempel dette bildet er et klart bevis på!Her om dagen satt Cecilie, Astrid og meg alle hjemme og leste, og da fikk jeg dem med meg på en gåtur i fjellveien, som ligger like bak huset vårt.
Alt er litt større på vestlandet. Tilogmed trærne. It`s like America!!!
Ellers så føler jeg at jeg virkelig har virret og surret i vei den siste uka. For eksempel på onsdag, da jeg og Linda, som hadde vært på besøk hos oss (og det var kjempekoselig, HEI LINDA, HVIS DU LESER DETTE, DU ER KUL!!!), tok bussen til byen. Jeg måtte stå, og det er liksom en ganske vinglete vei, hvilket resulterte i at jeg falt oppå bagen til mannen som satt ovenfor meg. Sånn hele meg liksom. Og da jeg så på ham med et sånt "ha ha, dette er litt morsomt, nå sitter jeg på bagen din" type blikk så bare overså han meg totalt. Vel, senere fant jeg ut at det ikke var hans bag, og han så egentlig litt borte ut generelt, men han kunne liksom ha smilt tilbake eller noe? Og jeg slo armer mens jeg falt også, så nå har jeg et digert lilla blåmerke på armen.

Et annet eksempel på min surring hendte idag. Jeg skulle gå på forelesning i psykologi, som jeg mente startet kvart over tolv. Så, jeg kommer til jussbygningen, også kjent som Dragefjellet, hvor vi har undervisningen vår. I og med at psykoligstudentene er delt i to grupper, og jeg egentlig er i den andre gruppa, var det ingen kjente fjes å se da jeg gikk inn i forelesningssalen. Det jeg dderimot merket meg med var at det var veldig mange folk der. Sånn, jeg visste ikke hvor jeg skulle sitte, liksom. Og så viste det seg at jeg at det var en forelesning for jusselevene, og at min forelesning hadde vært fire timer tidligere...

Det verste er at det samme skjedde på onsdag. Men det er faktisk veldig komplisert, for de driver hele tida å forandrer tidspunkt for forelesningene våre. Eller forandrer hvilket kapittel vi skal gjennomgå. Er det noe jeg har lært av mine 1 1\2 måneder som som student så er det å alltid undersøke nøye når ting starter. Og så undersøke en gang til. Og det ligger liksom ikke i min natur, jeg er mer slumpetypen.

Noe som egentlig er litt dumt, ikke bare når det gjelder skolen, men også andre ting, som matlagning. Sist uke fant jeg ut at jeg skulle lage chilli con carne, men siden jeg egentlig ikke leste punkt tre på oppskriften før jeg var ferdig med punkt en og to fant jeg ikke ut at den skulle koke i en hel time før da...og jeg beregnet heller ikke mengden så bra, så jeg levde på en streng chilli diett hele sist uke...

Okeidoki, nå må jeg avslutte, så jeg får bare si god helg =)