2 uker igjen: jeg reflekterer

Hey kjære leserpersoner! På kommentarfronten har det vært litt...stille i det siste. I og med at de fleste vennene mine ikke har oppdaget bloggingens gleder har jeg aldri rent over av commentz, men jeg har en sånn "antall leser"greie så jeg vet jeg har noen lesere her, og det går ann å gi et pip. Eller ikke. Your choice =)

Nå er det bare to bittesmå uker før jeg drar, hvilket er rart og trist og spennende og kanskje ikke helt gått opp for meg ennå, for jeg trodde det skulle føles mye rarere.

Eller kanskje jeg rett og slett bare er klar, at det er derfor det ikke føles SÅ rart, kanskje jeg har nådd det punktet i livet mitt hvor utflytting er den eneste naturlige veien videre. Jeg vet virkelig ikke.

I det siste har jeg tenkt en del på den første episoden av "Huset med det rare i", hvor Marianne (jeg mener det var Marianne) skulle flytte hjemmefra for å leie en hybeleilighet i det nevnte rare huset og liksom starte et helt nytt kapittel i livet sitt, også drev hun å sang en sang med lillebroren sin om at hun skulle dra. Det var noen greier om at han fikk Tintinbøkene for seg selv nå - eller var det det at han ikke fikk de i det hele tatt, for Marianne skulle ta de med seg? Akkurat hvem som fikk bøkene har vel egentlig ikke så mye å si, poenget er...at nå er det jeg som er Marianne. På en måte.

Uansett, jeg er nesten ferdig med å jobbe, og i de neste to ukene har jeg ei lang liste med ting som skal gjøres. I dag var jeg for eksempel i byen for å handle småting jeg vil trenge, som hårstrikk og bomullspads og tannkrem. I og med at jeg skal leve av lånekassa de neste årene må jeg begynne med å være økonomisk, og jeg startet dette ved å kjøpe first price tannkrem til 4.50 kroner. Jeg har en følelse av at det bare var starten på et langvarig forhold til first price varer.

En annen ting jeg må gjøre før jeg drar er å finne ut hvem jeg skal stemme på, og så stemme på de jeg har bestemt meg for. Jeg er litt oppspilt over hele stemmegreia, jeg får endelig være med i demokratiet, liksom.

Ooog, fordi jeg 1) er overambasiøs, og 2) har, skremmende nok, begynt å utvikle Bree Van de Kamp-aktige tendenser, har jeg bestemt meg for å lage en treetasjers sjokoladeostekake til hadetfesten jeg og noen andre venninner arrangerer neste uke. Selv om jeg egentlig ikke har så veldig mye kakebakingserfaring. Så det kan jo bli...interessant...

Uansett, det er spennende å liksom stå på terskelen til voksenlivet. Jeg har jo vært på denne jorda i 19 år og noen måneder, men i over halvparten av dem har jeg vært for ung til å kunne bestemme så veldig mye over hva jeg skulle gjøre selv. Nå er det liksom FULLT UT jeg som skal bestemme hva jeg vil gjøre med livet mitt. Det er gøy, men av og til kan det føles litt vel...mye. I det siste har jeg tenkt mye på og lest bibelvers om at man ikke trenger å bekymre seg for fremtida, at man skal søke Gud først, og at det er å følge ham som gir mening* i livet. Og jeg tror det er viktig å huske, midt i flusten av jordommsseilinger og folkehøyskoleår og jobbeår og studier.

Søk Guds rike, så skal dere få dette** i tilegg,
Lukas, 12:31
Klemmer =)


*håper jeg ikke støter noen ikke-kristne ved å si dette. Jeg har min greie jeg tror på, og jeg mener det er den sanne greia og vil at så flest mulig skal tro på det fordi jeg mener det er best for mennesker å gjøre det, men jeg forstår veldig godt at dersom man ikke har erfart disse tingene selv kan det virke både rart og teit og kanskje litt skummelt!

**med "dette" menes alt det andre her i livet, liksom...