Så, long time, no blog post. Sorry til de seks (syv? jeg liker å være positiv!) leserne mine, altså. Jeg håper dere ikke har revet dere i håret av fortvilelse, gått timesvis i sirkler inne på rommene deres, skreket hvorfor kan hun ikke oppdatere bloggen sin snart? Vel, noe sier meg at dere taklet dette med en knusende ro. Hvem vet, kanskje dere har andre ting å fylle livene deres med?
Uansett, jeg kunne kanskje sagt noe sånt som, "jeg har altså vært sååå opptatt, så jeg har ikke fått skrevet noe", men greia er at jeg liker å være ærlig. Så derfor må jeg innrømme at jeg egentlig ikke har vært så veldig busy.
Noen eksempler på hva jeg har gjort siden jeg sluttet på Hedmarktoppen Folkehøyskole:
1. Lest ut i alt seks bøker. Pluss at jeg holder på å lese fire stykker (samtidig.) (jeg gjør det av og til.) (Det høres kanskje rart\krevende ut.) (Og det er kanskje rart. Men ikke krevende.) (Og det er greit, du får mer variasjon, liksom.)
2. Guida skikkelig søte, engelske cruiseturister (jeg jobber på et museum. Koseligste jobb ever, så lenge du liker å prate, men, tja, man kan vel påstå at det aldri helt har vært mitt problem.) Engelske folk bare er sååå hyggelige.
3. Feira bursdagen min tre ganger (venner, slekta, og den nære familien). Fordi jeg, som tidligere nevnt, av og til kommer inn i crazy husmormodus gikk jeg all out på vennebursdagen og lagde en hel del mat til å være meg (hot kyllingsuppe, tropisk punsj, og brownies. Jeg vurderte å lage hjemmelaget is, men fant ut at det var litt vel ambasiøst for en person uten ekstremt mye kokkeerfaring.) Og det ble skikkelig koselig, hver av gangene, dog på litt ulike måter.
4. Ellers truffet venner diverse steder, sånn, i mitt eget hjem, andres hjem, Nupenparken, Amigos, and the like. Koselig. Venner er bra. De skulle bare bodd i naborommet alle som en, det hadde vært enda mer bra.
5. Prøvd å lese alle avisene våre hver dag, for å komme meg etter et år i et miljø hvor nyheter var innlemmet i bisetninger tredje hver uke. Bare at jeg får det aldri til. I følge mamma er det fordi jeg - igjen - har litt vel høye ambisjoner, jeg mener, jeg tenker liksom at jeg skal lese nesten ALLE artiklene i hver avis, men jeg har liksom andre ting i livet mitt å gjøre, så jeg blir aldri ferdig.
6. Feira 17. Mai. (Nei, sier du det, for et SJOKK.) Jeg velger her å IKKE nevne været, da jeg syntes det er litt irriterende med folk som alltid skal klage på ting som været.
7. Lekt husmor i tre dager mens foreldrene mine var i Sverige. Faktisk en hel del arbeid. Jeg mener, søsknene mine er altså skjønne og fantastiske og jeg er veldig glad i dem, men de er litt care i forhold til en god del ting, for eksempel rydding. Ho ho ho, SÅ gøy for reserve-mamma Malene å måtte få dem til å sette inn tallerknene i maskinen. (som jeg sa til broren min, Paul, "det tar faktisk 20 sekunder av livet ditt") Men det var fantastisk koselig, jeg er liksom ikke bare reserve-Mamma, jeg er "ha det gøy"-mamma, og tok dem med på kveldsturer for å bade og lagde pannekaker til frokost og slikt.
8. Fått Cecilie til å utøve kunstterapi. Det må virkelig ikke glemmes. Jeg fikk henne til å gjøre dette fordi jeg selv holdt på med å lage (på samme tid) ca. tre collager, og jeg mente hun også burde utrykke seg litt. Bare at inspirasjonen forlot meg før jeg ble ferdig. Cecilie, derimot, lagde to tegninger. Hvem sier jeg ikke bryr seg om vennene mine sin psykiske helse?
9. Savnet det åndelige felleskapet på skolen, men prøvd å ha stilletid og søke Gud for meg selv. Joel Case og Jonathan og Melissa Helsers musikk er en god hjelp her.
10. FÅTT SKILLE. Ok, jeg vet at ingen, bortsett fra mamma, egentlig bryr seg om dette, men jeg får aldri skille, så jeg må bare dele det med verden. Sorry, altså.
11. Hatt skikkelig insane drømmer.
12. Kjeda meg. Kanskje det er derfor jeg har drømt så mye rart: underbevisstheten min prøver så best den kan å underholde meg. Snille underbevissthet. Men altså, det er ikke så lett, jeg er vant til sosial kontakt 24\7, og nå er det liksom sosial kontakt med folk utenom familien min bare et par timer hver dag. Og noen ganger ikke det en gang.
Så, som dere ser, livet mitt er mer i en slags ferieaktig tilstand enn noe annet. Og det er av og til veldig greit, og av og til bare ... greit.
torsdag 27. mai 2010
søndag 9. mai 2010
Og da SPRAKK vi oss ut av folkehøysskolebobla...
Advarsel: det følgende innlegget er en anelse melodramatisk. Men jeg er faktisk, ca. 80 prosent av tida, ganske melodramatisk ( resten av tida gjør jeg narr av melodramatiskhet.)
Nå sitter jeg hjemme, i stua, og da mener jeg ikke hjemme som i "hjemme på Hedmarktoppen", jeg mener hjemme som i Kristiansand. Fordi vi slutta på skolen igår, og Hedmartoppen vil ALDRI MER være hjemmet mitt.
Det er faktisk kjempetrist. Bare at jeg greide ikke å fatte det igår. Etter avsluttningsfesten gikk vi rundt og klemte hverandre og sa hadet, og da gråt sånn ca. ALLE. Bortsett fra meg. Seriøst. Tilogmed mange av guttene gråt. Men Malene? Tørre øyne, min venn, tørre øyne.
På slutten av kvelden var vi en del fra klassen vår som sto ved bilene til Ole og Linda og sa hadet til dem, og det var liksom dagens tristeste øyeblikk, alle de andre jentene sto og hylgråt. Og jeg hadde fortsatt null tårer! Jeg greide ikke å bli trist engang. Det var som om en del av hjernen min ikke hadde fått videresendt informasjonen om at jeg snart skulle slutte på skolen, og levde i en slags "damdiddadam, skal vi se, skal sjå, ho ho ho, lurer på hva slags temadag vi har på lørdag, og, hm, skal vi se, kanskje jeg bør gjøre noen pranks snart?"
På bilturen hjem satt jeg liksom og prata med mamma og pappa i et sett, om skolen og været og neste år og jeg vet ikke hva, men jeg var i mitt typiske relativt energiske humør**. Og da jeg kom hjem tenkte jeg mest på at det var koselig å se søsknene mine igjen. Og at jeg var trøtt.
Men så, for kanskje en halvtime siden, gikk jeg inn på Facebook. Å, Mark Zuckerberg, facebooks far, ditt nettsamfunn får frem følelser i meg som intet annet, hverken intense hadetsessions eller venner som kjører bort og ut av livet mitt for en lang, lang stund***, greier å frembringe. Alle bildene som var blitt lagt ut fra de siste ukene på skolen, alle statusoppdateringene om et intenst Hedmarktoppen savn...det ble rett og slett for mye. Ok, så, jeg begynte ikke å gråte, (men det er nok fordi jeg ikke er SÅ emosjonell av meg), men jeg kjente at det stakk. Så nå sitter jeg her, hjemme, og den rare, fornektelsesdelen av hjernen min har endelig innsett at jeg har forlatt Toppen!
Det er så trist! Jeg savner utsikten og cafeen og vaskerommet og rommet mitt (litt. De gangene de ikke var totalt bomba) og spisesalen. Og infotimer og aktuelt og selvfølgelig Gunnleiks timer. Men mest av alt savner jeg FOLKA! Savner dem så, så, mye.
*Vel, med mindre jeg begynner å jobbe der eller noe. Men det passer liksom ikke helt inn i livsplanen min. Ikke at jeg egentlig har en spesielt nøye utformet en, men, du vet, uansett.
**enkelte ville kanskje hevde at "energisk humør" er en eufemisme for ekstremt prattesalig og bittelitt hyper, men det er faktisk det jeg vil kalle en liten overdrivelse.
***Nærmere bestemt U-festivalen. Men det er over to måneder til!
Nå sitter jeg hjemme, i stua, og da mener jeg ikke hjemme som i "hjemme på Hedmarktoppen", jeg mener hjemme som i Kristiansand. Fordi vi slutta på skolen igår, og Hedmartoppen vil ALDRI MER være hjemmet mitt.
Det er faktisk kjempetrist. Bare at jeg greide ikke å fatte det igår. Etter avsluttningsfesten gikk vi rundt og klemte hverandre og sa hadet, og da gråt sånn ca. ALLE. Bortsett fra meg. Seriøst. Tilogmed mange av guttene gråt. Men Malene? Tørre øyne, min venn, tørre øyne.
På slutten av kvelden var vi en del fra klassen vår som sto ved bilene til Ole og Linda og sa hadet til dem, og det var liksom dagens tristeste øyeblikk, alle de andre jentene sto og hylgråt. Og jeg hadde fortsatt null tårer! Jeg greide ikke å bli trist engang. Det var som om en del av hjernen min ikke hadde fått videresendt informasjonen om at jeg snart skulle slutte på skolen, og levde i en slags "damdiddadam, skal vi se, skal sjå, ho ho ho, lurer på hva slags temadag vi har på lørdag, og, hm, skal vi se, kanskje jeg bør gjøre noen pranks snart?"
På bilturen hjem satt jeg liksom og prata med mamma og pappa i et sett, om skolen og været og neste år og jeg vet ikke hva, men jeg var i mitt typiske relativt energiske humør**. Og da jeg kom hjem tenkte jeg mest på at det var koselig å se søsknene mine igjen. Og at jeg var trøtt.
Men så, for kanskje en halvtime siden, gikk jeg inn på Facebook. Å, Mark Zuckerberg, facebooks far, ditt nettsamfunn får frem følelser i meg som intet annet, hverken intense hadetsessions eller venner som kjører bort og ut av livet mitt for en lang, lang stund***, greier å frembringe. Alle bildene som var blitt lagt ut fra de siste ukene på skolen, alle statusoppdateringene om et intenst Hedmarktoppen savn...det ble rett og slett for mye. Ok, så, jeg begynte ikke å gråte, (men det er nok fordi jeg ikke er SÅ emosjonell av meg), men jeg kjente at det stakk. Så nå sitter jeg her, hjemme, og den rare, fornektelsesdelen av hjernen min har endelig innsett at jeg har forlatt Toppen!
Det er så trist! Jeg savner utsikten og cafeen og vaskerommet og rommet mitt (litt. De gangene de ikke var totalt bomba) og spisesalen. Og infotimer og aktuelt og selvfølgelig Gunnleiks timer. Men mest av alt savner jeg FOLKA! Savner dem så, så, mye.
*Vel, med mindre jeg begynner å jobbe der eller noe. Men det passer liksom ikke helt inn i livsplanen min. Ikke at jeg egentlig har en spesielt nøye utformet en, men, du vet, uansett.
**enkelte ville kanskje hevde at "energisk humør" er en eufemisme for ekstremt prattesalig og bittelitt hyper, men det er faktisk det jeg vil kalle en liten overdrivelse.
***Nærmere bestemt U-festivalen. Men det er over to måneder til!
onsdag 5. mai 2010
I wish it was my birthday...
I går var det 4. mai, også kjent som MIN BURSDAG!!! Jeg vet om en del folk som har en sånn skikkelig "care" holdning til bursdager, men utfra min forrige setning gjettet dere kanskje at jeg ikke er en av disse folkene.
Jeg tenker at, hvorfor ikke være glad for at du har bursdag? Jeg mener, det er faktisk din FØDSELSdag, aka dagen da du kom til denne jorda, er ikke det noe å være glad for?Så igår (og idag, for den saks skyld) gleda jeg meg over at min pappa i himmelen skapte meg, på skremmende, underfullt vis. At han elska meg fra dag en (ja, faktisk før dag en), og at han har en spesiell plan for livet mitt. It`s nice, rett og slett =)
Anyhoowayz, foruten å gå rundt i min (muligens litt irriterende for omverden) "jegersågladjeglever" rusish tilstand så hadde jeg en bursdagsfeiring og fikk kake og gaver og kort, og jeg må si at folkehøysskolebursdagsfeiring bare er BEST. Det er liksom mer avslappa, du slipper alt styret med å ordne med fest og bla bla bla, og vennene dine er der hele tida, og, ja, det er bare veldig koselig.
Men jeg ble seriøst 20 år, det er jo helt sykt, ikke tenåring mer liksom. Voksenlivet, here i come. Nå er det klart for hund og barn og rekkehus og bil og båt og mann. Eller noe sånt.
Sees =)
Jeg tenker at, hvorfor ikke være glad for at du har bursdag? Jeg mener, det er faktisk din FØDSELSdag, aka dagen da du kom til denne jorda, er ikke det noe å være glad for?Så igår (og idag, for den saks skyld) gleda jeg meg over at min pappa i himmelen skapte meg, på skremmende, underfullt vis. At han elska meg fra dag en (ja, faktisk før dag en), og at han har en spesiell plan for livet mitt. It`s nice, rett og slett =)
Anyhoowayz, foruten å gå rundt i min (muligens litt irriterende for omverden) "jegersågladjeglever" rusish tilstand så hadde jeg en bursdagsfeiring og fikk kake og gaver og kort, og jeg må si at folkehøysskolebursdagsfeiring bare er BEST. Det er liksom mer avslappa, du slipper alt styret med å ordne med fest og bla bla bla, og vennene dine er der hele tida, og, ja, det er bare veldig koselig.
Men jeg ble seriøst 20 år, det er jo helt sykt, ikke tenåring mer liksom. Voksenlivet, here i come. Nå er det klart for hund og barn og rekkehus og bil og båt og mann. Eller noe sånt.
Sees =)
Abonner på:
Innlegg (Atom)