Lille julaften!

Idag er det, som folk sikkert vet, LILLE JULAFTEN!!! Vel, hvis ikke du er broren min, Andreas, da. Han forsto ikke hvorfor vi andre "stressa sånn" med vasking og slikt idag, for det var jo "flere dager" til jul...jeg tror en av grunnene til at han ikke visste hvilen dag det var er at han hadde glemt godterikalenderen sin. Men det gikk bra, for jeg hadde tatt ut all sjokoladen og spist den for ham. Jeg er snill sånn.

I kveld har familien pyntet juletreet, badet i boblebadet, og sett "Hjemme alene". Utrolig koselig. Bortsett fra at en viktig person ikke var tilstede. Nei, jeg snakker ikke om Pottifar (katten), som ditcha både boblebadet (han pleier vanligvis å gå rundt kanten på det mens vi er oppi, men det var for kaldt) OG filmen. (Jeg tror julekulene distraherte ham. Han har aldri hatt det så gøy i sitt liv.) Jeg snakker om min kjære, eneste søster, Silje, som er på utveksling i USA i år. Hun har det heldigvis veldig bra der nede, men vi savner henne selvfølgelig alle sammen nå i jula!

Ellers så har jeg hatt noen travle dager. På en måte. Mesteparten av tida har jeg laget innviklede, hjemmelagde julegaver, spesielt av den spiselige sorten. Dette har resultert i ekstremt mye deigspising. Det aller beste er å slikke bolla som bare har inneholdt smør og sukker...Jeg har også vært mammas lakeitypeperson og vasket huset osv. OG jeg har møtt diverse slekt og venner.

Men nå skriver jeg om alt jeg har gjort og jeg liker ikke å skrive om alt jeg har gjort (egentlig) fordi jeg føler det er litt innbilsk. Sånn "jeg er så interessant at ALLE bryr seg om at jeg spiste fem knekkebrød med gulost idag!" MEN, noe som faktisk er (litt. På en måte.) interessant, er at jeg dro til Århus og møtte min kjære amerikanske barndomsvenninne Nina. Det var sykt koselig!
Fordi det var ganske kaldt i Århus måtte jeg lære Nina skandinaviske insiders tips til å holde seg varm. (stikkord: ULL. ULL. ULL.) Det var også veldig viktig at vi ikke var så mye ute pga. nevnte kulde, så vi MÅTTE faktisk dra inn på mange butikker. Det var ikke vår skyld at alle butikkene vi dro på var 1) dyre, og 2) hadde veldig mange fine ting i seg.

En av de fine tingene jeg fant var et NYDELIG, digert blått skjerf. Jeg tenkte, "hm, dette var litt dyrt, men det er så fint og passer til alt, så jeg MÅ kjøpe det". Så sa jeg hva det kostet til Astrid noen dager senere. Og hun mente det var VELDIG dyrt. Og så sa hun hva det kostet til noen andre, og de mente også at det var VELDIG DYRT. (Så min nye leveregel er å slutte å fortelle folk hva ting jeg kjøper koster. Bortsett fra Kristine, fordi hun ofte kjøper ting som er ennå dyrere.)

Men det gjør ingenting, for pengene gikk til CHULAENE. Siden ikke alle er så informerte som meg selv (hø hø hø), må jeg kanskje skrive hvem chulane ER: bolivianske fjellkvinner. De sitter der oppi fjellene og håndstrikker disse skjerfene av alpakkaull fra deres tre alpakkasauer. Dag og natt sitter de der og strikker, så barna deres kan få en bedre fremtid enn dem selv. Bare at på morrakvisten kommer mennene deres hjem. De har vært ute og drevet dank hele natten, og nå vil de ha en slags boliviansk brennevin. Så da tar de NESTEN ALLE PENGENE OG KJØPER DEN, slik at de bolivianske chulaene må strikke ennå fortere for at barna deres i det hele tatt skal komme seg gjennom barneskolen.

Trust me on this, hallo, jeg var faktisk tre hele uker i Honduras i vinter, JEG VET HVORDAN DET ER DER NEDE!!!!

Okei, nå må jeg snart slutte å tulle og gå og legge meg. Wow, enda en uinteressant fakta. Men uansett, jeg tenkte jeg skulle skrive litt mer OM JULA først. Vi gjør den til mye, men den handler egentlig bare om en ting. Det er bare lett å glemme det blant alle sjokoladekaramellene. For noen dager siden ba jeg Gud om å vise meg et bibelssted som passet nå til jul, og jeg føler jeg ble minnet på begynnelsen av Johannes evangeliumet. Jeg hadde aldri tenkt over det før, men kapittelet oppsummerer hva det egentlig handler om på en utrolig fin måte:

Ordet ble menneske 1I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. (...)9 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. 12 Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. 14 Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Gud ble menneske og tok bolig iblant oss - er ikke det FANTASTISK og UTROLIG?

GOD JUL!

Ex phil: FOR SISTE GANG (med mindre jeg stryker) og litt om andre ting

Akkurat nå sitter jeg på kjøkkenbordet hjemme i Kristiansand!!! Ex phil oppgaven min er nesten ferdig, og godt er det, for jeg begynner å få en sterk trang til å slenge dataen i gulvet eller noe sånt.

Å vite at jeg ALDRI MER skal måtte sitte og pugge normene for saklig meningsutveksling og defineringskrav gjør meg faktisk nesten like lykkelig som tanken på at jeg aldri mer skal ha matte. Jeg vet det er 2 1/2 år siden, men fortsatt kan jeg, når jeg trenger en liten oppmuntring, minne meg selv på at jeg ALDRI MER skal måtte sitte og pugge til mattetentamen, og det får meg ALLTID i godt humør.

Den siste uka i Bergen besto av at jeg ignorerte ex phil oppgaven min og gjentok hvor fantastisk det var å endelig ha ferie. Særlig til folk som ikke hadde ferie ennå. Men, jeg syntes jeg fortjente det, etter over fem uker med lesing! En dag fikk jeg lurt Astrid vekk fra en av sine mange sykepleierbøker for å ta en tur i Sandviken.

Jeg elsker Sandviken. Det er gammeldags og koselig, med masse små søte hus.

Da vi kom til sentrum gikk vi innom en cafe`, Pygmalion. Det er VELDIG viktig at vi bruker studielånet på cafeturer, faktisk. For, som alle vet MÅ man faktisk ha en favorittcafe i hjembyen sin for at det i det hele tatt skal være hjembyen ens. Og den eneste måten å finne ut om en cafe er en potensiell favorittcafe er å teste den ut. Så, vi testet ut cafe Pygmalion. Interiør- og stemningsmessig var den helt på topp, men kakaoen var så som så. For det første var det veldig lite kakao. For det andre var det veldig lite krem. (Krem er viktig.) For det tredje var den ikke søt engang. (Søt er VELDIG viktig.) Sååå, sorry Pygmalion, you are not my favorite. Yet. Og, her er ENDELIG et nærbilde av mitt berømmelige hår! Whoo!

Ellers så har jeg faktisk vært på julefest i Tabernaklet, og det var kos, på tross av at cateringsselskapet glemte pinnekjøttet! Det var egentlig veldig morsomt, de måtte ta all underholdningen mens de (kjempeflinke!) voksne frivillige skaffet pizza, raspeballer, kålrabistappe og medisterkake.

Sees <3

Rosa juletrær, exphil, og en liten nær-døden opplevelse

Mens de fleste rundt meg går rundt i konstant stress-modus på grunn av eksamen, er jeg nesten ferdig. Whoopeee!!!! Det eneste som gjenstår er en latterlig enkel exphil test, og innlevering av en oppgave, også i ex phil. Siden karaktermålet mitt i ex phil er å ikke stryke har dette kanskje ikke vært det mest prioriterte faget mitt i år. Ærlig talt hadde ikke den gule logikkboka vært åpna særlig mye før igår, da jeg begynte å lese.

Men, for å snakke om noe gøyere: det er snart JUL! Sist søndag tok vi og pyntet hele huset vårt, så nå er det julefint. Dessverre var det ingen tok imot mine dekorasjonstips, fordi de var for "utradisjonelle". Jeg tror "de har ingenting med jul å gjøre" og "du er rar" også ble uttalt.

Hovedideen min gikk ut på å kjøpe et rosa plastikkjuletre. Selv etter å ha funnet frem bilder på internett for å vise at dette faktisk ikke var harry (for jeg er harryhetens største motstander, jeg vil støvsuge bort harryhet og deretter brenne støvsugeposen. Lenge.), men tvert imot ekstremt kult, på en halveis ironisk måte, var ingen for ideen min.

Jeg vet, hva skjer med fremgang, liksom? Og hva er galt med å bringe litt ironi inn i stua?

Nå ja, jeg tror jeg overlever uten et rosa juletre i noen år til, inntill jeg arver et slott av en ukjent slektning og dermed kan innrede etter mine egne HØYT UTVIKLEDE interiørferdigheter. Ha ha.

Ellers så tenker jeg nå at jeg må prøve å komme på noe annet halveis interessant å skrive. Vel, en ting er at jeg endelig gikk opp stoltzekleiven. Helt alene tilogmed. Da jeg var sånn cirka halveis trodde jeg at jeg var fremme, og jeg bare "ha ha, hvordan kan folk klage på dette, det var jo ikke tungt i det hele tatt! Jeg må virkelig være mye mer trent enn jeg trodde" osv. Men så...var det altså et godt stykke igjen, da, så the joke was on me...

Da jeg gikk ned igjen var det faktisk ennå mer traumatisk, siden jeg greide å falle nedover noen av trappene. Hadde jeg ikke fanget meg selv med armene mine hadde (kanskje) hjernemassen min blitt smadret utover stoltzen, hvilket, du vet, ville vært et stort tap, om ikke for verden så iallefall for meg selv og mine nærmeste.

Og her er et bilde jeg fant på internett som viser løypa! Og du kan faktisk se huset jeg bor i også, jeg tror det er nummer fire eller fem fra venstre!

For å (nok en gang) skifte tema: jeg skrev veldig mye om klær før. Egentlig mest om klær jeg syntes var stygge (fordi det er det som er gøy), men uasett, jeg har ikke gjord det på kjempelenge! Jeg tror årsaken til dette er at jeg er en fattig student som lever under fattigdomsgrensa, og derfor ikke kan gå i byen med venninnene mine hver lørdag og kjøpe klær. Pluss at jeg, på tross av nevnte fattighet, ikke liker hennes og mauritzish steder lenger. Så, de gangene jeg går i byen med venninnene mine så ender jeg opp med å bruke opp alle pengene mine, og det er dumt, siden jeg i tillegg til å like klær også liker mat og husly.

Så mitt eneste håp er egentlig at noen oppretter "Klessfond til studenter som har milde psykiske plager fordi de er så lei av klærne sine". ELLER at jeg skal vinne en konkuransse. Det finnes seriøst ekstremt mange julekalendere på nett for tiden, og jeg har et lite håp om at jeg skal vinne NOE, om det så er en traktor. (Da kan jeg for eksempel selge den.)

Men for å si en litt moteaktig ting så må det være at det for å være ærlig er deprimerende lite mote jeg irriterer meg for tiden. Det eneste jeg ikke likerer mokkasiner, som visstnok er det nye store eller noe. Men det er vinter ute, og ingen går med mokkasiner. Vi har jo alltids Ilse Jacobsen støvler da, som jeg må si er noe av det styggeste jeg vet om. Men det er det, liksom. jeg tror jeg begynner å bli rund i kantene på mine eldre dager. Jeg hater ikke haremsbukser lengre engang, jeg har tilogmed kjøpt meg noen selv!

MEN, dette ble egentlig et ganske langt innlegg om alt og på en måte ingenting. Mange jeg vet om skriver liksom alt de gjør og slikt hver eneste dag, mens jeg velger ut et lite, vanligvis ekstremt lite representativt utvalgt episoder/tanker og utbroderer og - til dels - overdriver dem. Men det er liksom greia mi, og alle må jo gjøre greia SI og ikke andres greie.

Klemmer <3

Eksamensgalskap i den syvende himmel

Så, nå er jeg ferdig med ex. facen og har en eksamen, en prøve, og en innlevering igjen. Wohoo!!! Kjenner jeg begynner å få et snev av eksamensgalskap, men jeg holder det i sjakk ved å gå turer i nabolaget, klage til housiene mine, og iallefall prøve å opprettholde et noelunde normalt sosialt liv. I kveld skal jeg til og med ha cellegruppe. Thank you Jesus for ferdigmikskaker sier jeg bare...

Jeg vet ikke om det er et symptom på nevnte craziness, men jeg ser ut til å utvikle særegne interesser når jeg leser til eksamener. I første omgang var det å se på Anne Maries "7th heaven dvder" i tide og utide. Jeg var EKSTREM-FAN av serien på ungdomsskolen, men har ikke sett på det noe særlig de siste årene. Ja...jeg var også en smule - jeg mener VELDIG - betatt av Martin.

Uansett, den siste uka har min nye favorittaktivitet blitt "travel-iq", hvor man altså skal finne ut hvor ulike land ligger på et kart og komme til forskjellige nivåer. Jeg har nå (endelig) kommet meg forbi Oseania (veldig vanskelig pga. mikronesia. Du ser ikke øyene på kartet engang!) , og er på nest siste nivå, nemlig Karibien. Jeg vet, jeg er så sykt geek...MEN, det er eksamen, da er alt lov. Sier vi...

Fluenes Slave

Igår da jeg satt og leste kom det ei abnormt feit flue inn på rommet mitt og forstyrret meg. Jeg vet tre måneders psykologisstudier kanskje ikke er nok tid til å komme med bedømmelser om andre veseners mentale tilstander, men jeg mener den var en smule sinnsforvirret, og da har jeg faktisk tatt i betraktning at fluer generelt sett er litt sinnsforvirrede.

Første eksamen er på FREDAG, så nå er det lesing for alle penga og enhver distraksjon er en kilde til irritasjon. Hvilket gjorde at flua ikke akkurat ble så veldig godt mottatt. Jeg tror faktisk jeg aldri har hatet et levende vesen så mye før. Etter en ekstremt langdradd jakt greide jeg endelig å fange den under et lokk. MEN, fordi jeg, på tross av mitt iskalde eksteriør (ha ha) egentlig er litt bløthjertet, orket jeg ikke drepe den. Så jeg bare lot den være under lokket. Men så ble jeg så bekymret for at oksygenen snart skulle gå ut og den skulle kveles, noe som virkelig må være den verste type måten å dø på. Og den var seriøst helt stille. Kanskje den allerede var døende, tenkte jeg bekymret.

SÅ, jeg løftet på lokket...og ut fløy flua, glad og fornøyd. Den lille sniken. Til slutt fant jeg ut at det beste å gjøre var å åpne døra mi og la den fly ut og plage noen andre...

Kulde, kalkuner, og plagsomme høye hæler

Global oppvarming hvaffornoe? Det er seriøst KJEMPEKALDT her for tida. Ok, kanskje ikke Hamar-kaldt, men absolutt "sørlending (som forøvrig tilbrakte formative barndomsår på Hawaii) i Bergen" type kaldt. Og fyringsovnen virker ikke mer, så vi har bare et par panelovner å klamre oss inntil. Seriøst, jeg føler jeg bruker halve eksamenslesetida mi på å snakke med håndtverkere.

Ja, for jeg har faktisk eksamenslesetid nå, det er faktisk litt crazy! Igår fant jeg ut at jeg skulle være en flinkish student og lese på skolen. Bortsett fra at folk drev hele tida å gikk inn og ut, særlig på veldig bråkete, høyhælte sko. Ja, det var første gangen i mitt liv at jeg forbannet høyhælte sko...og jeg gadd ikke dra på lesesalen, jeg mener, folk løper om kapp opp trappene i syvtida, og da var klokken rundt elleve.

Så jeg dro til favorittlesestedet mitt: huset mitt*. Vel, unntatt når jeg må ringe og styre med alle fiksetypemennene.

Ellers, så må jeg nesten skryte bittelitt og si at kalkunen ble KJEMPEGOD. Jeg tror ikke jeg har vært så stolt over en matrett siden jeg lagde chilli con carnen min. Selv om jeg strengt tatt tilbrakte mye av tida med å filme de andre mens de gjorde diverse kalkunaktige ting. Uansett, siden jeg har bestemt meg for å være en gøy type blogger legger jeg tilogmed ut et bilde fra da vi spiste den! (jeg vet jeg også har lovet å legge ut et bilde av håret mitt, men jeg må først ta et fint et.)

Men seriøst, jeg føler denne matlagningsbesettelsen min tar litt overhånd. Jeg mener, jeg tar meg selv i å glede meg til å prøve ut diverse kompliserte matretter. Hallo, for et par år siden syntes jeg matlagning var så kjedelig at jeg ikke gadd å skjære brød engang.

På fredag drar vi til Hamar på fjorårsstreff btw, det blir seriøst helt insane gøy. Og ellers så gjør jeg altså en hel masse ting jeg aldri skriver om, mest fordi jeg ikke er en superbloggertypejente som oppdaterer hele tida.

Klemmer =)

*ok, teknisk sett er det ikke mitt hus. Bortsett fra inni hodet mitt.

DET HAR SKJEDD IGJEN: sikringer, røyk, og kalkuner

Det har vært noen meget dramatiske dager her i Bergen, som bildet av lappen nedenfor, som var hengt opp på dodøra til Cecilie, Anne Marie og meg, virkelig viser:

Vel, den eneste som egentlig holdt på å dø var meg, fordi jeg lo så mye da jeg så lappen....men Kristine og Astrid trodde seriøst at de holdt på å dø, for hele rommet deres luktet røyk. Da de slo av sikringene gikk det vekk, men så, klokka fire på natta, fant ei lita frøken ut at hun skulle på do, og da ville hun ha på lyset! (og nei, det var IKKE meg)...og i og med at våre sikringer er tilknyttet Astrid og Kristine sine førte dette til at røyklukten kom igjen...

Dette skjedde TO netter på rad, og stakkars Kristine og Astrid har måttet klare seg uten hverken strøm eller mye nattesøvn. I tillegg har de hatt de kjempekaldt, siden vinduene måtte stå på vidt gap for å få ut lukta....og når de lukket dem var det fortsatt kaldt, for varmen har ikke virket heller....og vi har alle måttet klart oss med stearinlys på badet...(akkurat det var egentlig ganske sjarmerende, da.)

Nå er iallefall det meste fikset, vi har tilogmed fått det varmt i huset! Og idag er det søndag og vi har bestemt oss for å steke en kalkun. Noe ingen av oss har gjort før i vårt liv. Ja, jeg kjenner kalkunangsten begynner å melde sin ankomst, jeg mener, kalkuner er digre, store fugler, masser av ting kan sikkert gå galt med dem. Masser av ting jeg ikke vet om, siden jeg aldri har laget kalkun før!

Jeg tror jeg må gå og google "kalkun tips" eller noe, så ikke denne dagen skal ende opp med å bli enda mer dramatisk enn torsdag og fredag var... Sees =)

Hvordan jeg endte opp med å klippe av meg cirka alt håret mitt:

For det første bestemte jeg meg for å IKKE dra på forelesningen i ex phil etter seminargruppa idag. Jeg vet, jeg er verdens mest bortskjemte student, jeg syntes fire timer i strekk er lenge, liksom. Uansett, jeg satte meg altså på bussen, men etter å ha kjørt i cirka ett minutt fikk jeg en innskytelse. Jeg får det av og til, og egentlig pleier de ikke til å lede til noe bra, men jeg handler ALLTID etter dem uansett. For å si det sånn, den eneste grunnen til at jeg ikke har en tatovering er fordi den tatoveringssjappa i København ikke hadde noen fine tatoveringer å velge mellom.

Så, jeg går av bussen (dette var like ved fløyen, hvis noen vil se det for seg inni seg. Eller bare liker å vite hvor jeg befinner meg.), går inn på Eva og Adam (eller er det motsatt? Samme det.), og sier at jeg vil klippe meg. Kort. Jeg er ikke redd for å få det kort, var mine nøyaktige ord.

Bare at da jeg satt meg ned i frisørstolen og frisøren begynte å klippe klippe klippe kjente jeg hvordan frykten grep tak i meg. Lange hårtuster falt nedover gulvet, og jeg bare ok, hva er det jeg gjør nå?

Men det ble fint, liksom. Tror jeg. Bare VELDIG uvant. Jeg driver hele tida å ser på meg selv i speilet og får minisjokk hver eneste gang. Så til alle dere som så meg speile meg i alle butikkvindu da jeg gikk hjem fra frisøren: jeg er egentlig ikke så overfladisk til vanlig.

Eller når jeg tenker meg om så er jeg faktisk det. Men uansett, jeg får legge ut et bilde, så mamma kan berolige seg med at det ikke ser helt insane ut. Inntil da får du trøste deg med at det er cirka samme hårsveis som den jeg hadde da jeg var fire.

Men nå må jeg gå og lese på ex. facen. Sees =)

Noen ganger må vi grave i de råtne bladene for å finne blåveisen

Her om dagen gikk jeg fra Rema 1000 til busstoppet, hendene fulle av bæreposer med mat. Det var tungt, to av posene holdt på å revne, og jeg syntes egentlig litt synd på meg selv der jeg gikk. Posene var så utrolig tunge, og jeg var bare ei stakkars, ikke spesielt sterk jente uten bil. I et gatekryss så jeg en narkoman som sto og solgte det der bladet sitt. Vel, nå trenger jeg iallefall ikke ha dårlig samvittighet for å ikke kjøpe det, tenkte jeg. Jeg hadde faktisk ikke ledige hender til det!

På vei over gangfeltet revnet faktisk den ene posen, og en boks med sjampinjong falt ut. Jeg snudde meg for å plukke den opp, og fikk øye på den narkomane igjen. Plutselig slo absurditeten i situasjonen min seg. Like ved meg sto det et menneske som måtte stå ute hver eneste dag og virkelig streve for å få nok til livets opphold, også drev jeg å syntes synd på meg selv fordi jeg hadde så mange bæreposer fulle av mat!

Jeg tror vi av og til trenger å minne oss selv på hvor heldige vi er. Glede oss over stipendpengene istedenfor å være triste for at vi ikke kan kjøpe tre par nye sko, sette pris på hvor godt det er å komme inn i varmen heller enn å klage på været. Legge merke til den fine, vakre verden som er rundt oss istedenfor å være irriterte for at bussen ikke kommer. Noen ganger må vi rett og slett grave litt i de stygge, råtne bladene for å få øye på de vakre blåveisene.

Cheers =)

Du vet du bor i Bergen når...

Du går i byen og ser en paraplyreperatør! Men jeg føler virkelig at Bergen ikke har levd opp til sitt regnfulle rykte, vi altså har hatt mange dager med sol, som foreksempel dette bildet er et klart bevis på!Her om dagen satt Cecilie, Astrid og meg alle hjemme og leste, og da fikk jeg dem med meg på en gåtur i fjellveien, som ligger like bak huset vårt.
Alt er litt større på vestlandet. Tilogmed trærne. It`s like America!!!
Ellers så føler jeg at jeg virkelig har virret og surret i vei den siste uka. For eksempel på onsdag, da jeg og Linda, som hadde vært på besøk hos oss (og det var kjempekoselig, HEI LINDA, HVIS DU LESER DETTE, DU ER KUL!!!), tok bussen til byen. Jeg måtte stå, og det er liksom en ganske vinglete vei, hvilket resulterte i at jeg falt oppå bagen til mannen som satt ovenfor meg. Sånn hele meg liksom. Og da jeg så på ham med et sånt "ha ha, dette er litt morsomt, nå sitter jeg på bagen din" type blikk så bare overså han meg totalt. Vel, senere fant jeg ut at det ikke var hans bag, og han så egentlig litt borte ut generelt, men han kunne liksom ha smilt tilbake eller noe? Og jeg slo armer mens jeg falt også, så nå har jeg et digert lilla blåmerke på armen.

Et annet eksempel på min surring hendte idag. Jeg skulle gå på forelesning i psykologi, som jeg mente startet kvart over tolv. Så, jeg kommer til jussbygningen, også kjent som Dragefjellet, hvor vi har undervisningen vår. I og med at psykoligstudentene er delt i to grupper, og jeg egentlig er i den andre gruppa, var det ingen kjente fjes å se da jeg gikk inn i forelesningssalen. Det jeg dderimot merket meg med var at det var veldig mange folk der. Sånn, jeg visste ikke hvor jeg skulle sitte, liksom. Og så viste det seg at jeg at det var en forelesning for jusselevene, og at min forelesning hadde vært fire timer tidligere...

Det verste er at det samme skjedde på onsdag. Men det er faktisk veldig komplisert, for de driver hele tida å forandrer tidspunkt for forelesningene våre. Eller forandrer hvilket kapittel vi skal gjennomgå. Er det noe jeg har lært av mine 1 1\2 måneder som som student så er det å alltid undersøke nøye når ting starter. Og så undersøke en gang til. Og det ligger liksom ikke i min natur, jeg er mer slumpetypen.

Noe som egentlig er litt dumt, ikke bare når det gjelder skolen, men også andre ting, som matlagning. Sist uke fant jeg ut at jeg skulle lage chilli con carne, men siden jeg egentlig ikke leste punkt tre på oppskriften før jeg var ferdig med punkt en og to fant jeg ikke ut at den skulle koke i en hel time før da...og jeg beregnet heller ikke mengden så bra, så jeg levde på en streng chilli diett hele sist uke...

Okeidoki, nå må jeg avslutte, så jeg får bare si god helg =)

Hei og god TIRSDAG

Nå holdt jeg på å skrive "hei, og god mandag." Men så kom jeg på at det var tirsdag. Det bare føles som mandag, siden jeg kom hjem fra langhelg i Kristiansand i går kveld. Det var virkelig SÅ koselig. Selv om Bergen er fin og kul og morsom...så er det noe eget med det å komme til hjem. Gå rundt i Markens, som plutselig virker så liten og småbyaktig, sitte på Lauras og drikke kakao med venner, vite akkurat hvilken butikk du skal inn i for å finne akkurat det du er ute etter, hoppe på trampolina med lillebroren din.

Og, ikke minst, bli vekket klokka halv ti av at foreldrene dine har laget frokost til deg(ehm, eller egentlig mamma. Hadde pappa fått i oppdrag å lage frokost hadde vi fått havregryn og kneip.) SO NICE.

Men, siden jeg faktisk er student nå for tida var det ikke bare fun stuff å gjøre...jeg måtte foreksempel skrive notater om kapitlet om betinget læring. En ting jeg har tenkt på i forbindelse med det er rotter. Før var vel egentlig ikke rotter noe jeg brukte ekstremt mye tankevirksomhet på, men nå, takket være at cirka annehvert eksmperiment jeg leser om ser ut til å bruke rotter, er de ofte oppe i bevisstheten. Rotter i "skinner boksen". Rotter som løper i labyrinter. Rotter som får tilsatt milde giftstoffer. Sukk sukk sukk.Men det positive er at de er så ekle at jeg egentlig ikke syntes så synd på dem. Det er verre med for eksmpel de stakkars små baby orangutangene som vokste opp i et mørkt rom, noe som for alltid ødela noen av nevronene i hjernen deres, slik at de ikke kunne skille mellom mønster. Eller noe sånt.


Der er litt kult egentlig, for jeg har alltid hatet sånne typiske "naturfagsting", men i år har jeg bestemt meg for at nei, jeg SKAL lære om nervesystemet og sansesystemet og hjernen, og det ER interessant. Og det rare er at med den innstillingen så blir det ofte litt interessant. For det er jo stilig, å liksom vite så mye om kroppen. Det gjør egentlig bare at jeg bare blir mer slått over hvor fantastisk Gud er som har skapt noe sånt.


Jeg mener, hadde jeg fått i oppdrag å finne på en levende, intelligent art hadde jeg sikkert glemt de fleste indre organene. Pluss ting som tårekanaler og spyttkjertel.


Å, idag er det en fantastisk NYDELIG høstdag ute. Og jeg bør egentlig begynne å skrive på innleveringen i ex.fac, som handler om "eksistensialisme og kjønnsroller." (har kanskje nevnt den før?) Jeg er fortsatt litt sjokkert over mengder av arbeid man må bruke på å studere, altså. Jeg mener, på videregående føler jeg at jeg bare satt og surra, (det var ikke alle som merka det, det kalles diskret surring*) og pugget ca. ni timer i strekk kvelden før prøver. Jeg likte denne skippertaksmetoden, men på universitetet må jeg gjøre lekser hver dag!


Noe jeg btw ikke har gjort så mye av idag...så jeg tror kanskje jeg bør begynne med det nå. Teite, teite Sartre. Teite, teite Simone de Beauvoir. Snax =)


*kjennetegn på diskret surring: tegning i skolebøker, lappeskrivning, dagdrømming, smuglesning av gøye bøker...

Hei og god morgen

Gjett hvem som hadde seminargruppe fra klokka seks til åtte igår? OM KVELDEN (ok, alternativet ville vært verre, men uansett...) Jeg mener, hvem har skole om kvelden, liksom? Hva om du har kjempekoseligspennendefantastiske planer og må avbryte dem, fordi du må på skolen? Ok, så, det er ikke obligatorisk. Og jeg hadde teknisk sett ikke planer. Men du skjønner greia, ikke sant.

Ellers så har vi de siste dagene hatt besøk av vår kjære Kenyanske venn, Jeremiah. Det var faktisk et avskjedsbesøk, for han blir kasta ut av Norge neste uke.

Kristine, Jeremiah og Astrid. We will miss you, man!

SYKT trist å si hadet til ham igår! Jeremiah er bare en fantastisk person, han tilførte virkelig noe ekstra til Hedmarktoppen, og jeg føler jeg har lært mye av ham. Ikke minst om kulturforskjeller mellom Norge og Kenya! Da han kom til Norge trodde han for eksempel jeg var ti år gammel (jeg var 19). MEN, vi skal sees igjen, i bryllupet hans, han må bare få nok kuer til å betale for kjæresten sin...Jeg MÅ faktisk komme, for jeg har fått det ærefulle oppdraget å synge for brudeparet. Jeremiah skal prøve å få bandet til Camilla til å spille for meg. Camilla er hun damen som alltid vinner over kjæresten hans i skjønnhetskonkuranssene, fordi hun bestikker dommerne mest, så hun er ikke Jeremiahs favorittperson, men bandet hennes er tydeligvis bra, da. Han skal tilogmed prøve å få dem til å kalle seg "Malenes band" istedenfor "Camillas band".

Det jeg ikke helt forstår er hvorfor akkurat JEG skal synge, i og med at det er ganske mange andre fra Toppen som både har mer talent og glede innenfor sang...men, men, det er hans bryllup!

Noe annet som har skjedd er at jeg dro ut "den store babyboken" av bokhylla (de vi leier av har etterlatt seg alle bøkene sine.) BIG mistake. Det var faktisk ganske traumatiserende å lese om alt som skjer med deg når du er gravid, og, ikke mint, skal føde. Jeg mener, jeg har kjempelyst på barn når jeg blir litt eldre (og, du vet, finner noen å få dem med), og jeg elsker babyer, men, tja, jeg syntes pingvinene er litt heldige, jeg. De bare legger et egg og det er det. Ikke noen strekkmerker der i gården. Eller det som verre er. (Og det er MYE). Vel, jeg var ikke den eneste som reagerte slik, tilogmed Hanne, som er babyobsessed, var litt sånn "okei..." etterpå.

Uansett, nå skal jeg gå og ordne sekken min til skolen, så sees vi her inne om noen dager til? Klemmer =)

60-tallet, triste filmer, og gratis sjokolade

Du vet du er student når ti-kroners markedet på ICA er dagens høydepunkt. Selv om det alltid er ting jeg egentlig ikke ville ha kjøpt ellers som er til salgs, som cookies og skivet Synnøve Finden ost. Jeg har dessverre sluttet å få en "whohoo, I`m on my own, buying my own food!" spesiell type følelse når jeg handler mat. Det er mer sånn "WHAT? koster det 100 kroner for Jarlsberg ost?"* Jeg ante faktisk ikke at det gjorde det. Men sist uke delte de ut gratis sjokolade. Seriøst. De hadde TO SKÅLER. Med gratis sjokolade. SJOKOLADE! Og nevnte jeg at den var gratis?

Ellers så har det beryktede bergensregnet meldt sin ankomst. Men det går egentlig bra. Jeg har blitt advart av ca. hver eneste "utlending" (aka ikke native bergenser) om hvordan det bare regner og regner og regner helt til du tror du skal bli SPRØ - og så regner det litt til. Jeg har sannsynligvis aldri vært mer psykisk forberedt på noe i mitt liv.

Og uansett så har jeg de ekstremt nydelige Hunterstøvlene mine. Ingenting blir helt galt med de på ;) In other news så har jeg, la meg se, vært på 60-talls fest. Det var gøy! Dansing, høyt hår, karaoke...much fun! Og takket være grundig bakgrunnsresearch (all ære til google) er jeg nå ekspert på motene på 60-tallet. Hvorfor lese om nervesystemet når du kan lese om go-go boots, liksom.

Kristine fikk oss til å se "Remember me" igår. Fordi, du vet, verden er et så sorgløst sted at det er viktig å få nok doser uberdeprimerende filmer, sånn for å utjevene litt. Ha ha ha.

Nei, seriøst, jeg likte den egentlig. Veldig. Eller jeg vet ikke. Jeg likte personene. ALTFOR mye. Uten å røpe for mye for de som ikke har sett den, så må jeg at det skjer diverse ting du ikke vil skal skje. Sånn VIRKELIG ikke vil skal skje. Og da sitter du der og ser på de stakkars personene og skriker "NEEEEEI", og det er ikke tull engang, jeg gjorde faktisk det.

MEN, nå tror jeg at jeg skal si GOODBYE. Og jeg skal prøve å være flink og skrive mer snart, så, du vet, kanskje dukker et nytt innlegg opp snart?

Klemmer =)

*det er en grunn til at jeg kjøper den ekle Synnøve osten, for å si det sånn.

Hei, her er en LANG oppdatering!

Noe jeg har tenkt på i det siste er at jeg virkelig bør komme med en OPPDATERING. Så. Hei. Nå har jeg bodd TRE HELE UKER i Bergen. Wow. Å komme til en helt ny by er selvfølgelig bittelitt utfordrende. Jeg mener, du må finne deg nye bekjentskaper, en ny menighet, ny hudpleiesalong som vokser og farger brynene dine akkurat slik du vil ha dem*, ikke for å snakke om at du må prøve å gjøre deg forstått av bussjåfører som ikke forstår dialekta di**. Og egentlig har alt gått veldig bra. Vel, minus den "gjøre seg forstått av bussjåfører greia". Jeg tror ingen av bussjåførene liker meg egentlig. Han ene ble skikkelig surpå meg fordi jeg ikke hadde bestilt skysskort ennå.
Bergen and I. Ikke så pent bilde av sistenevnte, men det eneste jeg hadde av oss begge sammen, så slik får det bli...

Og her er bilde av vårt amazing hus! Og lurer du på om jeg trives i nabolaget så er svaret JA. Jeg har nemlig fått meg en ny venn her. Hun heter Sunniva, er åtte år gammel og stoppet meg opp på gata en dag da jeg sykla hjem fra kiwi. Hun lurte på hvem jeg var og om hvor i verden jeg kom fra, siden jeg snakket så rart...

Ellers så har jeg faktisk møtt noen koselige folk på min egen alder og tilogmed blitt litt god til å lage mat. Mine housies og jeg er veldig opptatt av å være økonomiske. Vårt motto er at alle penger spart betyr merpenger til klær...så vi har for eksempel ved flere annledninger laget hjemmelaget pastasaus. Og sheperds pie. Og Oreokake. Og, ja, en hel andre ting. Bortsett fra en bitteliten nestenulykke med litt vel varm olje har det vært smooth sailing.

Her sitter vi og spiser på verandaen. Dessverre er ikke været like fint lenger...

Jeg må si jeg virkelig er UTORLIG takknemlig for å for det første bo i et så fantastisk hus, men aller mest for at jeg har så fantastiske housies! Hallo, seks jenter under samme tak, hvordan kan det ikke være bra? Alt fra bønnemøter til "hvem av oss utenom Hanne kommer til å gifte oss først?" samtaler. Og bare det å ha noen som gjennomgår samme "jeg er i en helt ny by" prosess er uvurdelig. Ja, også har vi jo en bergenser i blant oss som kan gi litt tips og triks, da!

Når det gjelder min akademiske prosess så må jeg nok medgi at den har vært preget av en hel rekke misforståelser, forsentkomninger, og andre mindre kriser. Noen av dem var ikke min skyld engang! Spesielt ikke første skoledag, da Kristine og meg presterte å komme 1 1/2 time for sent, takket være UIBs misvisende hjemmesider. Jeg tror du må ha minst mastergrad for å forstå den, jeg mener, jeg har seriøst aldri på min ferd på internetts store landskap møtt en så forvirrende og uoversiktelig nettside.

Neste dagen var det den veldig offisielle åpninger av skoleåret, med latinsk sang og taler og det hele, hvilket Kristine og meg greide å komme to timer for tidlig til! Nå som undervisningen har begynt har jeg også prestert å komme for sent til fire av forlesningene mine. Å komme for sent til universitetsforlesninger er liksom litt mer flaut enn å komme for sent på skolen, sånn i og med at det er ca. 500% flere elever. Men, om jeg skal være veldig positiv og se glasset som halvfullt og alt det der, så kan jeg jo fokusere på at å valse inn fem minutter for sent forann 250 mennesker gjør at jeg iallefall ikke forsvinner i mengden av psykologistudentene.

Fagmessig er innføring i psykologi og ex.fac kjempeinterresant. Jeg har allerede lest om alle sykdommene og vurdert om noen jeg kjenner har psykopatiske trekk eller en personlighetsforstyrrelse. Vel, vi skal egentlig ikke ha om det kapittelet enda, men det visste jeg ikke det da ;) Hvis du nå tenker, "men hva med ex phil, da?" så kan jeg si det at filosofene er mine nye fiender. Jeg beklager, Platon, Aristoteles, Hume, Spinoza. Alle rasjonalister og empirister. Alle dere som lurte på hva sann viten var. Hva en sjel var. Hva virkelighet var. JEG LIKER DERE IKKE! Kanskje jeg burde være takknemlig for alt dere fant ut der dere satt på rommene deres og tenkte. Bare at de eneste tankene som kommer i hodet mitt når jeg leser om dere er 1) ??? og 2) Ehm, trenger disse gutta å få seg et liv eller hva? "Kanskje jeg egentlig ikke sitter her i stuen min, kanskje dette er en drøm?" Jeg vet ikke, slutt å tenk så mye...

Ok, dette ble et litt langt innlegg. Men jeg ville skrive om en siste ting, nemlig Mitt Sosiale Liv i Bergen. Siden jeg er ny er min fantastiske plan å være med på ALT. Dette "alt" har i stor grad innebært å være med på arrangemantene kirken Hanne går i, Tabernaklet, arrangerer for nye studenter. Det er kjempegøy og jeg har møtt masse utrolige koselige og inkluderende folk. Og jeg har lært å lage sushi, vært på spillkveld, tilogmed en medarbeidersamling. Ikke noe halvveis engasjemant her i gården, nei...og, når jeg har tenkt sånn "hm, nå må jeg slappe av litt," så har jeg samlet meg med housiene mine og sett på vår nye favorittserie, "Touched by an angel" Vel, det er iallefall Anne Marie og meg sin favorittserie.

Men nå må jeg gå. Klemmer =)

*hva? Er jeg den eneste som strever med dette??
**ELLER, kanskje det bare er jeg som snakker for fort? Visse mennesker har nemlig antydet det er par TUSEN ganger i årenes løp...men det er derfor jeg har en blogg, så folk skal få med seg det jeg har å si ;)

Første oppdatering fra Bergen!!!

As of fredag kveld har Bergen by vært mitt nye hjem. Jeg vet, det er skikkelig kult/fantastisk/SKUMMELT/rart. Som jeg har skrevet før er jeg så heldig at jeg bor i et helt fantastisk HUS i Sandviken. Sandviken er et skikkelig koselig område, masse gamle hus og nært naturen, men også like ved sentrum. Vi har tilogmed en nydelig utsikt over hele byen!

Vi leier møblert, men Kristine og meg, som tok på oss oppgaven som frivillige interiøraktitekter, jobber hardt med å sette vårt lille preg på huset, ved hjelp av puter, stearinlys og liknende. IKEA er virkelig en lifesaver for stakkars fattige studenter som oss, altså. Når man snakker om fattige studenter...jeg kjøpte Hunterstøvler idag. Til 1198. MEN til mitt forsvar så trengte jeg støvler. Og hvis du tar fra kanskje 500, som et par vanlige støvler ville ha kostet, så koster de sånn 698. Pluss at du kanskje kan ta vekk 100 kroner til, bare fordi de gjorde meg så glad. Det blir 598, og det er jo ikke så dyrt! Jeg vet, økonomi er sååå mitt felt. Jeg burde jo gått på BI eller noe.

Ok, nå spilles Katy Perrys "California Girls" på radioen, og jeg må bare si at jeg ELSKER den sangen. Det er skikkelig flaut, men jeg har elendig musikksmak. Broren min Andreas, som er 13, har mye bedre smak enn meg, liksom.

Uansett, jeg bør kanskje skrive litt mer om hva jeg syntes om Bergen, the city. Det første som slo meg er at hm, denne byen er altså ganske stor. Det andre som slo meg var at den minnet meg om Hawaii, fordi det er så grønt her. Og det tredje som slo meg var at det sikkert er like mange cruiseturister som faste innbyggere her for tida.

Men nå må jeg gå og henge med housiene mine <3>

Hvor jeg forteller om mine siste kroppslige skader, og i tilleg om litt andre diverse saker

Whee and hello, dear readers!!! Så, her er siste nytt fra my life and such:

Etter en konebæringskonkurranse* gone bad har jeg greid å forstue foten. Når du legger til senebetennelsen er jeg liksom en smule handicapet for tida. Kanskje jeg må gjøre opp for at jeg skadet meg for lite da jeg var barn. I motsetning til søsknene mine, som nesten har klippekort på røntgenavdelinga (brukne armer er spesialiteten) er den mest alvorlige skaden min til dags dato at jeg fikk ei blå tå da jeg var ni.

MEN, om de fysiske delen av meg er litt skakkjørt er iallefall den psykiske på topp. Den siste uka har jeg hatt besøk av min kjære kanadiske venninne, Lauren. Lauren var utvekslingselev på KKG i andre klasse, da vi var små uskyldige 17åringer. Hun, Hanne, og meg hang sammen kjempemasse. En av våre favorittaktiviteter var å ta random bussturer. Ei gang dro vi for eksempel til Vennesla, hvor vi tilbrakte ca. tre timer i en butikk og kjøpte masse klær. OG ble beglodd av halve Venneslas befolkning. Vel, jeg klandrer dem ikke. Jeg mener, hvor ofte drar tre kanadiske\kristiansandske jenter, to av dem med oransje hår (etter en meget mislykket hennefarging.) på shoppingtur til Vennesla?

Et sted vi aldri dro til var Lillesand, fordi Lauren ikke fikk lov til å forlate fylket av utvekslingsorganisasjonen sin. Du vet, uskyldige kanadiere må beskyttes fra Aust-agders generelt lovløse tilstander. Uansett, for å feire at Lauren nå kan besøke hvert eneste fylke i Norges vakre land dro vi altså til Lillesand på lørdag. OG Lauren lever fortsatt, så turen over fylkesgrensa var vellykka. Vi dristet oss tilogmed til å smake på maten der, og jeg brukte ca. de siste pengene jeg har på noen lilla kosebukser.

In other news så drar jeg til Bergen på fredag. Altså TO SMÅ dager til. Er ikke det surrealistisk så vet ikke jeg. Jeg mener, jeg må betale husleie. Og strøm. Passe på at jeg spiser nok grønnsaker. Ikke for å snakke om at jeg skal studere. Masse. Og, du vet, bo i en by jeg er sånn ca. ingenting kjent i. Menmenmen, jeg gleder meg masse også. Jeg skal tross alt bo med noen av mine beste venner i hele verden!

Det er noe jeg har tenkt på i det siste, og det er at samme hvor komplisert\skremmende\dumt livet mitt blir så har jeg håp. Fordi jeg vet at jeg er skapt med en hensikt, at jeg er elsket og at det faktisk er en mening med ting. Så samme hvordan Bergen blir så går det bra. Skal ikke si jeg aldri tviler på dette, men jeg holder fast ved det.

Cheers <3

*gutter skal løpe fortest mulig, med ei jente i armene. Tradisjonelt sett deres kone, men når den blir utført av typisk 20åringer er det liksom ikke så mange ektepar ennå.

I have heard the call of the cookie

Jeg får litt prestasjonsangst når jeg ikke har skrevet på ei stund. Men, du vet, "face your fears" og alt det der. Så nå er jeg her igjen. Ho ho ho, dere blir ikke kvitt meg så lett, altså. Senebetennelsen kan bare gå å legge seg!

Men, over på mer interessante saker: choclate chip cookies. Jeg bakte i går, og de driver og roper på meg. Jeg tuller ikke*, de driver og maser, sier "kom igjen, Malene, spis oss! Du vet du vil! Bare EN liten bit. EN BITTELITEN BIT."

Bare at jeg kan ikke det! Jeg må spare dem til i kveld, når jeg får besøk!

Vel, nå greide jeg rett og slett ikke å holde meg borte lengre, så as I write these very words sitter jeg og spiser cookie. Det fikk meg til å tenke på noe. Du vet når du typisk allerede har spist et kakestykke og har bestemt deg for at hallo, det er mandag, la oss slutte når leken er god liksom. Men så tenker du at du kan jo bare brekke av en bitteliten bit, for en bitteliten bit har jo ikke noe å si engang! Og så, etter å ha kost deg med den bittelille biten tar du enda en bitteliten bit, fordi, det er jo bare en liten bit. Og, hrm, to små biter blir til tre små biter, og før du vet ordet av det har du spist tre kakestykker.

Men nok om det. Btw, for å snakke om noe annet, hvis noen sitter her og lurer veldig mye på hva Malene skal gjøre med livet sitt videre, så skal jeg, denne høsten, gjøre følgende: 1) ta psykologi årsstudium, 2) i Bergen, en by jeg til nå har tilbrakt ca. 36 timer i, og, 3)Bo sammen med Verdens Kuleste Jenter, også kjent som Astrid, Kristine, Cecilie, Anne Marie, og Hanne, i et hus i Sandviken. Så det blir veldig spennende! Og jeg er jo ganske høylytt, så jeg passer sikkert bra inn ;)

Uansett, jeg driver liksom og pakker og greier, hvilket har fått meg til å innse følgende: jeg har altfor mange høyhælte pyntesko. Vel, jeg har åtte. Det er jo en del for ei jente på min alder. Jeg har også drevet å pakket opp av boksene under senga mi og lest i gamle dagbøker. Alltid gøy slash pinlig.

Men, men, nå har det faktisk gått mange timer. Cookiene er spist opp, og mine kule besøkende sitter ved siden av meg og snakker om båtlappen. Og nå sa de at de vil komme med en hilsen. Hanne sier: dette er en ære! tenk å få skrive på verdens kuleste blogg til verdens søteste jente. som også har et liv utenfor bloggen. takk for at jeg er en del av det!

Og til det må jeg si: awww, så skjønn du er! Love ya.

Ok, Cecilie sier hun skal spare sin kommentar til senere. Men jeg er glad i deg uansett! Og jeg tror jeg avslutter nå. As it is late.
Godnatt =)


*vel, ok, jeg gjør det.

Tanker nedskrevet under en blå himmel

Hei hei hei, lesertypes, tenkte jeg kunne stikke innom og opplyse om at nei, jeg er ikke død!!! Bare sånn hvis noen lurte. Kondolansekort og blomster til foreldrene mine kan avlyses, altså. Bare at kanskje de kan videresendes til bena og hendene mine, som, ok, ikke er døde, bare litt...betente. Jeg har nemlig greid å få senebetennelse i bena OG hendene. Førstenevnte fordi jeg løp på asfalt på dårlige sko og fikk vondt, men bare fortsatte å løpe (vet, besluttningsevnen min er så sykt god) mange ganger. Og sistenevnte fordi jeg skrev så mye på data mens jeg satt i senga.

Legen gav meg følgende råd: ta brexidol (betennelsesdempende piller), som jeg selvfølgelig glemte å ta cirka annehver dag, og HOLDE MEG I RO, som jeg også strevde litt med å gjennomføre. Å ikke bare måtte slutte med løping, sykling, ja, selv mesteparten av gåing, var ille nok. Men å ikke kunne skrive, det er det som har vært skikkelig forferdelig. Jeg har sittet inne med historier, blogginnlegg, you name it, og har ikke kunne fått det ut! Også kan jeg ikke skrive om hvor ille det føles å ikke kunne skrive ei gang!

Noe jeg virkelig har bedt til Gud om i denne perioden (sånn i tillegg til at han godt kunne ha helbredet meg snart!) er at han skal bruke dette til å lære meg noe. Og, fordi Gud er, du vet, god og svarer på bønner and the like, så har han altså gjort dette! For det første har jeg virkelig fått trene meg på å ikke bekymre meg for ting. Jeg har vært typen til å bekymre meg for alt siden jeg var ca. nyfødt. (Jeg skylder på den overaktive fantasien min), og når jeg foreksempel googla "senebetennelse" (selv om jeg er den type person som ALDRI bør google sykdommer. På et eller annet tidspunkt kommer jeg inn på en "du har kreft" side, og da er det gjort...) og kom inn på et forumish sted hvor folk skrev ting som "du blir aldri frisk av senebetennelse!!!" var det vanskelig å ikke kjenne seg litt, hrm, jeg mener VELDIG, bekymra. Og da har jeg bare måttet overgitt bekymringene mine til Gud. Minnet meg selv på at når Gud, som er skaperen av universet og uendelig visere enn meg, sier jeg ikke skal bekymre meg så er dette nok et ganske godt råd.

En annen ting jeg føler Gud har minnet meg på er takknemlighet. Fordi, hallo, det er kjipt at jeg ikke kan skrive i dagboka mi eller sykle til jobb, men jeg har virkelig tusenvis av ting å være takknemlig for! Fra det åpenbare, som at jeg ikke har en eller annen dødelig sykdom og lever i et trygt land, til ting som sommerfugler, velfungerende smaksløker (jeg leste om ei dame som ikke smakte noen ting ei gang, og det virker jo helt grusomt!), og at katten min er så søt.

Noe jeg er takknemlig for nå: at jeg begynner å bli bedre i både armer og ben! Whii. Meeen, denne skrivegreia er ikke akkurat spesielt bra for fremgangen, så jeg tror jeg må avslutte her. Håper alle har det bra i sommersola, blir brune og fine (med mindre dere er mer fan av den vampyrhudlooken. Respekt til det, for all del.) og spiser en softis. Eller tre.

Mine spennende gjøremål disse siste ukene.

Så, long time, no blog post. Sorry til de seks (syv? jeg liker å være positiv!) leserne mine, altså. Jeg håper dere ikke har revet dere i håret av fortvilelse, gått timesvis i sirkler inne på rommene deres, skreket hvorfor kan hun ikke oppdatere bloggen sin snart? Vel, noe sier meg at dere taklet dette med en knusende ro. Hvem vet, kanskje dere har andre ting å fylle livene deres med?

Uansett, jeg kunne kanskje sagt noe sånt som, "jeg har altså vært sååå opptatt, så jeg har ikke fått skrevet noe", men greia er at jeg liker å være ærlig. Så derfor må jeg innrømme at jeg egentlig ikke har vært så veldig busy.

Noen eksempler på hva jeg har gjort siden jeg sluttet på Hedmarktoppen Folkehøyskole:

1. Lest ut i alt seks bøker. Pluss at jeg holder på å lese fire stykker (samtidig.) (jeg gjør det av og til.) (Det høres kanskje rart\krevende ut.) (Og det er kanskje rart. Men ikke krevende.) (Og det er greit, du får mer variasjon, liksom.)

2. Guida skikkelig søte, engelske cruiseturister (jeg jobber på et museum. Koseligste jobb ever, så lenge du liker å prate, men, tja, man kan vel påstå at det aldri helt har vært mitt problem.) Engelske folk bare er sååå hyggelige.

3. Feira bursdagen min tre ganger (venner, slekta, og den nære familien). Fordi jeg, som tidligere nevnt, av og til kommer inn i crazy husmormodus gikk jeg all out på vennebursdagen og lagde en hel del mat til å være meg (hot kyllingsuppe, tropisk punsj, og brownies. Jeg vurderte å lage hjemmelaget is, men fant ut at det var litt vel ambasiøst for en person uten ekstremt mye kokkeerfaring.) Og det ble skikkelig koselig, hver av gangene, dog på litt ulike måter.

4. Ellers truffet venner diverse steder, sånn, i mitt eget hjem, andres hjem, Nupenparken, Amigos, and the like. Koselig. Venner er bra. De skulle bare bodd i naborommet alle som en, det hadde vært enda mer bra.

5. Prøvd å lese alle avisene våre hver dag, for å komme meg etter et år i et miljø hvor nyheter var innlemmet i bisetninger tredje hver uke. Bare at jeg får det aldri til. I følge mamma er det fordi jeg - igjen - har litt vel høye ambisjoner, jeg mener, jeg tenker liksom at jeg skal lese nesten ALLE artiklene i hver avis, men jeg har liksom andre ting i livet mitt å gjøre, så jeg blir aldri ferdig.

6. Feira 17. Mai. (Nei, sier du det, for et SJOKK.) Jeg velger her å IKKE nevne været, da jeg syntes det er litt irriterende med folk som alltid skal klage på ting som været.

7. Lekt husmor i tre dager mens foreldrene mine var i Sverige. Faktisk en hel del arbeid. Jeg mener, søsknene mine er altså skjønne og fantastiske og jeg er veldig glad i dem, men de er litt care i forhold til en god del ting, for eksempel rydding. Ho ho ho, SÅ gøy for reserve-mamma Malene å måtte få dem til å sette inn tallerknene i maskinen. (som jeg sa til broren min, Paul, "det tar faktisk 20 sekunder av livet ditt") Men det var fantastisk koselig, jeg er liksom ikke bare reserve-Mamma, jeg er "ha det gøy"-mamma, og tok dem med på kveldsturer for å bade og lagde pannekaker til frokost og slikt.

8. Fått Cecilie til å utøve kunstterapi. Det må virkelig ikke glemmes. Jeg fikk henne til å gjøre dette fordi jeg selv holdt på med å lage (på samme tid) ca. tre collager, og jeg mente hun også burde utrykke seg litt. Bare at inspirasjonen forlot meg før jeg ble ferdig. Cecilie, derimot, lagde to tegninger. Hvem sier jeg ikke bryr seg om vennene mine sin psykiske helse?

9. Savnet det åndelige felleskapet på skolen, men prøvd å ha stilletid og søke Gud for meg selv. Joel Case og Jonathan og Melissa Helsers musikk er en god hjelp her.

10. FÅTT SKILLE. Ok, jeg vet at ingen, bortsett fra mamma, egentlig bryr seg om dette, men jeg får aldri skille, så jeg må bare dele det med verden. Sorry, altså.

11. Hatt skikkelig insane drømmer.

12. Kjeda meg. Kanskje det er derfor jeg har drømt så mye rart: underbevisstheten min prøver så best den kan å underholde meg. Snille underbevissthet. Men altså, det er ikke så lett, jeg er vant til sosial kontakt 24\7, og nå er det liksom sosial kontakt med folk utenom familien min bare et par timer hver dag. Og noen ganger ikke det en gang.

Så, som dere ser, livet mitt er mer i en slags ferieaktig tilstand enn noe annet. Og det er av og til veldig greit, og av og til bare ... greit.

Og da SPRAKK vi oss ut av folkehøysskolebobla...

Advarsel: det følgende innlegget er en anelse melodramatisk. Men jeg er faktisk, ca. 80 prosent av tida, ganske melodramatisk ( resten av tida gjør jeg narr av melodramatiskhet.)

Nå sitter jeg hjemme, i stua, og da mener jeg ikke hjemme som i "hjemme på Hedmarktoppen", jeg mener hjemme som i Kristiansand. Fordi vi slutta på skolen igår, og Hedmartoppen vil ALDRI MER være hjemmet mitt.

Det er faktisk kjempetrist. Bare at jeg greide ikke å fatte det igår. Etter avsluttningsfesten gikk vi rundt og klemte hverandre og sa hadet, og da gråt sånn ca. ALLE. Bortsett fra meg. Seriøst. Tilogmed mange av guttene gråt. Men Malene? Tørre øyne, min venn, tørre øyne.

På slutten av kvelden var vi en del fra klassen vår som sto ved bilene til Ole og Linda og sa hadet til dem, og det var liksom dagens tristeste øyeblikk, alle de andre jentene sto og hylgråt. Og jeg hadde fortsatt null tårer! Jeg greide ikke å bli trist engang. Det var som om en del av hjernen min ikke hadde fått videresendt informasjonen om at jeg snart skulle slutte på skolen, og levde i en slags "damdiddadam, skal vi se, skal sjå, ho ho ho, lurer på hva slags temadag vi har på lørdag, og, hm, skal vi se, kanskje jeg bør gjøre noen pranks snart?"

På bilturen hjem satt jeg liksom og prata med mamma og pappa i et sett, om skolen og været og neste år og jeg vet ikke hva, men jeg var i mitt typiske relativt energiske humør**. Og da jeg kom hjem tenkte jeg mest på at det var koselig å se søsknene mine igjen. Og at jeg var trøtt.

Men så, for kanskje en halvtime siden, gikk jeg inn på Facebook. Å, Mark Zuckerberg, facebooks far, ditt nettsamfunn får frem følelser i meg som intet annet, hverken intense hadetsessions eller venner som kjører bort og ut av livet mitt for en lang, lang stund***, greier å frembringe. Alle bildene som var blitt lagt ut fra de siste ukene på skolen, alle statusoppdateringene om et intenst Hedmarktoppen savn...det ble rett og slett for mye. Ok, så, jeg begynte ikke å gråte, (men det er nok fordi jeg ikke er SÅ emosjonell av meg), men jeg kjente at det stakk. Så nå sitter jeg her, hjemme, og den rare, fornektelsesdelen av hjernen min har endelig innsett at jeg har forlatt Toppen!

Det er så trist! Jeg savner utsikten og cafeen og vaskerommet og rommet mitt (litt. De gangene de ikke var totalt bomba) og spisesalen. Og infotimer og aktuelt og selvfølgelig Gunnleiks timer. Men mest av alt savner jeg FOLKA! Savner dem så, så, mye.

*Vel, med mindre jeg begynner å jobbe der eller noe. Men det passer liksom ikke helt inn i livsplanen min. Ikke at jeg egentlig har en spesielt nøye utformet en, men, du vet, uansett.

**enkelte ville kanskje hevde at "energisk humør" er en eufemisme for ekstremt prattesalig og bittelitt hyper, men det er faktisk det jeg vil kalle en liten overdrivelse.

***Nærmere bestemt U-festivalen. Men det er over to måneder til!

I wish it was my birthday...

I går var det 4. mai, også kjent som MIN BURSDAG!!! Jeg vet om en del folk som har en sånn skikkelig "care" holdning til bursdager, men utfra min forrige setning gjettet dere kanskje at jeg ikke er en av disse folkene.

Jeg tenker at, hvorfor ikke være glad for at du har bursdag? Jeg mener, det er faktisk din FØDSELSdag, aka dagen da du kom til denne jorda, er ikke det noe å være glad for?Så igår (og idag, for den saks skyld) gleda jeg meg over at min pappa i himmelen skapte meg, på skremmende, underfullt vis. At han elska meg fra dag en (ja, faktisk før dag en), og at han har en spesiell plan for livet mitt. It`s nice, rett og slett =)

Anyhoowayz, foruten å gå rundt i min (muligens litt irriterende for omverden) "jegersågladjeglever" rusish tilstand så hadde jeg en bursdagsfeiring og fikk kake og gaver og kort, og jeg må si at folkehøysskolebursdagsfeiring bare er BEST. Det er liksom mer avslappa, du slipper alt styret med å ordne med fest og bla bla bla, og vennene dine er der hele tida, og, ja, det er bare veldig koselig.

Men jeg ble seriøst 20 år, det er jo helt sykt, ikke tenåring mer liksom. Voksenlivet, here i come. Nå er det klart for hund og barn og rekkehus og bil og båt og mann. Eller noe sånt.

Sees =)

A long way gone: langturen, del 3

Det er en strålende vakker vårdag, jeg er, uten noen spesiell grunn bortsett fra at jeg bare har det bra i livet sånn generelt, i ekstremt godt humør, og, om ikke det var nok, så har jeg bestemt meg for å skrive om tredje og siste del av langturen. Og hva kan vel være bedre enn det?

So, to pick up where I left of...etter to uker i tredje verdenish tilstander kom vi til Roatan, som er ei øy som tilhører Honduras. I taxien på vei fra flyplassen gjorde ting som bensinstasjoner, hus med maling, og ordentlige veier Linda, Kristine og meg utrolig begeistra. Ikke for å snakke om synet av andre hvite mennesker! Vi ankom så Luna Beach Resort, og de hadde søppelkasser og is og rennende vann og do man kunne skylle ned så mye man bare ville (i Puerto Lempira levde vi etter regelen "if it`s yellow let it mellow, if it`s brown flush it down"), og folk snakka engelsk. Det var fantastisk. Vi bestilte hamburger og pommes frites og tilbrakte dagene, for å gjøre en lang historie kort, med å sole oss, spise, og bade.
Siste dagen var en del av oss jentene så seriøst solbrente at vi fant ut at å tilbringe en dag til i sola var sånn halveis uforsvarlig. Sååå, vi dro på oppdagelsesferd i byen, som var full av hippiesurfertype turister og lokale selgere. Som vi ser på bildet ovenfor frista foreksempel kjolene de solgte, og Astrid og Linda lot seg ikke stoppe av at de måtte prøve klærne i gata.
Så dro vi altså videre til NYC, og det var good times, for å si det sånn. Folk driver stadig å spør meg om hva slags severdigheter jeg så, og det er litt flaut, for vi tilbrakte egentlig mesteparten av tida med å shoppe. MEN, vi så faktisk ground zero. Det er det jeg pleier å si når folk spør, at vi så ground zero. Og så tar jeg ikke med det at vi teknisk sett bare så ground zero fordi den lå ved siden av outlet butikken century 21...
Men vi tilbrakte en god del tid på subwayen, og det er jo på en måte nesten en severdighet i seg selv, eller hva?
Også var vi på Times Square. Det var skikkelig kult, så stort og lysende og akkurat som på film. Og hvis noen lurer så er jakka jeg går med et av de veldig mange plaggene jeg kjøpte på Urban Outfitters. En annen ting vi gjorde i NYC var å gå ut og spise. På bildet ovenfor ser vi Linn og Kristian på en vitenamesisk restaurant. Det var skikkelig koselig der, men det aller, aller beste av alle de mataktige stedene var Whole Foods. Whole Foods var så fantastisk, i den grad at jeg vil bo der eller dø der eller noe sånt. Iallefall nesten.

Og hvis du lurer på hva Whole Foods er så er det en av de veldig få matbutikkene på Manhattan. Den har kun økologiske varer, alt er fint og delikat og STORT, og på morgenen var det en deilig frokostbuffet med amerikansktype frokost. Men favoritten min var kakedisken, som Cecilie og Astrid her poser forann. Denne dagen brukte vi seriøst nesten en time på å gå rundt og se på maten. Jeg har btw hørt at kjendiser tilogmed drar på Whole Foods. Vi så dessverre ingen, men den første dagen så Linn og meg en veldig kjekk gutt. Sånn filmstjernekjekk. Han likna på en noen år eldre Robert Pattinsson, minus alle fjortisfansa.

Og så, da vi satt og spiste, så vi ei utrolig pen jente, hun så ut som en filmstjerne hun og, og Linn og meg bare, "oj, hun var pen!". Og så kom han superkjekke gutten opp, og han var selvfølgelig kjæresten til den ekstremt pene jenta! Og det var bare litt vittig, og de var bare så sykt pene at vi fikk lyst til å ta et bilde av dem. Kanskje aller mest ham, egentlig, men uansett...

"Vi kan si vi er modellagenter!"

"Eller vil lage en database over verdens peneste mennesker."

"Eller at alle i Norge er stygge, så vi er ikke vant til pene folk!"

Forslagene Linn og meg kom opp med (Cathrine og Kristian var også tilstede, men de var liksom ikke like engasjerte) til hvorfor vi skulle ta bilde av paret var mange. Til slutt fant vi ut at vi bare måtte gå hend og gjøre det.

Meg: "Um, hi, we`re from Norway (som om det forklarer alt...) and we`re wondering if we could take your picture?"

Pen dame: Why? (på en skikkelig hyggelig måte. Hun og kjæresten var ikke bare pene, de virka skikkelig koselige!)

Linn: "You just look like such a great couple!"

Pen dame: Yay! (gjør ironisk gangster bevegelse.)

Begge: (gjør seg klare til å bli avbilda.)

Linn: (skal ta bildet) ååå, battery`s dead!

meg: Ok, we can use mine! (finner frem kameraet og tar bildet.) Thank you so much!

Pent par: You`re welcome. Bye!

Random, litt mer ordinært utseende mann som sitter med kona si: (ironisk) Do you want to take a picture of us too?

meg: (blir litt flau) um... (og så gikk vi og shoppa på Urban Outfitters.)Bildet ovenfor er btw nesten et bilde av en til severdighet. Det var en dag Astrid, Cecilie og meg gikk alene i NYC, fordi vi brukte så lang tid på Whole Foods at de som satt oppe og venta på oss trodde vi hadde gått. Og vi er liksom ikke helt erfarne innen ferdsel alene i NYC, men så fant vi altså en taxi og kjørte til 5th avenue. Og her trodde vi at vi så Rockefeller Center, så vi bare "yay, da tar vi bilde!", og det var liksom ganske kaldt og regnete, men vi måtte jo ta det når det var en så berømt bygning. Og så viste det seg selvfølgelig at vi hadde misforstått, det var en annen random bygning.

Vi fant uansett de andre etterhvert, og da gikk vi på Saks. Det var kjempegøy, vi ble sminka av menn som brukte mer rouge enn det vi selv gjorde til vanlig. Også dro vi til skoavdelinga. Det var et paradis av vakre, vakre sko.

Men Hans og Ole var ikke like begeistra, de var mer sånn, "dette er teit, dere kan få helt like sko for 400 kroner!" Gutter, altså, de er bra til mye, men det er enkelte ting de ikke forstår...

Siste kvelden i NYC fant vi ut at vi skulle leie en limosin, pynte oss, og kjøre rundt på Manhattan! Her ovenfor poser oss jentene, alle med nyinnkjøpte klær. For når vi skulle kjøre med limo så måtte vi bare kjøpe nye klær, vi hadde ikke noe valg engang...Vi fikk tilogmed kjørt over Brooklyn Bridge, så der ser dere, en severdighet til! Og jeg som sa vi hadde sett få ting i NYC? Jeg hadde jo totalt feil...vi kunne jo nesten skrevet ei bok eller noe, så mye som vi så!

Dagen etter disse bildene ble tatt reiste vi altså hjem til Norge. Det var litt trist. Men samtidig deilig å komme hjem, og, for min del, snakke med familien min på første gang på en måned. Og nå venter de siste tre og en halv ukene igjen på Toppen - og det er jo altså altfor kort tid, er helt vilt faktisk, men tror vi kommer til å ha det fantastisk fint sammen disse siste ukene.

Klemmer

A long way gone: langturen, del 2 (+ litt mugne detaljer fra Toppen)

Hei, hei, nå er jeg altså tilbake på Hedmarktoppen igjen. Cecilie og meg fikk tidenes velkomst da vi kom opp til skolen. Vi har nemlig hatt et lite muggproblem på rommet vårt i vinter, noe som har resultert i hyppige overnattingsbesøk i Kristines luksusleilighet. Vi trodde vaktmesteren skulle fikse det når vi var borte, og gleda oss skikkelig til et muggfritt rom. Jeg mener, hva mer kan to søte (snart) twentysomethings ønske seg?

MEN, så ble vi altså møtt av nesten jungelaktige tilstander! Muggen hadde spredd seg, og, ikke minst, den hadde fått hår, hvilket er så ekkelt at jeg faktisk må legge den på (den stadig lengre) lista over Veldig Ekle Ting som har hendt med meg i livet mitt. Uansett, vaktmesteren hadde måttet vente på noen greier før han fiksa det eller noe, så vi har fått nytt rom, og det var faktisk litt trist i begynnelsen, men nå har vi fått ordna oss til, og, ehm, det ser nesten helt likt ut som det forrige, og er faktisk bare to rom vekke fra det, så, jeg tror vi kommer til å overleve dette...

Mugg eller ikke mugg, vi har det uansett helt fantastisk bostandardsmessig bra her i Norge sammmenlikna med Honduras, noe jeg nevner fordi jeg nå tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan det var i Ahuas. Sånn hvis du er veldig interessert og slikt så er Ahuas en forholdsvis liten landsby hvor broren til Gunnleik, Jarle, og kona hans driver en DTS. Den ligger mer inni landet, alle bortsett fra drugfolka (og alle vet hvem de er, inkludert politiet), var fattige, og kuer, høner, og hester gikk fritt omkring. Vi jentene måtte ikle oss skjørt som gikk forbi knærne, og det var jo altså litt småplagsomt, for eksempel når du typisk sitter eller noe er det lett at skjørtet heiser seg opp litt over knærne, og da har du plutselig fem innfødte som kaster lårene dine suggestive blikk. Oh, joy.

Dag to i Ahuas delte vi oss opp to og to for å bo hos lokale familier. Jeg var sammen med Irene, og vi var litt smånervøse begge to da vi ble geleida inn i et bittelite trehus befolka av en hel miskitofamilie. Men vi var heldige, familien ”vår” var veldig koselig. De var også veldig pratsomme, men før noen kommer med kommentarer av typen ”ha ha, da passa vel du godt inn, Malene,” så må jeg si at de ikke kunne engelsk. Irene kunne heldigvis en del spansk, så hun fikk snakka mye dem.
Her er altså to bilder av huset, pluss bilde av den andre roomien til Irene og meg...

Familien besto forøvrig av et ektepar i 50-årene, deres tre yngste (av ni!) barn; en gutt på atten og to jenter på 20 og 24. Jenta på 20 hadde ei datter på fire, og hun på 24 hadde tre barn i aldrene åtte, seks, og ett. Utrolig søte barn, men hvor fedrene deres var fikk vi aldri greie på. I og med at de fleste var kristne ble vi egentlig litt overraska over hvor mange alenemødre det var i byen, men dette har visst mye sammenheng med at det er en veldig macho-kultur i Honduras med menn som dessverre ikke tar helt ansvar for avkommet sitt…

(deler av) min honduranske familie!

Moren i familien var bare verdens skjønneste dame, jeg ble skikkelig glad i henne. Hun var opptatt av at Irene og meg skulle lære om deres skikker, så vi fikk være med på blant annet gulvvask, matlagning, og klessvask.

Med unntak av de stekte bananene var maten vi fikk foressten kjempegod, men likevel var måltidene noe vi så frem til med blandede følelser. Vi fikk nemlig helt gedigne porsjoner og orka seriøst aldri all maten vår. Det var skikkelig ille, vi gav dem riktignok matpenger, men uansett visste vi jo at disse folkene ikke hadde allverdens med penger.

Og dagens frokost er bønnestuing, stekte bananer, og egg!

Ikke engang Irene visste hva ”mett” var på spansk, så det greide vi ikke å forklare, men et spansk ord vi derimot begge mestra bra, takket være at naturlige årsaker førte til at vi av og til MÅTTE finne ut av det, var det spanske ordet for do, ”banjo”. Siden dette var et av de veldig få spanske orda jeg kunne var jeg nesten litt stolt de gangene jeg vifta med min medbrakte dorull og sa ”banjo, banjo” imens jeg gikk hendt til familiens utedo (som btw sto midt ute på et tun, litt sånn i midten av alle husene i nabolaget). MEN, etter ei lita stund ble denne stoltheten snudd til…flauhet. For familien vi bodde hos gikk seriøst aldri på do, og det er ingen overdrivelse, under hele oppholdet så jeg ikke en eneste gang at noen utenom Irene og meg brukte den doen! Også kommenterte de at vi gikk så mye på do! Det var nesten så vi begynte å lure på om Moskitoer hadde spesielle biologiske forutsetninger som gjorde at de bare trengte å gå på do ca. hver tredje dag eller noe.

Men da vi kom tilbake på basen fikk vi løst hele domysteriet: miskitofolkene syntes det er veldig flaut å gå på do, og er derfor ekstremt diskret med sine do-besøk. Og jeg må si jeg nesten beundrer noen som greier å være så diskret at de kan gå på en utedo tre hus har utsikt til uten at noen ser det.

Familien vi bodde hos var så søte da vi dro, btw, de sa de syntes det var veldig trist at vi ikke kunne være der lenger, og at de gledet seg til å møtes igjen i himmelen. Det at disse menneskene, som levde så totalt forskjellige liv fra Irene og meg, hadde troen til felles med oss, syntes jeg var utrolig kult. Vi pleide å be alle sammen om kvelden før vi la oss, og det var bare en veldig fin opplevelse.

Resten av uka vår i Ahuas bodde vi på DTS basen. Vi dro på veldig mange ungdomsmøter, og det var jo altså ganske interessant å observere hvordan møtene var der kontra de jeg er vant til hjemme. En ting de virkelig elska i denne byen var lydanleggene sine, og det gjør de vel for så vidt ofte hjemme også, men forskjellen var at 1)hadde du lydanlegg brukte du det uansett, samme om forsamlingen besto av tjue personer og tok sted i et lite rom, og 2)lydanleggene var ekstremt dårlige og skurrete, noe som egentlig er ganske distraherende når du for eksempel skal synge lovsang. Men, Gud er den samme i Norge og Honduras, og det er jo det viktigste ;)

Basen. Vi jentene sov i andre etasje, guttene i første, vegg i vegg med en barneskole...

Nærmeste nabo til basen.

Utsikt til utedoen en tidlig morgen.

Klatring i kokosnøttrær er en vanlig oppgave for lokale barn...

Daniel bestemte seg for å prøve å klatre litt i trær han også, og det var veldig gøy - helt til han fant ut at han egentlig ikke ante hvordan han skulle komme seg ned igjen...
Rydding i hagen til lokale folk
Camilla og Elene i myggnettingteltene, mozzie domes, som vi sov i.

På søndagen skulle alle fordeles til ulike menigheter, og Camilla, Ole og meg dro til den katolske kirken. Mannen med rød lue på bildet nedenfor er presten (!) Jeg turte ikke ta bilde av selve kirka, men den var malt i diverse pastellfarger og dekorert med masse bilder av en modellpen, nordisk utseende Jesus. Vi sang noen norske sanger, noe som var litt småpinlig, vi sto liksom bare der foran en stirrende forsamling og sang. Men presten takket oss pent etterpå og skrev ned navnene våre, slik at han kunne huske dem og kanskje oppkalle et av barna sine etter oss, og de plukka ned kokosnøtter til oss etterpå og greier.
Alternativ kirkekaffe

Senere denne dagen hadde vi, i samarbeid med DTS-elevene, et barnemøte.

Etterpå hadde vi en skikkelig ”Jesus metter fem tusen” opplevelse, for vi skulle liksom gå videre og spise et sted, men barna bare fulgte etter! Da vi satt oss ned på benkene utenfor huset vi skulle spise ved stilte de seg rundt oss på alle sider og bare stirra. Og vår fantastiske, 100 prosent spansktalende medelev, Eva, forklarte dem liksom at de måtte gå, men de bare fortsatte å stå der. Og så fikk noen av oss den –ærlig talt utrolig dårlige – ideen at vi kunne late som om vi sov. Men da vi åpna øynene igjen sto de bare ennå nærmere, sånn egentlig litt ekkelt nærme. Til slutt måtte DTS-elevene sette opp et Jesusstykke for å avlede dem.

Ahuas var altså en interessant opplevelse, å leve et sted så annerledes enn det jeg var vant til var noe jeg tror jeg virkelig vokste på, både åndelig og mentalt sett. Det var litt tøft, og vi trengte ikke å fake glade hadetsmil da vi dro, for å si det sånn, men vi fikk være til velsignelse for andre mennesker, og jeg ville ikke vært den tiden foruten…Resten av turen, altså Roatan og NYC, tror jeg at jeg skriver om en annen dag...nå venter andre spennende aktiviteter, som leilighetssjakt og vasketjeneste (whii!)

Hugs <3