Advarsel: det følgende innlegget er en anelse melodramatisk. Men jeg er faktisk, ca. 80 prosent av tida, ganske melodramatisk ( resten av tida gjør jeg narr av melodramatiskhet.)
Nå sitter jeg hjemme, i stua, og da mener jeg ikke hjemme som i "hjemme på Hedmarktoppen", jeg mener hjemme som i Kristiansand. Fordi vi slutta på skolen igår, og Hedmartoppen vil ALDRI MER være hjemmet mitt.
Det er faktisk kjempetrist. Bare at jeg greide ikke å fatte det igår. Etter avsluttningsfesten gikk vi rundt og klemte hverandre og sa hadet, og da gråt sånn ca. ALLE. Bortsett fra meg. Seriøst. Tilogmed mange av guttene gråt. Men Malene? Tørre øyne, min venn, tørre øyne.
På slutten av kvelden var vi en del fra klassen vår som sto ved bilene til Ole og Linda og sa hadet til dem, og det var liksom dagens tristeste øyeblikk, alle de andre jentene sto og hylgråt. Og jeg hadde fortsatt null tårer! Jeg greide ikke å bli trist engang. Det var som om en del av hjernen min ikke hadde fått videresendt informasjonen om at jeg snart skulle slutte på skolen, og levde i en slags "damdiddadam, skal vi se, skal sjå, ho ho ho, lurer på hva slags temadag vi har på lørdag, og, hm, skal vi se, kanskje jeg bør gjøre noen pranks snart?"
På bilturen hjem satt jeg liksom og prata med mamma og pappa i et sett, om skolen og været og neste år og jeg vet ikke hva, men jeg var i mitt typiske relativt energiske humør**. Og da jeg kom hjem tenkte jeg mest på at det var koselig å se søsknene mine igjen. Og at jeg var trøtt.
Men så, for kanskje en halvtime siden, gikk jeg inn på Facebook. Å, Mark Zuckerberg, facebooks far, ditt nettsamfunn får frem følelser i meg som intet annet, hverken intense hadetsessions eller venner som kjører bort og ut av livet mitt for en lang, lang stund***, greier å frembringe. Alle bildene som var blitt lagt ut fra de siste ukene på skolen, alle statusoppdateringene om et intenst Hedmarktoppen savn...det ble rett og slett for mye. Ok, så, jeg begynte ikke å gråte, (men det er nok fordi jeg ikke er SÅ emosjonell av meg), men jeg kjente at det stakk. Så nå sitter jeg her, hjemme, og den rare, fornektelsesdelen av hjernen min har endelig innsett at jeg har forlatt Toppen!
Det er så trist! Jeg savner utsikten og cafeen og vaskerommet og rommet mitt (litt. De gangene de ikke var totalt bomba) og spisesalen. Og infotimer og aktuelt og selvfølgelig Gunnleiks timer. Men mest av alt savner jeg FOLKA! Savner dem så, så, mye.
*Vel, med mindre jeg begynner å jobbe der eller noe. Men det passer liksom ikke helt inn i livsplanen min. Ikke at jeg egentlig har en spesielt nøye utformet en, men, du vet, uansett.
**enkelte ville kanskje hevde at "energisk humør" er en eufemisme for ekstremt prattesalig og bittelitt hyper, men det er faktisk det jeg vil kalle en liten overdrivelse.
***Nærmere bestemt U-festivalen. Men det er over to måneder til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar