A long way gone: langturen, del 2 (+ litt mugne detaljer fra Toppen)

Hei, hei, nå er jeg altså tilbake på Hedmarktoppen igjen. Cecilie og meg fikk tidenes velkomst da vi kom opp til skolen. Vi har nemlig hatt et lite muggproblem på rommet vårt i vinter, noe som har resultert i hyppige overnattingsbesøk i Kristines luksusleilighet. Vi trodde vaktmesteren skulle fikse det når vi var borte, og gleda oss skikkelig til et muggfritt rom. Jeg mener, hva mer kan to søte (snart) twentysomethings ønske seg?

MEN, så ble vi altså møtt av nesten jungelaktige tilstander! Muggen hadde spredd seg, og, ikke minst, den hadde fått hår, hvilket er så ekkelt at jeg faktisk må legge den på (den stadig lengre) lista over Veldig Ekle Ting som har hendt med meg i livet mitt. Uansett, vaktmesteren hadde måttet vente på noen greier før han fiksa det eller noe, så vi har fått nytt rom, og det var faktisk litt trist i begynnelsen, men nå har vi fått ordna oss til, og, ehm, det ser nesten helt likt ut som det forrige, og er faktisk bare to rom vekke fra det, så, jeg tror vi kommer til å overleve dette...

Mugg eller ikke mugg, vi har det uansett helt fantastisk bostandardsmessig bra her i Norge sammmenlikna med Honduras, noe jeg nevner fordi jeg nå tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan det var i Ahuas. Sånn hvis du er veldig interessert og slikt så er Ahuas en forholdsvis liten landsby hvor broren til Gunnleik, Jarle, og kona hans driver en DTS. Den ligger mer inni landet, alle bortsett fra drugfolka (og alle vet hvem de er, inkludert politiet), var fattige, og kuer, høner, og hester gikk fritt omkring. Vi jentene måtte ikle oss skjørt som gikk forbi knærne, og det var jo altså litt småplagsomt, for eksempel når du typisk sitter eller noe er det lett at skjørtet heiser seg opp litt over knærne, og da har du plutselig fem innfødte som kaster lårene dine suggestive blikk. Oh, joy.

Dag to i Ahuas delte vi oss opp to og to for å bo hos lokale familier. Jeg var sammen med Irene, og vi var litt smånervøse begge to da vi ble geleida inn i et bittelite trehus befolka av en hel miskitofamilie. Men vi var heldige, familien ”vår” var veldig koselig. De var også veldig pratsomme, men før noen kommer med kommentarer av typen ”ha ha, da passa vel du godt inn, Malene,” så må jeg si at de ikke kunne engelsk. Irene kunne heldigvis en del spansk, så hun fikk snakka mye dem.
Her er altså to bilder av huset, pluss bilde av den andre roomien til Irene og meg...

Familien besto forøvrig av et ektepar i 50-årene, deres tre yngste (av ni!) barn; en gutt på atten og to jenter på 20 og 24. Jenta på 20 hadde ei datter på fire, og hun på 24 hadde tre barn i aldrene åtte, seks, og ett. Utrolig søte barn, men hvor fedrene deres var fikk vi aldri greie på. I og med at de fleste var kristne ble vi egentlig litt overraska over hvor mange alenemødre det var i byen, men dette har visst mye sammenheng med at det er en veldig macho-kultur i Honduras med menn som dessverre ikke tar helt ansvar for avkommet sitt…

(deler av) min honduranske familie!

Moren i familien var bare verdens skjønneste dame, jeg ble skikkelig glad i henne. Hun var opptatt av at Irene og meg skulle lære om deres skikker, så vi fikk være med på blant annet gulvvask, matlagning, og klessvask.

Med unntak av de stekte bananene var maten vi fikk foressten kjempegod, men likevel var måltidene noe vi så frem til med blandede følelser. Vi fikk nemlig helt gedigne porsjoner og orka seriøst aldri all maten vår. Det var skikkelig ille, vi gav dem riktignok matpenger, men uansett visste vi jo at disse folkene ikke hadde allverdens med penger.

Og dagens frokost er bønnestuing, stekte bananer, og egg!

Ikke engang Irene visste hva ”mett” var på spansk, så det greide vi ikke å forklare, men et spansk ord vi derimot begge mestra bra, takket være at naturlige årsaker førte til at vi av og til MÅTTE finne ut av det, var det spanske ordet for do, ”banjo”. Siden dette var et av de veldig få spanske orda jeg kunne var jeg nesten litt stolt de gangene jeg vifta med min medbrakte dorull og sa ”banjo, banjo” imens jeg gikk hendt til familiens utedo (som btw sto midt ute på et tun, litt sånn i midten av alle husene i nabolaget). MEN, etter ei lita stund ble denne stoltheten snudd til…flauhet. For familien vi bodde hos gikk seriøst aldri på do, og det er ingen overdrivelse, under hele oppholdet så jeg ikke en eneste gang at noen utenom Irene og meg brukte den doen! Også kommenterte de at vi gikk så mye på do! Det var nesten så vi begynte å lure på om Moskitoer hadde spesielle biologiske forutsetninger som gjorde at de bare trengte å gå på do ca. hver tredje dag eller noe.

Men da vi kom tilbake på basen fikk vi løst hele domysteriet: miskitofolkene syntes det er veldig flaut å gå på do, og er derfor ekstremt diskret med sine do-besøk. Og jeg må si jeg nesten beundrer noen som greier å være så diskret at de kan gå på en utedo tre hus har utsikt til uten at noen ser det.

Familien vi bodde hos var så søte da vi dro, btw, de sa de syntes det var veldig trist at vi ikke kunne være der lenger, og at de gledet seg til å møtes igjen i himmelen. Det at disse menneskene, som levde så totalt forskjellige liv fra Irene og meg, hadde troen til felles med oss, syntes jeg var utrolig kult. Vi pleide å be alle sammen om kvelden før vi la oss, og det var bare en veldig fin opplevelse.

Resten av uka vår i Ahuas bodde vi på DTS basen. Vi dro på veldig mange ungdomsmøter, og det var jo altså ganske interessant å observere hvordan møtene var der kontra de jeg er vant til hjemme. En ting de virkelig elska i denne byen var lydanleggene sine, og det gjør de vel for så vidt ofte hjemme også, men forskjellen var at 1)hadde du lydanlegg brukte du det uansett, samme om forsamlingen besto av tjue personer og tok sted i et lite rom, og 2)lydanleggene var ekstremt dårlige og skurrete, noe som egentlig er ganske distraherende når du for eksempel skal synge lovsang. Men, Gud er den samme i Norge og Honduras, og det er jo det viktigste ;)

Basen. Vi jentene sov i andre etasje, guttene i første, vegg i vegg med en barneskole...

Nærmeste nabo til basen.

Utsikt til utedoen en tidlig morgen.

Klatring i kokosnøttrær er en vanlig oppgave for lokale barn...

Daniel bestemte seg for å prøve å klatre litt i trær han også, og det var veldig gøy - helt til han fant ut at han egentlig ikke ante hvordan han skulle komme seg ned igjen...
Rydding i hagen til lokale folk
Camilla og Elene i myggnettingteltene, mozzie domes, som vi sov i.

På søndagen skulle alle fordeles til ulike menigheter, og Camilla, Ole og meg dro til den katolske kirken. Mannen med rød lue på bildet nedenfor er presten (!) Jeg turte ikke ta bilde av selve kirka, men den var malt i diverse pastellfarger og dekorert med masse bilder av en modellpen, nordisk utseende Jesus. Vi sang noen norske sanger, noe som var litt småpinlig, vi sto liksom bare der foran en stirrende forsamling og sang. Men presten takket oss pent etterpå og skrev ned navnene våre, slik at han kunne huske dem og kanskje oppkalle et av barna sine etter oss, og de plukka ned kokosnøtter til oss etterpå og greier.
Alternativ kirkekaffe

Senere denne dagen hadde vi, i samarbeid med DTS-elevene, et barnemøte.

Etterpå hadde vi en skikkelig ”Jesus metter fem tusen” opplevelse, for vi skulle liksom gå videre og spise et sted, men barna bare fulgte etter! Da vi satt oss ned på benkene utenfor huset vi skulle spise ved stilte de seg rundt oss på alle sider og bare stirra. Og vår fantastiske, 100 prosent spansktalende medelev, Eva, forklarte dem liksom at de måtte gå, men de bare fortsatte å stå der. Og så fikk noen av oss den –ærlig talt utrolig dårlige – ideen at vi kunne late som om vi sov. Men da vi åpna øynene igjen sto de bare ennå nærmere, sånn egentlig litt ekkelt nærme. Til slutt måtte DTS-elevene sette opp et Jesusstykke for å avlede dem.

Ahuas var altså en interessant opplevelse, å leve et sted så annerledes enn det jeg var vant til var noe jeg tror jeg virkelig vokste på, både åndelig og mentalt sett. Det var litt tøft, og vi trengte ikke å fake glade hadetsmil da vi dro, for å si det sånn, men vi fikk være til velsignelse for andre mennesker, og jeg ville ikke vært den tiden foruten…Resten av turen, altså Roatan og NYC, tror jeg at jeg skriver om en annen dag...nå venter andre spennende aktiviteter, som leilighetssjakt og vasketjeneste (whii!)

Hugs <3