Hvor jeg forteller om mine siste kroppslige skader, og i tilleg om litt andre diverse saker

Whee and hello, dear readers!!! Så, her er siste nytt fra my life and such:

Etter en konebæringskonkurranse* gone bad har jeg greid å forstue foten. Når du legger til senebetennelsen er jeg liksom en smule handicapet for tida. Kanskje jeg må gjøre opp for at jeg skadet meg for lite da jeg var barn. I motsetning til søsknene mine, som nesten har klippekort på røntgenavdelinga (brukne armer er spesialiteten) er den mest alvorlige skaden min til dags dato at jeg fikk ei blå tå da jeg var ni.

MEN, om de fysiske delen av meg er litt skakkjørt er iallefall den psykiske på topp. Den siste uka har jeg hatt besøk av min kjære kanadiske venninne, Lauren. Lauren var utvekslingselev på KKG i andre klasse, da vi var små uskyldige 17åringer. Hun, Hanne, og meg hang sammen kjempemasse. En av våre favorittaktiviteter var å ta random bussturer. Ei gang dro vi for eksempel til Vennesla, hvor vi tilbrakte ca. tre timer i en butikk og kjøpte masse klær. OG ble beglodd av halve Venneslas befolkning. Vel, jeg klandrer dem ikke. Jeg mener, hvor ofte drar tre kanadiske\kristiansandske jenter, to av dem med oransje hår (etter en meget mislykket hennefarging.) på shoppingtur til Vennesla?

Et sted vi aldri dro til var Lillesand, fordi Lauren ikke fikk lov til å forlate fylket av utvekslingsorganisasjonen sin. Du vet, uskyldige kanadiere må beskyttes fra Aust-agders generelt lovløse tilstander. Uansett, for å feire at Lauren nå kan besøke hvert eneste fylke i Norges vakre land dro vi altså til Lillesand på lørdag. OG Lauren lever fortsatt, så turen over fylkesgrensa var vellykka. Vi dristet oss tilogmed til å smake på maten der, og jeg brukte ca. de siste pengene jeg har på noen lilla kosebukser.

In other news så drar jeg til Bergen på fredag. Altså TO SMÅ dager til. Er ikke det surrealistisk så vet ikke jeg. Jeg mener, jeg må betale husleie. Og strøm. Passe på at jeg spiser nok grønnsaker. Ikke for å snakke om at jeg skal studere. Masse. Og, du vet, bo i en by jeg er sånn ca. ingenting kjent i. Menmenmen, jeg gleder meg masse også. Jeg skal tross alt bo med noen av mine beste venner i hele verden!

Det er noe jeg har tenkt på i det siste, og det er at samme hvor komplisert\skremmende\dumt livet mitt blir så har jeg håp. Fordi jeg vet at jeg er skapt med en hensikt, at jeg er elsket og at det faktisk er en mening med ting. Så samme hvordan Bergen blir så går det bra. Skal ikke si jeg aldri tviler på dette, men jeg holder fast ved det.

Cheers <3

*gutter skal løpe fortest mulig, med ei jente i armene. Tradisjonelt sett deres kone, men når den blir utført av typisk 20åringer er det liksom ikke så mange ektepar ennå.