Will do anything for chocolate

Ok. Da har jeg gjort det igjen. Og, ikke bare det, jeg har foreviget det for alltid, gjennom et bilde. 

Referer altså her ikke konkret til det å sette seg i et lilla plastikkhelikopter. Det har jeg faktisk aldri gjort før. 

Det jeg har gjort igjen, er derimot å nok en gang havne i en pinlig livssituasjon. 

Denne gangen kan jeg ikke skylde på uflaks heller. Gikk nemlig inn i det hele med ÅPNE ØYNE. Bare for å få litt gratis sjokolade. 

Situasjonen utspilte seg på Gatwick. Jeg gikk rundt i taxfreen, fornøyd over å ha funnet alle Elizabeth Arden- og Bobbi Brown-produktene jeg ønsket meg. (Pluss noen jeg ikke visste jeg ønsket meg, før jeg så dem på hylla...) 

Og så kommer det en liten, mørk mann bort til meg, og bare "hullo!"

Og jeg bare "heeey", siden jeg snakker american, liksom. 

Og han bare "would you like some free chocolates?" 

Og jeg bare "yes!" 

Her må jeg kanskje presisere, at det ikke var snakk om en random mann. Har ikke glemt det mamma sa da jeg var liten, om å ALDRI ta imot godteri fra fremmede. Han sto altså på stand for Cadburys, et sjokolademerke. 

Så blir jeg med mannen bort til standen hans, hvor det står kjempestore bokser med sjokolade. Kjente meg skikkelig glad et øyeblikk, for jeg trodde jo han bare skulle gi meg en boks, liksom. 

Jeg får derimot ganske raskt vite, at det er vilkår knyttet til overrekkelsen. Nemlig at jeg må bli avbildet, sittende i et lilla plastikkhelikopter. 

Så. Ja. Det er vel på dette tidspunktet en normalt oppegående person ville ha høflig avslått sjokoladetilbudet, som (jeg håper) egentlig var myntet på personer i en litt yngre aldersgruppe. 

Men. Så var det dette med den store sjokoladeboksen, da. Pluss hele den "foot in the door" greia jeg lærte om i sosialpsykologien. 

Altså setter jeg meg i helikopteret, og håper inderlig jeg ikke får noe publikum. 

Men det gjør jeg jo. En av de andre ansatte kommer bort til oss, og benytter anledningen til å slå av en prat. 

Det blir verre også. Cadburymannen bare "you have to wear a hat", så jeg tenker at ok, man MÅ visst gå med hatt, da, for å få sjokoladen... 

Får velge type hatt, det skal han ha. Velger en pilothatt. (Ikke noen spesielt dyp tanke bak dette valget, ville bare få det overstått, så valgte bare noe.) 

Taxfreemannen syntes det hele er kjempefestlig, jeg syntes IKKE det er spesielt festlig, og Cadburymannen tar - endelig - bildet. 

Etterpå river jeg av meg hatten, og nærmest hopper ut av helikopteret. Ok, tenker jeg med meg selv. Nå er det tid for min etterlengtede premie. 

Til min store skrekk, går derimot ikke Cadburymannen frem for å hente en av de store sjokoladeeskene!!! Han henter heller et fat, og lar meg velge EN enkelt sjokoladebit. 

Jeg gjør da det enhver ville gjort i min situasjon: velger ut den aller største biten, og kommer meg bort så fort om mulig. Deretter unngår jeg både standen og taxfreemannen, for resten av tida på taxfreen.

Så, ja, der har dere altså min nyeste flause. Mamma ble faktisk litt bekymra for meg da jeg fortalte det, hun bare "du må ikke gå med på alt, bare for å få godteri!".

Kanskje det blir neste års nyttårsforsett. Å ALDRI ta imot godteri fra fremmede, UANSETT. Spesielt ikke når det er vilkår knyttet til overrekkelsen...