Gå ikke inn i skogen alene...

Hei kjære leservenner, 

I dag bestemte jeg meg for å ta meg en skogstur. Var litt lei av å gå i lysløpa, så fant ut at jeg skulle gå inn på en bitteliten sti. 

Det var skikkelig digg. Ingen mennesker, bare meg og naturen. Hadde ikke med mobilen engang, så følte meg så fri. 

Gikk totalt på måfå, hver gang jeg kom til et kryss. Har ikke retningssans, så ville uansett ikke hatt så mye å si, dersom jeg skulle ha forsøkt å bevisst gå i en bestemt retning. 

Etter ei stund, forsvant den lille stien. Det var bare skog, og ei myr. 

Så tenkte jeg litt sånn ha ha, jeg er helt alene i skogen, og jeg aner ikke hvor jeg er. Er bare meg og den kjempestore myra, liksom. Og har ikke mobilen, så kan ikke ringe noen, eller finne et kart, heller. Dette er jo faktisk litt lol. 

Jeg syntes gjerne det er litt spennende å gå seg vill, skjønner dere. Sånn typisk hvis jeg er på ferie i en storby. Da elsker jeg å bare GÅ, og så ende opp et random sted. 

Altså gikk jeg bare videre. Fant fortsatt ikke noen sti, da. Nå begynte forresten sola å gå ned. 

SÅ tenkte jeg om igjen det jeg tenkte i sted. Bare uten å tenke at det var morsomt. Sånn, jeg er faktisk HELT ALENE I SKOGEN. Like ved en myr. Uten mobil. 

Jeg begynte å se for meg en blek, skjeggete mann, som typisk lusket rundt i området. Ventende på unge jenter, dumme nok til å gå inn i skogen alene. Jeg kom sannsynligvis ikke til å se denne mannen heller, innså jeg, før det var for sent. Hadde nemlig ikke på meg linsene, så var en smule nærsynt. 

Kanskje ikke dette var min beste ide, tenkte jeg nå. Jeg kom i hu historien om Rødhette. Var ikke hele mengingen med den historien, å lære jenter å være forsiktige med å gå rundt alene? Faila litt der, gitt. Hadde til og med på meg et burgunderfarget Acneskjerf, så var på en måte litt som ei rød hette. 

På dette tidspunktet, fant jeg ut at det eneste jeg kunne gjøre, var å gå tilbake samme vei som den jeg kom fra. Så sånn sett løste jeg jo "gått-seg-vill" problemet. 

Selv om jeg måtte fortsatt gå veldig langt, før jeg kom til lysløypa. Altså var den skjeggete mannen fortsatt en reell(ish) fare. Ikke for å snakke om hunden hans. (Så bare veldig for meg at han hadde en hund. En stor, brun en.) 

Men. Takk til min kjære Gud: jeg kom meg ut av stien, inn på lysløypa. Uten noen skjeggemann! Så da var jeg GLAD. 

Da jeg kom hjem, fortalte jeg hele historien til mamma. Hun bare "kanskje du burde ta med mobilen ut på tur heretter. Jeg tror kanskje ikke gleden du får av å la den være igjen hjemme, er helt verdt det..." 

Det var jeg i grunnen enig i. Ikke minst, fordi jeg kunne fotografert hele hendelsen, dersom jeg hadde hatt mobil! Og tatt de med på blogginnlegget, liksom. Får gjøre det neste gang jeg går meg vill i skogen, da...

Vi snakkes mer senere =) 

Malene aka "Rødhette".