Bake it, baby!

I går fant jeg ut at jeg - nok en gang- skulle bake en avansert kake. Du vet, en sånn med flere etasjer og frosting og det hele.

En slik kake jeg - hitill i livet - aldri har lyktes med. 

Det som pleier å skje, er at typisk bunnen faller sammen. Eller at eggehvitene ikke blir stive, samme hvor lenge jeg pisker dem. Eller at oppskriften ikke er gjennomlest på forhånd, og så innser jeg, midt i prosessen, at frostingen skal stå i syv timer før den påføres kaka...

Det som skjer så er at jeg serverer en noe rart utseende kake, og deretter blogger om opplevelsen. 

Nå tenker dere kanskje litt sånn, nå må du gi deg, Malene, du har tydeligvis ikke evnene til å bake avanserte kaker. Hold deg til muffins og brownies, du. 

Men her er det jeg tenker: jeg må jo greie det til slutt? Hvis jeg gjør det mange nok ganger liksom. 

Så igår fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på "Devil's Chocolate Cake" fra "Love, Manuela". Jeg har faktisk laget den en gang før (kan leses om her!), og da gikk det ikke veldig bra. Men. Nå var jeg full av pågangsmot og optimisme og det hele. 

Denne ganga hadde jeg også lest gjennom hele oppskriften på forhånd, og var klar over at frostingen må stå i seks timer før den kan påføres.

Ja, seks timer! Dette er ikke kaka for dem som har, vel, andre ting å gjøre i livet enn å bake... 

Dessverre begynte ting å gå galt allerede under trinn TO i prosessen. Her skulle jeg koke sukker og vann til det ble brunt. Men det ble det jp ALDRI. Tror jeg sto der i tre kvarter. Til slutt bare klumpet alt seg sammen i en sukkerklump. Så det var jo litt krise.

Du skal egentlig tilsette fløten etter at blandingen er fin og karamellisert...nå bare improviserte jeg ved å lage en karamellblanding ved fløte og sukkerklumpene. Heldigvis gikk dette bra.



Resten av prosessen gikk og bra, faktisk. Utenom type misting av et halvt eggeskall i røra og sånn, men det er så dagligdags for meg at jeg nesten har glemt det allerede...


Kjøkkenet var jo totalbomba, da. Jeg holdt på å lage kakedeigen samtidig som jeg lagde frostingen, og det sto omtrent fem ulike kjøkkenboller med ingredienser rundt omkring...men, igjen, den type ting er og ganske dagligdags for meg...

Så kom selve stekinga av bunnene. Mens de var inne i ovnen, satt jeg og spiste pizza med brødrene mine. 

Jeg bare "tror dere at dere kan la være å gå inne på kjøkkenet mens kakene stekes?"

Og de bare "???"

Og jeg forklarte dem at jeg hadde fått et tips, om at det var lurt å ikke gå inne på kjøkkenet mens du stekte kaker. For å unngå at de sank sammen. Men. Mine brødre er altså typiske 13- og 16- år gamle gutter, og syntes dette bare var vittig. Andreas spurte faktisk om han kunne filme meg mens jeg forklarte det om igjen, så han kunne "bruke det mot meg på et tidspunkt der jeg hevdet at jeg var smart". 

Jeg vet, søsken er så onde!

De listet seg over kjøkkengulvet, da, det skal de ha. Ok, så, Andreas gjorde det på en overdreven, "nå-gjør-vi-narr-av-deg" type måte, men uansett... 

Kakebunnene endte dessverre opp med å være kjempelave. Tror jeg greide å DREPE natronen. Så mine kjære søsken bare "gikk du for mye foran ovnen, Malene??"

MEN. Her er det som er så fantastisk: frostingen ble helt perfekt! Og da jeg satte alt sammen i dag, så det bare veldig bra ut, selv om bunnene var lave.

Så jeg vil si jeg har greid det, jeg. ENDELIG. Konditorskole neste, liksom.

Dessuten må jeg nesten nevne at Andreas fiksa dataen min i dag morges. Så han er ikke, du vet, totalt ondskapsfull...

Klemmer fra meg!