Brunsj med gode venner, det er virkelig en god start på søndagen! Vi hadde Maria og Elisabet på brunsj søndag morgen, og det var utrolig hyggelig.
Etter ei stund, så kom kom Maria og Astrid på at de hadde en nettbasert teologiprøve. (De går på bibelskolen Substans).
Det som var flaks, var at 1) alle hjelpemidler var tillatte, og 2) Elisabet har bachelor i teologi, fra Hillsong!
Astrid og Maria er flinke bibelstudenter, da, og besto prøven hovedsakelig på bakgrunn av egen kunnskap.
Senere på dagen var det kirketid. Vi hadde besøk av Watoto Childrens Choir, som består av foreldreløse barn fra Uganda. Det var utrolig flott å høre afrikansk dans og sang, og, ikke minst, se at Gud kan gjøre store ting på et kontinent vi gjerne forbinder med krig og elendighet!
Så, etterpå, kommer Elisabet bort til meg og bare "vil du hjelpe meg med å stikke hull på ballongene i taket?"
Jeg bare "Ok!?"
Vi leier lokaler av Salem, og det er veldig høyt under taket, jeg tipper åtte-ti meter. Og oppi dette taket hang det kanskje ti ballonger. (Takket være at vi fyller ballongene med gass...)
Så vi fant fram, sånn, den lengste stanga jeg har sett i mitt liv. Så måtte vi bære den forbi masse folk.
Enkelte virket litt redde for at vi skulle stange borti dem. Det var forsåvidt en berettiget frykt, tatt i betraktning mine tidligere erfaringer med å for eksempel (ufrivillig) stange folk med flagget mitt på 17.mai. Men nå bar jeg tross alt sammen med en annen, trolig mer stødig, person, så det gikk bra.
Enden på stanga hadde ikke noen spiss, da, så da vi kom opp måtte jeg få tak i skarpe objekter. Som forresten er en ting jeg egentlig ikke burde oppmuntres til, sånn sett ut fra nevnte tendens til å ufrivillig skade mine medmennesker - ikke for å snakke om meg selv...
Det gikk heldigvis bra, fant masse skarpe objekter OG ingen ble skada! Elisabet valgte ut to tegnestifter, og festa de med tape på pinnen. Og så. Var det bare å løfte nevnte pinne oppi nevnte tak, for å sprekke vår første ballong!
Hvis dere tenker at to jenter som løfter en åtte (?) meter lang pinne oppi lufta fikk en del oppmerksomhet, så har dere helt rett.
Folk hadde vel egentlig fulgt litt med siden vi først bar opp pinnen, og nå, da vi begynte å sikte på ballongen, var en god del øyne rettet vår vei, for å si det sånn...
Elisabet bare "jeg tror ikke de tror vi greier det!"
Og jeg bare "jeg vet! Men vi skal vise dem!"
Og så...sprakk vi ballongen!!! Dette ble altså etterfulgt av spontan applaus fra hele rommet.
Ved scenen var det veldig mange ballonger, så etter vår første suksess dro vi altså videre der. På dette tidspunktet var Watoto-kidsa også oppe på scenen, da de holdt på å rigge ned. (Enda gøyere å se dem på nært hold! Så søte!) Det var kanskje ti ballonger i en eneste stor klynge, og istedenfor å sprekke dem, så dro vi dem ned, for å gi dem til barna.
De ble jo helt gale, da. Kasta seg over dem, løp frem og tilbake...
Resultatet ble at samtlige ballonger ganske snart spratt opp igjen i taket, denne gangen ikke i en klynge, men for seg selv.
Altså hadde vi nå laget ti ganger så mye arbeid for oss selv, som det vi opprinnelig hadde hatt...
Ja, ja. Vi satte i gang med liv og lyst, å sprekke ballonger er tross alt veldig gøy! Nevnte foreldreløse afrikanere fulgte ivrig med på hendelsene.
Til slutt var det bare en ballong igjen. Den var utrolig vanskelig å få tak i, så vi måtte prøve ganske lenge før vi sprakk den.
Da vi til slutt var ferdige, gikk vi, noe lattermilde ned fra scenen, og bar så pinnen ned igjen.
Men. Da vi kom opp. Oppdaga vi at vi hadde glemt å sprekke en ballong!
Vi bare "NEI...."
Så da bar det opp med både ballongsprekker og skarpe objekter, og siste ballong ble altså sprukket.
Så. Det er det jeg gjør for tida. Spiser brunsj og sprekker ballonger. I tillegg har jeg vært på båltur! Jeg holdt på å fryse ihjel i en periode, men ellers var det veldig fint.
Håper dere koser dere i høstværet - klemmer fra meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar