Her er hva jeg IKKE anbefaler: å fikle fingrene inn i et rekkverk mens du går forbi det, for så å glemme nevnte fingrer i nevnte rekkverk. Slik at du nesten drar fingeren ut av ledd, når du går videre.
Det verste er om dette skjer når du er alene. For det blir liksom litt dumt å gråte av smerte helt mutters alene. Selv om fingeren din er rød og du har veldig LYST til å gråte.
Anbefaler også å ikke snuble i kumlokk. Bare sier det liksom, på et generelt grunnlag...
Noen ganger tenker jeg at jeg burde bli fulgt av et filmkamera, sånn i det daglige. Faktisk har mennesker FORESLÅTT at jeg burde følges av filmkamera. Jeg tror ordene "høy underholdningsverdi" ble nevnt.
Er jo fint å glede andre, da. Bare ved å være seg selv. Føler det er litt story of my life, i grunnen...
Ellers så har jeg vært i bursdag. September er jo altså drømmemåneden for ekstroverte sjeler som meg selv, da det er omtrent en bursdag i uka! Denne gangen var det Barathi og Christinas bursdag, så det var veldig koselig.
Sist gang jeg var i bursdag før dette, altså for to uker siden, så dro jeg tolv, siden jeg hadde stått opp tidlig og var litt trøtt. MEN SÅ. Da jeg kom på bybansetoppet. Fikk jeg helt seriøst en eksistensiell krise. Jeg pleier å være hun som drar sist, skjønner dere.
Og nå begynte jeg å lure på om dette var starten på en tilværelse som en eldre, og vel, mer kjip person. Hvor jeg dro tidlig bare fordi jeg var trøtt. Da jeg var russ, da anså jeg altså ikke kvelden for velykket om jeg var hjemme før to.
Så kom det to gutter og satte seg ved siden av meg, og da glemte jeg faktisk hele krisen. Ikke fordi de var så ekstremt sjarmerende, men fordi de hadde en VELDIG detaljert samtale om, vel, kjærlighetslivet sitt, og ja, hvordan visse ting utartet seg. Forresten hadde de et ganske usjarmerende kvinnesyn, og ærlig talt mista jeg litt troa på det motsatte kjønn som art.
Men, tilbake til gårsdagens festligheter, så var jeg denne gangen innstilt på å være der til the bitter end. Så da bursdagsbarnet til slutt kasta oss ut, da var jeg både overtrøtt og fornøyd.
Da jeg kom hjem var det jo litt krise, da. Siden alle de jeg bodde med sov! Er derfor jeg ALDRI kan bo alene. Har veldig behov for å prosessere kvelden med andre, etter å ha kommet hjem fra ting. Vel, egentlig har jeg behov for å prosessere ting, (aka prate) sånn, mesteparten av tida.
Det gikk greit, da, og i dag dro Cecilie og meg på cafe + shopping. Cec og meg har shoppa sammen siden 2003 cirka, så vi har lang fartstid.
Det som er viktig i en shoppepartner, er at de vet når de skal si ja og når de skal si nei.
Sånn, den ganga jeg ville kjøpe en kaffekopp med et dødninghode på til 600 kroner. Da var det greit at de jeg var med bare "Malene. NEI!"
Men idag. Så ville for eksempel Cecilie kjøpe et skjerf og et smykke. Da var jeg bare sånn "ja! Kjør på!" Smykket hadde et anheng med englevinger, og det måtte hun ha. "Hallo," sa jeg, "du er sykepleier! Smykket symboliserer yrket ditt! Siden du hjelper folk!"
Så fant jeg en lue jeg bare elsket. Siden dette er meg det er snakk om, var den på Vrimmel, fra FWSS. Og Cecilie var helt enig i at dette var et veldig nødvendig innkjøp. "Å være varm på hodet er viktig, det er snakk om helsa di," sa hun.
Og når en sykepleier sier at noe er viktig for helsa di. Vel, da er jo det fornuftige å følge rådene deres!
Og her ser dere altså meg og nevnte lue. Tilbake på Kronstad, faktisk. Bittelitt høy på nevnte shopping...
Resten av lørdagen brukte jeg på å henge med meg selv. Som og kan være fint, selv for oss ekstroverte. Vel, jeg snakka med min far der oppe, aka Gud, deler av tida også, så var ikke bare med meg selv ;) Og nå er alle som skal sove her i natt kommet hjem, så jeg tror jeg sier god natt...skal prøve å forsøke å ikke skade meg på vei inn på soverommet...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar