Den barmhjertige rumener

Bilde: wehearit.com

Det var vinterens første snødag. Synet av snøflak, ivrig dansende utenfor lesesalsvinduet, utløste en umiddelbar, barnslig begeistring.

Denne begeistringen svant derimot hen, da jeg faktisk kom meg ut i nevnte snøvær. Våt snø var altså ikke det helt optimale å få på Acneskjerfet. Og, på grunn av vinden, så må måtte jeg ta opp hetta på jakka. Noe som nok ville ødelegge hårsveisen, som jeg hadde brukt en hel del tid på å perfeksjonere.

Hvorfor hadde jeg ikke tatt med en paraply? 

Der har man ulempen ved å leve for mye i nuet. Selv etter tre år i Bergen. Selv på dager som er grå og overskya. Med mindre det faktisk regner, tar jeg aldri med meg paraply...

Jeg sukket dramatisk til meg selv.

"Hello?"

Tankene mine ble avbrutt av mannsstemme bak meg. Var det noen jeg kjente?

Jeg snudde meg. Det var en mann, et par år eldre enn meg selv.

Jeg hadde faktisk sett ham før. I en heftig diskusjon med et tiggerektepar, de to som alltid sitter utenfor Vouge. Slentrende oppover mot Johanneskirken, med tursekk og røde bukser. Letende etter søppel, i søppelkasse etter søppelkasse.

I hodet mitt, så var han kategorisert som en av dem. 

Og nå sto han her, foran meg.

Før jeg fikk lurt på hva han ville, på hva han ville ha, så rakk han meg paraplyen sin. Sa "for you! To keep!" på gebrokken engelsk.

"Thank you," sa jeg.

Han dro videre, jeg fikk ikke sagt noe mer til ham.

Jeg ble stående utenfor fakultet ei stund, betraktet ham gå nedover gata. Jeg slo opp paraplyen. Følte meg ekstremt takknemlig. Rørt. Litt beskjemmet.

Det er liksom oss, og så er det dem. Og det er definitivt dem som er de stakkarslige.

Men noen ganger. Så er det ingen dem. Det er bare oss.