Up in the air

Å lese en juridisk artikkel mens man har dødsangst, er ikke det mest effektive. Det lærte jeg på tirsdag.

Årsaken til dødsangsten var forøvrig at jeg satt på et fly. Som jeg muligens har nevnt tidligere, har jeg i de senere år utviklet en moderat flyangst. Noe jeg nesten syntes er litt flaut, tatt i betraktning hvor stor del av barndommen min som ble tilbrakt up in the air. 

Jeg er ikke redd hele tida når jeg flyr, da.

Bare når vi letter. Og det er turbulens. Og når flyet lener seg til den ene siden. Eller det kommer en rar lyd fra motoren. Eller når jeg hører at det kommer en annonsering over høyttaleren. Det kan jo være de skal annonsere at det er noe galt med flyet, og vi dessverre vil falle ned og DØ innen ti minutter. 

Det som hjelper i disse situasjonene, er at noen holder meg i hånda og sier "det går bra, det går bra", i en beroligende stemme.

Men. Jeg reiser som oftest alene. Og jeg er altså en ganske utadvendt person, men jeg er ikke SÅ utadvendt, at jeg ber fremmede mennesker om å holde meg i hånda og trøste meg.

Det jeg gjorde på tirsdag, var da å prøve å distrahere meg selv. Ved å opparbeide litt angst for min forekommende eksamen. Istedenfor å tenke på potensielle flyulykker, liksom.

(Vet ikke om dette er en teknikk som er anbefalt av psykologer, men det kan funke til tider).

Dessverre var jeg på dette tidspunktet mye mer redd for å dø, enn for å gjøre det dårlig på eksamen. Altså funka ikke distraheringa.

(Hadde vel egentlig vært et varseltegn, om jeg hadde vært reddere for eksamen enn en tidlig død, lol).

Det hjalp å be, da. Når jeg greide å konsentrere meg om at Gud hadde kontroll, og ikke om at noe kunne gå galt. 

Det gikk jo bra da, som dere ser! Hurra hurra!

Og nå er jeg i Bergen, og imorra er det EKSAMEN. Siden jeg ikke er spesielt redd for å dø for øyeblikket, kjenner jeg at dette bekymrer meg litt mer nå, enn det gjorde da jeg fløy. Men. Det går vel bra det og. Og jeg er jo i hvertfall i livet, he he =)

Vi snakkes!

Cecci og meg <3 td="">