Life in `14

2014s første dager har bestått av bunadshopping, julekakespising, og, ikke minst, Kristiansandsvennehenging.

Blant annet har jeg vært på kveldsmat hos Ingelin. Hun og Mats giftet seg i sommer, og nå har de tatt steget ut og blitt en skikkelig kjernefamilie! De er nemlig blitt foreldre til to små ørkenrotter! 

Leking med Bella og Penny, det var virkelig kveldens hit. De var kjempesøte, og veldig aktive. Ha ha, prøvde å ta bilde av dem, men var aldri rask nok.

Astrid og meg ble faktisk litt gira på å skaffe våre egne ørkenrotter, til kollektivet. De krever lite arbeid, er allergivennlige, og kan trenes opp til å gjøre triks. Tenk så kult, når vi har folk over, så kan vi underholde dem med ørkenrotteshow! Vi kommer til å bli nedrent av besøkende, I`m telling you...

Har ikke snakka med Cec om dette ennå, men sendte en snap til Kristine. Og hun var, merkelig nok, ikke så gira?

(Hvis dere ikke har skjønt det, så er Kristine kollektivets fornuftige røst. Ikke fordi hun er superfornuftig, men fordi særlig Astrid og meg gjerne IKKE er det...)

Generelt sett er kjæledyrlengselen min ganske sterk. Skulle tro jeg var ei elleve år gammel jente, liksom.

Dette på tross av at mine barndoms dyreopplevelser ikke akkurat er noen solskinnshistorier...

Først var det fisken Fomle, som døde fordi vi ikke hadde pumpe til bollen hans. Så var det rumpetrollene Ari og Martha. De DRUKNET, halvveis i froskeforvandlingsprosessen. (Når rumpetroll har kommet til et visst froskenivå, mister de nemlig evnen til å puste under vann, så du må gi dem steiner å sitte på. Men det visste ikke vi.)

Deretter var det albinokaninen Sprett. Jeg tror ikke hun var helt psykisk frisk? Sprett brukte størstedelen av dagene sine på å grave hull i kaninburet sitt, og deretter rømte hun, for å være med sin bunnylovah, Gullik. Dette resulterte selvfølgelig i månedlige svangerskap...

Istedenfor å ta vare på disse barna, som en normal mor, dro derimot Sprett kaninfostrene oppi sin egen avføring! Vi prøvde selvfølgelig å redde de stakkars små, ved å gi dem kaninmorsmelkerstatning (mamma, bless her, var innstilt på matinger hver tredje time, døgnet rundt.). Men det var nytteløst, de døde etter noen timer!

Når jeg tenker meg om, var det faktisk et av barna til Sprett som overlevde. Men den ble drept av nabokatten...

(Ja, vet jeg har delt akkurat historien om Sprett tidligere, men inkluderte den til "glede for nye lesere". Ha ha.)

At jeg likevel vil ha et kjæledyr, henger nok sammen med Pottifars inntreden. Vår kjære, vakre, noe ondsinnede katt.

På tross av nevnte ondsinnethet er han virkelig en kilde til glede. Tror forresten han er spesielt glad i meg, for han har bare bitt meg to ganger!

Så, ja, dyret jeg egentlig har aller mest lyst på, det er jo en katt. Men katter lever ekstremt lenge, og vet ikke hvor jeg vil være de neste årene, så tror jeg må vente litt med å bli fullblown catlady. (Kanskje like greit, det.)

Ørkenrotter er slik sett et bedre alternativ, for nå. Drar opp til Bergen imorra, så får prøve å overtale Cec og Kristine.

Og hvis dere lurte, så var det ikke meninga at dette blogginnlegget skulle handle om DYR. He he.

Nå må alle ha ei god natt, så snakkes vi =)