Så. På fredag hengte jeg som sagt med gifte/forlovede mennesker. Det var gøy. Det var jo altså mine samboere/ekssamboere/ og deres respektive menn det var snakk om. Og de er jo alle mine nære, kjære venner.
Ja, og Astrid var jo min såkalte "date" (siden vi var de eneste uten ring på fing måtte vi holde sammen...). Men. Hun ditcha meg faktisk når det gjaldt transport til nevnte middagstilstelning. Hun bare "jeg sykler, jeg!"
Og jeg bare "sykler er et sårt tema for meg, Astrid! Siden min gamle sykkel, Frida, ble STJÅLET av NARKOMANE."
Men. Hun sykla uansett.
(Kunne egentlig låne Cec sin sykkel. Bare ville ikke, fordi det regnte og jeg har bybanekort. Pluss at den er kjempehøy, så får mild dødsangst av å bruke den.)
Så jeg måtte finne frem alene. (Cecilie gikk fra Alexander sin leilighet.)
Det gikk jo ikke helt bra. Jeg vet dette er 2013 og kvinner kan gjøre alt menn kan og sånn. Men.
Vi kan jo ikke alltid det? Eller jeg kan ikke alltid det. Har litt problemer med å finne frem, og
ble VELDIG takknemlig da jeg møtte en mann som kunne hjelpe meg. Nemlig Hans. Også hans kone, Hanne.
Så dro vi alle sammen til Ruben og Anne Maries utrolig fine leilighet. Hvor Ruben hadde laget en
kjempegod kyllinggryte.
Etter ei stund, så ble det foreslått at vi skulle spille et spill. Siden jeg ikke hadde hengt med en del av de tilstedeværende på ei stund, tenkte jeg at jeg ikke skulle protestere. (Liker ikke spill.) Men. Jeg angra etter kanskje 30 sekunder inn i spillet. (Liker VIRKELIG IKKE spill.)
Cec og meg var på lag. Det var kanskje greit. Ingen av oss har nemlig spesielt utviklede konkurranseinstinkt. Mitt instinkt er faktisk så lite fremtredende at jeg til tider startet med å hjelpe de andre lagene.
(Vet ikke helt hva som skjer her? Hans tok over kameraet vårt, og han liker å ta bilder av folk uten at de vet det.)
Bare syntes det er så fint at alle får poeng... Heldigvis slutta vi å spille etterhvert, da, og pratet heller. Og det liker jeg bedre.
Så, i går, gjorde jeg en litt mer standard twentysomethingjente-type-ting, nemlig go to a party. Venninnen min Amanda ble 22, så det var kjempegøy. Masse mennesker, og masse - veldig god - mat. Det var ganske mange sørlendinger tilstede også, og på ett tidspunkt satt vi alle sammen på gulvet.
Det er vel litt typisk egentlig. Vi er jo kjent for å være litt beskjedne. Tørr ikke å sette oss i sofaen, liksom...
Dette ble et langt innlegg, forresten. Sånn er det når man har mye på hjertet, gitt. Kunne skrevet type dobbelt så mye også. Men. Skal prøve å begrense meg litt...
Snakkes, og håper alle har en fin dag videre =)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar