Ikke lett å være orkidémamma

Etter å ha overlevert nøklene til den tidligere huseieren vår, befant Cecilie og meg oss i en tilstand av midlertidig hjemløshet. Så vi dro på Burger King, som hjemløse mennesker gjerne gjør. Med bagasje og det hele.

Jeg skulle til Kristiansand noen timer senere. I tillegg til min faste reisekompis, den rosa kofferten, hadde jeg med meg orkidéen min, som går under navnet Ernst.

(Ok, så, jeg fant på navnet Ernst nå i dette øyeblikket. Hvis jeg skal være helt ærlig.)

De siste dagene har jeg vært veldig opptatt med pakking og flytting og vasking. Jeg har da greid å forsømme en annen viktig oppgave, nemlig å finne en passende orkidébarnevakt til Ernst. Så. Han måtte bli med hjem til Sørlandet.

Uansett, vi hang ei stund på Burger King. Og så var jeg litt sånn hva gjør jeg nå? Det er tross alt begrenset hva man kan finne på i Bergen Sentrum, når man har en koffert, en ryggsekk, ei veske og, ikke minst, en orkidé på slep.

Cecilie foreslo at jeg tok rutebussen ut til Flesland. Dette innebærer minst to bussbytter, men du sparer hele 50 kroner! (Pluss at jeg som sagt ikke hadde noe annet å gjøre.)

Transportmiddel nr. 1 var bybanen. Det gikk greit, meen jeg er liksom ikke så koordinert til vanlig engang, og dette ble ikke akkurat bedre av alt jeg hadde å bære på. Så jeg greide å dulte borti en barnevogn. Sånn bittebittelitt. Jeg tror ikke barnet merket det engang. Og jeg smilte og beklagde. Men moren sendte meg uansett det dødsblikket.

Det er vel en slags beskyttelsesgreie. Jeg kan jo relatere i en viss grad, i forhold til at jeg har Ernst og sånn.

Etter hvert kom jeg til Nesttun, da, som er endestoppet til bybanen. Der skulle jeg ta en buss som gikk videre til Birkelundskrysset. Jeg hadde (selvfølgelig) ikke sjekket busstidene på forhånd. Da jeg så en buss like ved hvor det sto noe med "Birkelund" på, så følte jeg virkelig at jeg hadde flaks.

Så jeg går på jeg. Setter meg ned og tenker at dette går jo kjempefint. Men. Etter ei stund får jeg en slags forutanelse om at noe ikke er helt som det skal være. Mest fordi vi kjørte i feil retning, og, ikke minst, oppover.

Så jeg spør dama som sitter nærmest meg, om denne bussen går til Birkelundskrysset.

"Å heiane, du e kommet i heeeelt feil retning!" utbryter hun.

"Denne bussen går til Birkelundstoppen," sier mannen som sitter ved siden av henne.

"Er dette første turen din til Bergen?" spør jenta som sitter tvers ovenfor meg.

Snart var hele bussen, inkludert bussjåføren, involvert i mitt lille drama. (Ja. Alle var bergensere.)

Dama tilbød seg til og med å kjøre meg ned til Nesttun, men det kom straks en buss som skulle denne veien.

Denne ganga kom jeg meg på riktig buss, og da jeg kom til Birkelundskrysset (som altså ligger VELDIG langt unna Birkelundstoppen) kom det ganske fort en ny buss, som gikk ut til Flesland.

Men. Dramatikken fortsatte faktisk, da jeg kom på Flesland. Jeg holdt nemlig på å glemme hele Ernst. På do. Jeg kom på det da jeg sto i sikkerhetskontrollen. Så jeg måtte ut av køen.

Alt i alt syntes jeg ikke at jeg imponerer så veldig som orkidémamma

Og faktisk var min kjære orkidé såpass stor at den ikke fikk plass i den bagasjescanneren, så den/han måtte tas gjennom metalldetektoren, akkurat som meg...lol.

Etter dette gikk alt veldig greit, da. Jeg møtte tilfeldigvis min venninne Cathrine, og fikk fortalt henne hele reisehistorien. Og Ernst fikk sitte på fanget mitt hele flyturen. Jeg passet på at ikke stilkene brast når det var turbulens og sånn. Prøvde å gjøre opp for nevnte omsorgssvikt.

Så. Jeg greier kanskje å reise jorda rundt med meg selv, men å komme seg fra Bergen til Kristiansand er visstnok litt mer komplisert. Sånn sett er det kanskje greit at det eneste levende vesenet jeg har ansvar for på det nåværende tidspunktet, utenom meg selv, er en blomst...

Snakkes!