Last day in Oz

 I DAG. Er min siste dag. I paradis. Jeg har sagt farvel til min kjære strand og min kjære sjø. Og hatt min siste foreldresponsede caffe latte. Og senere skal jeg si farvel til mine kjære foreldre og brødre, som ennå har to måneder igjen av sin Australiatilværelse.

Unnskyld at jeg er litt dramatisk. Jeg tror det er en genetisk greie, for broren min, Andreas, er og sånn. (Bare på en mer maskulin måte.)

Jeg har i hvertfall fått sett en del av dette landet, da vi denne helga dro på en tur til byen Esperance, sammen med to australske vennefamilier. Esperance ligger hele 720 km unna, men det er ikke mer enn to-tre (VELDIG SMÅ) byer på veien. Det sier litt om hvor øde dette landet er!

Området rundt Esperance har noen av verdens fineste strender. Men det er nesten ingen som har sett dem, på grunn av at det som sagt ligger så sykt øde til. Lol.


På den ene stranda fikk jeg masse nye kenguvenner! Kenguruer altså, de er bare de vennligste dyrene  noensinne!

I motsetning til dyrene vi så sist uke, var disse dyrene ville. De var derimot også ekstremt tamme, kunne klappes og slikket oss på hendene!

Så det jeg ønsker meg til bursdagen. Er en kenguru. En liten en. Han kunne bodd på rommet mitt. Jeg tror det hadde funka!?

Jeg har også fått en slangevenn! Eller han er egentlig ikke min venn, jeg tror han hadde drept meg om han hadde fått sjansen liksom.

Men jeg satte uansett veldig pris på mitt møte med ham. Å se et så stort, farlig dyr, vel, det er faktisk veldig spennende. Særlig siden jeg satt trygt inne i bilen og opplevelsen ikke var preget av dødsangst ol. 

Ellers så fikk vi møte en masse australske mennesker, som altså var slektningene til hun ene vi dro med. Det var en utrolig gjestfri familie, vi bodde faktisk hjemme i huset til den ene slektningen!

Og vi fikk dradd på en ekte australsk ranch. Den var veldig sånn stereotypisk outback Australia, de hadde liksom eget bensinlager fordi det var så langt fra alt.

Og begge foreldrene mine bare "this is so fun for our daughter Malene to see, because she`s always talked about how she wants to live on a farm!"

Og jeg bare "???"

For jeg kan virkelig IKKE huske å ha ytret noe ønske om å bo på en gård. Faktisk er en av mine største frykter å måtte bosette meg utenfor sentrumskjernen av Bergen.

Folk driver egentlig til stadighet å konfronterer meg med ting jeg har sagt jeg har lyst til å gjøre i fremtida, som jeg ikke helt husker å ha sagt selv. Jeg tror dette har en sammenheng med at jeg gjerne blir litt grepet av ideer i øyeblikket, og da utrykker meg veldig sterkt om nevnte ideer.

Så jeg tror jeg egentlig bare må komme med en advarsel til mine lesere, om at dere må ta denne type utsagn med en klype salt...

Men vet dere hva. Nå skal jeg dra snart. Så jeg må typisk (forsøke å) lukke kofferten og sånt!

Snakkes!