Utilgjengelighetens gleder

Så. Hele denne "ikke-ha-mobil-greia". Den får meg virkelig til å sette pris på menneskene rundt meg.

For jeg har jo som nevnt ikke vekkerklokke, så jeg må få samboerne mine til å vekke meg om morgenenen. Det er jo fem av dem, så det er bare å spørre alle når de skal opp, og så be personen med samkjørende oppvåkningsplan om å vekke meg.

Og igår skulle jeg finne en adresse, og jeg hadde en veibeskrivelse, men, vel, du vet når du har en veibeskrivelse, men så finner du ut at det er mye lurere å fravike fra denne og gå dine egne veier?

Vel, kanskje ikke du gjør det. Kanskje det bare er meg som har slike...tendenser.

Uansett, jeg kunne jo ikke akkurat ta en telefon og spørre om hvor jeg skulle gå.

Men det gikk bra, takket være at jeg spurte hver eneste person jeg møtte om veien. Jeg trenger en god del veiledning i slike tilfeller, nemlig. Det som var så fint, var at hver eneste person jeg møtte bare var utrolig hjelpsom og hyggelig.

Jeg burde muligens kjøpe meg en ny lader, da. Siden jeg har ransaket rommet totalt, og den er sporløst borte.

Jeg bare har aldri tid til å kjøpe en? Jeg har ikke tid til å handle mat engang. I dag morges ble jeg faktisk ufrivillig med på lavkarbotrenden, da jeg verken hadde brød, knekkebrød, eller havregryn igjen. Jeg fant egg, ost, løk, og ruccolasalat og lagde meg en omelett. OG jeg hadde sitronvann til. Jeg følte meg skikkelig fresh.

Det var synd ingen andre var vitne til det i grunnen. Følte jeg fanget meg selv i et fordelaktig øyeblikk.

Men siden jeg ikke har tid til å handle ting. Så har jeg vel egentlig ikke tid til å blogge heller. Så. Dere må ha det bra. Så skal jeg ha det bra. Og så snakkes vi, bare ikke på telefonen!