Jeg reiser (ikke) alene

Hei mine kjære leservenner,

Nå sitter jeg altså på Copenhagen Airport. Latte fra Starbucks er innkjøpt og oppkobling til nettet er gjennomført. Jeg har vært oppe siden halv fem i dag, og har ennå omtrent ett og et halvt døgn igjen...

Heldigvis har jeg det med å bli veldig gira når jeg er overtrøtt.

Selv om det er kanskje ikke en bra ting for andre enn meg selv?

Faktisk så har det ved to anledninger hendt at medpassasjerer på fly har bedt om å få ny plass fordi jeg pratet for mye...

(Dette må derimot modifiseres ved å forklare at det ikke bare var meg, men hele folkehøysskolegjengen som sto for den plagsomme pratingen.)

(Selv om jeg ikke skal benekte at jeg nok bidro med min del av den plagsomme pratingen ved disse to anledningene.)

Men nå reiser jeg jo helt alene, da. Og selv om jeg er ganske god til å underholde meg selv, jeg har tross alt vært enebarn, så må jeg innrømme at det er enda gøyere å være gira i felleskap med andre mennesker.

Samtidig. Så er det noe eget med å dra ut på reise helt alene.

Ikke minst er det en påminner for meg om at jeg faktisk aldri er alene. Min himmelske pappa er med på ferden, hvert eneste minutt. Det blir liksom ekstra sterkt nå, i forhold til i mitt vanlige liv, hvor jeg er så heldig at jeg er omgitt av mennesker som bryr seg om meg hver eneste dag :)

Ellers så har jeg kommet til vers 16 i min Visdom31-ferd (jeg vet det er den 18. idag. Jeg begynte litt sent.) Men. Vers 16 i ordspråkene altså. Good stuff. Så jeg anbefaler alle å lese det, eksempel, her, om du har et ledig øyeblikk ;)

Ellers så har min kjære lillebror Andreas 16-årsdag idag, så jeg må bare gratulere!!! Hvordan ble min lillebror, som jeg pleide å bære rundt på, 16 år, det er det jeg lurer på? 

Å, nå kom jeg på et flyminne om Andreas. Han var to år, og satt nå der i setet sitt som den lille selvstendige mannen han var selv da. Og så plutselig ser jeg at Andreas har åpnet den lille søppelkassen som er i armlenet. Og tatt ut et plaster som ligger inni der. Og åpnet opp plasteret. Og tatt ut et tyggis som ligger inni plasteret. Og har tatt tyggisen inni munnen sin!

Jeg har gjenfortalt historien til mamma, men hun sier hun har fortrengt den...


(Og for å forsvare hennes foreldreegenskaper så skjedde alt dette veldig raskt, og hun tok tyggisen ut av Andreas sin munn med en gang.)

Men, nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å se både Andreas, Paul, mamma, og pappa!

Og nå må jeg faktisk sjekke inn...litt fail å misse flyet fordi man blogger, lliksom ;)  Snakkes!