Det er ikke alltid like lett, å vite hvilken vei man skal gå, på livets landevei. Selv sliter jeg med dette BOKSTAVELIG TALT: jeg har problemer med å finne steder.
På grunn av dette, er det alltid veldig stress for meg, når jeg skal på et nytt sted.
Det går jo alltid bra til slutt, da. Før jeg kommer så langt, har jeg vanligvis spurt cirka hver eneste person jeg møter, om veien. (Folk er sykt hjelpsomme med sånne ting. Det gjelder å se litt lost ut, så vekker du opp mors- og farsfølelsen).
Uansett. Nå har jeg jo fått iphone, og har da tenkt at mine gå-seg-vill-dager var over.
Den gang ei.
Dette fikk jeg bevist på tirsdag, da jeg skulle i bursdag til min venn og medarbeiderkollega, Martin. Hadde lasta ned google maps-appen og allting. Meeen. Forsto ikke hvordan man kom inn på veibeskrivelsesdelen. (Lol). Altså måtte jeg navigere meg ved å fysisk gå frem og tilbake, og så se hvor den lille blå prikken (som var meg) beveget seg i forhold til den RØD prikken. (Som var der jeg skulle ende opp. Men det visste dere kanskje fra før av...)
Å gjøre dette, hadde kanskje gått greit for folk som faktisk kan lese kart. Men det kan jo ikke jeg!
Jeg var altså i riktig gate (Haukelandsveien), men forsto ikke hvilken retning jeg skulle gå i. Ble etterhvert overbevist om at jeg skulle i en leilighet som lå like til høyre for Haukeland. For å komme opp her, måtte jeg gå en slags omvei. Derfor reagerte jeg ikke, på at jeg nå kom stadig lengre vekk fra sluttdestinasjonen min.
Hadde noe annet i tankene og, i dette øyeblikket. Som at det var bekmørkt, og fullt av trær og busker. Altså et perfekt gjemmested for farlige menn, ute etter jenter som meg selv. For å unngå de mørkeste stedene, måtte jeg ta en enda større omvei, gjennom en barnehage. Hvor jeg ikke fant porten, så jeg måtte hoppe over gjerdet.
Etter dette, viste det seg derimot at alt mitt strev, all min frykt, hadde vært til ingen nytte: jeg var helt på villspor!
Buhu, liksom. Nå var jeg seriøst superlei, og, ikke minst, superkald på fingrene. Måtte ha av vantene for å bruke mobilen. Som forøvrig nesten var tom for strøm...
På dette tidspunktet fant jeg ut at det kanskje var en ide å ringe, for å få en veibeskrivelse. Fikk da beskjed om at jeg befant meg ikke bare på feil side av veien, men på feil side av Haukeland Sykehus!
Nå visste jeg jo hvor jeg skulle, da, så kjente virkelig at humøret steg igjen! Særlig da jeg kom ned til hovedveien, hvor jeg antok at sjansene var mindre for at de nevnte farlige mennene ville dukke opp.
Jeg måtte riktignok igjennom en folketom undergangstunnel, og da ble jeg redd igjen. Men så. Kom jeg ut på den andre sida. Og der oppdaga jeg noen jeg kjente, nemlig Liv Cathrine! Og hun skulle også i bursdagen! Så da ble jeg SYKT glad.
Var ca. et halvt minutt unna Martins leilighet på dette tidspunktet, men syntes det var fint at min stund som totally lost var over. Så, vi gikk inn sammen, og jeg kom med da trygt frem.
Det positive med alt dette, var for øvrig at jeg satte ekstra pris på å få komme inn. Ha ha. Det var kake og hyggelige folk og generelt god stemning, so I was happy. Gøy å få være med å feire!
Og til dere som er oppriktig bekymret for hvordan det skal gå med meg i livet fremover, sånn tatt i betraktning navigasjonsproblemene mine, så har Hilde nå gitt meg en innføring i bruken av google maps.
Så satser på at ting skal gå bedre i fremtida. Og hvis ikke, vel, da har jeg i hvertfall noe å skrive om på bloggen =)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar