Så kommer det et blogginnlegg av den mer triste og tragiske sorten.
Jeg har nemlig, nok en gang, blitt offer for menneskehetens ondskap.
Det hele begynte på onsdag, da Ruben (Anne Maries forlovede) kom inn i leiligheten vår og sa det var narkomane i ganga nede.
Astrid og meg sprang ut så fort vi bare kunne!!!
Eller når jeg tenker meg om, så gjorde vi faktisk ikke det. Jeg brukte pinlig lang tid på å bestemme meg for hvilke sko jeg skulle gå med. Jeg endte opp med noen ekstremt glatte ballerinasko.
(Vet ikke helt hvorfor det var så viktig for meg å se bra ut i denne situasjonen egentlig...)
Nede i ganga var de narkomane borte. Og det var også min kjære, elskede sykkel, som går under navnet Frida!!!!
Det som er litt ironisk er at jeg ti minutter tidligere, da jeg møtte noen kjentfolk på vei hjem fra skolen, hadde sagt at det som var så greit med sykkelen min, det var at den aldri ble stjålet....
Så vi gikk ut utgangsdøra, men der var det ingen sykkel å se heller! En narkoman pekte hvilken retning tyvene hadde syklet avgårde, meeen vi var litt usikre på hans troverdighet, så vi løp i hver vår retning.
Det var faktisk superdramatisk. Jeg løp rundt i en vill, frenetisk tilstand. (OG jeg måtte hele tida ta hensyn til at jeg ikke skled på de glatte skoene.) Forbipasserende må ha trodd jeg hadde en slags mild psykisk krise liksom.
Men det hadde jeg nesten. Frida var kanskje bare en sykkel, men for meg var hun på en måte...noe mer.
Hun var gammel. Det skal hun ha. Jeg fikk henne av naboen min, som brukte den da hun studerte, for sikkert over 25 år siden. Og hun har også vært brukt av ansatte i dyreparken en periode.
Girene hennes virket egentlig ikke. Bremsene foran hadde falt av. Hun var litt rusten. Og veldig tung å sykle på.
Men hun var fin. Med kurv, og knallrød. Veldig vintage, liksom, jeg fikk komplimanter for henne nesten hver dag.
Og, som både student og Person Uten Lappen, hadde hun veldig mye å si for friheten min. De syv årene jeg hadde henne brukte jeg henne kjempemasse, både i Kristiansand, på Hamar, og her i Bergen.
Og nå. Var hun borte. Så dere forstår kanskje både mitt sinne og min sorg. Etter hvert endte jeg faktisk opp i Nygaardsparken. Alene. Fortsatt letende. På et tidspunkt gikk jeg på gresset, og det tok ei stund før jeg oppdaga at det lå masse sprøyter og diverse der...
Til slutt gikk jeg tilbake til leiligheten, og der organiserte vi et helt letemannskap, bestående av både mine samboere og diverse forloveder. Vi spurte ut narkomane. Vektere. Fortalte alt til politiet. Men. Ingen Frida i sikte.
Så. Jeg sørger over tapet av min 30 år gamle sykkel. Jeg antar at min skjebne ikke akkurat er den verste som kan tilfalle et menneske, og jeg ser jo absolutt det komiske i situasjonen...ærlig talt hadde jeg latterkrampe store deler av tida vi lette sammen i Nygaardsparken. Men det er faktisk litt trist og.
Vet dere, jeg lurer nesten på om hele opplevelsen har kurert meg for sentrumssyndromet mitt. Etter jakke- og skotyveri, rotter, oppkast i ganga, personer som prøver å komme seg inn i leiligheten...jeg tror jeg endelig har fått nok! Og det er kanskje like greit, tatt i betraktning at vi har fått oss leilighet på Kronstad =)
Snakkes, og god helg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar