Mon vacance tres amusante (aka min gøye ferie)

Hej hej alla ihop! (Cec og meg har, fordi det er gøy, snakka svensk så mye den siste uka, så jeg kommer liksom ikke helt ut av det...)

Håper dere har hatt en fantastisk fin ferie! På fredag kom jeg hjem fra credoleir på Hovden fjellstoge, og jeg må bare si at det var en fantastisk tur! Ble kjent med masse folk, hadde bra møter, spiste masse god mat, og gjorde rett og slett mye gøy!

Nå er jo da kulde og skigåing to av mine hovedfiender her i livet, så det at JEG sier at det var en bra tur viser jo bare hvor sykt bra alt det andre var, det veide bare sååå opp for kulda og skiturene. Å bli krisenruss anbefales på det varmeste!


(og her er altså billedlig bevis på at jeg faktisk var på Hovden!)

(Og her er altså billedlig bevis på at Cecilie også var på Hovden. Selv om det ikke trengs...Cecilie er sånn ca. født og oppvokst på Hovden...)

Nå er jo ikke skiturer helt sånn obligatoriske. Men jeg tenkte liksom at jeg burde da i det minste ha EN dag i bakken, for å liksom ikke glemme mine gamle kunster og sånn. Når jeg tok bussen opp til trekket var derimot tankene mine mer i spor som "jegvilikkejegvilikke". Jeg hadde ikke stått i bakken på tre år. Jeg var redd jeg hadde glemt alt.

Når jeg så sto på toppen av fjellet (tok skiheisen opp, så var faktisk ganske langt oppe) fant jeg ut at min frykt for å ha glemt alt som het slalåm var ganske...begrunnet egentlig. Og det faktum at det var helt tåkete gjorde liksom ikke ting mye bedre. Jeg kom etter ei lita stund på hvordan man ploger, så jeg bestemte meg for å bare late som om jeg var dansk og ploge ned den laaaange bakken, så jeg sa til de jeg rente sammen med at de bare måtte gå i forveien.

Etter ei stund ble jeg bedre, og greide å gjøre litt ordentlig slalåmkjøring. Men jeg har jo bare ikke retningssans, og endte av en eller annen grunn til slutt opp i danskebakken. Det er ganske langt fra der jeg begynte, så jeg vet egentlig ikke helt åssen det gikk til. Men det var jo der jeg passa inn, så det var vel like greit det...


På torsdagen skulle alle credoene på en skitur, og jeg ble "lurt" med. Alle sa vi skulle gå en kilometer, og så, når jeg mente vi hadde gått ganske mye mer enn en kilometer, og lurte på hvorfor, sa noen at "neida, vi skal gå mye lengre...kanskje en mil?" Så jeg var liksom ikke helt sånn i topphumør på den skituren. Heldigvis hadde jeg: a) noen snille folk som gikk bak med meg, og b) med meg solbrillene mine. De store, rød solbrillene mine. Om man plutselig befinner seg på en lengre skitur man ville gitt bort favorittjakka for å slippe, er egentlig den eneste redningen store solbriller.

Uansett, det var jo litt deilig å komme hjem og sove ut. Så, i går kveld, gjentok jeg ranglingen fra turen ved å komme hjem halv tre. Hvorfor stoppe når man er så godt i gang, liksom...kan jo like godt bare snu døgnet helt...(jeg har fortrengt at det er skole imorra).

Klemmer <3