De bøkene, de bøkene...

Hei verden =)

Hanne leste siste innlegg og sa at moren og hennes venninner leser "Førstefødt serien", og etter at vi snakket om bøkene er jeg egentlig enda mer flau enn før over å like de...

Jeg har lest "Gutten i den stripete pysjamasen", den er nydelig, bra skrevet, rett og slett ei fantastisk fin bok. Men også hjerteskjærende, selv om jeg personlig egentlig ikke ble så lei meg av å lese den. Men jeg tror ikke jeg var i det rette humøret, jeg var for glad eller noe. "The Catcher in the rye" leser jeg altså nå. Jeg vet at alle elsker den, den er ei kultbok eller noe. Men jeg skjønner egentlig ikke helt greia.

Jeg liker at boka er så detaljert, at alle personene er så ufattelig gjennomførte. Men jeg liker ikke Holden, hovedpersonen. Han er så irriterende, rett og slett. Han lyver absolutt hele tida og er ufattelig negativ. Han driver egentlig å tenker stygt om ca. alle. Hvis han hadde vært en virkelg person tror jeg at jeg hadde likt å prate med ham, for han har noen interessante synspunkter, men hvis jeg hadde blitt ordentlig kjent med ham hadde jeg funnet ut hva som rørte seg inni hodet hans, og da hadde jeg ikke likt ham så godt.

Kanskje ikke alle tror på meg når jeg sier at jeg er en kresen leser, sånn med tanke på bøkene jeg skrev om i sist innlegg...men jeg er egentlig det. Seriously. Jeg er ikke så irritabel av meg egentlig, men er det noe i ei bok jeg ikke liker kan det irritere meg grenseløst.

Noe som plager meg mye er at nesten alle ungdomsbøker skal være så sykt depressive. Jeg er IKKE imot bøker med vanskelige teamer, det er både viktig, lærerikt, og bra. Det jeg er imot er bøker som etterlater deg med en skikkelig deppa følelse i to dager etterpå. Det skjer faktisk veldig mye trist i verden (og mye bra, for den saks skyld, men dessverre også mye trist), hva er da vitsen med å bli deppa pga. ting som ikke er virkelige ei gang? Det er annerledes med ei bok som er litt trist, som får deg til å gråte litt eller noe. Ei bok som bare er deprimerende hele tida, derimot, det er bare...dumt!

Kanskje det er mange folk som elsker depressive bøker, men personlig syntes jeg at bøker som er litt deprimerende bør kompensere ved å være morsomme. Den irske forfatteren Marian Keyes sine bøker hadde vært på grensen til depressive (mener jeg), hadde det ikke vært for at hun har så mye humør, sko, og fine klær i de.

Dessutten: hvorfor må nesten alle ungdomsbøker omhandle ungdommer i problemfamilier? De fleste unge har faktisk foreldre som IKKE er narkomane, voldelige, eller konstant passiv-aggressive. Alle liker jo bøker hvor familiesituasjonen er gjennkjennelig, ikke bare de som har det veldig vanskelig.

Drømmeboka mi(og jeg vet ikke om den finnes) er morsom, trist, romantisk, glad, spennende, gjennkjennelig, har et mysterie, velutviklede hovedpersoner, fine klær, og er lang. Veldig lang!

But dahlings, det var alt for nå. Håper alle har en fin søndag, og leser noen bra bøker...