Hm, ja, jeg vet, jeg skriver mitt andre innlegg på en dag, hvilket er en smule...patetisk. Men jeg har altså en dramaprøve å øve til, og når jeg har prøver å øve til en prøve blir jeg alltid ekstremt god til å finne på andre ting å gjøre enn å øve til den. Noen som kjenner seg igjen?
Men jeg har faktisk noe jeg vil skrive om. Det er nemlig noe jeg har tenkt på i det siste, og nei, jeg tenker ikke på finanskrisa, Gazakrisa, lærerkrisa, eller en annen krise (selv om det selvsagt er trist osv.). Jeg tenker på batikk.
Batikk er kanskje ikke noe de fleste tenker sånn ekstremt mye om, men fra jeg var ni til elleve bodde jeg i Oregon, USA, i en by som het Corvallis. Her var store deler av befolkningen
a)hippier, b)pensjonerte hippier, c)barn av hippier eller pensjonerte hippier, eller d)aspirerende hippier.
Og hva er hippiers favorittplagg nummer en? Batikk, my friend, batikk. Eller "tie-dye", som de sier på engelsk...
EKSEMPLER PÅ HVA ØYNENE MINE MÅTTE GJENNOMGÅ DAGLIG:
(OBS: dette er ikke bilder jeg tok av folk i byen min, jeg fant de på google...men for å være ærlig så KUNNE de ha vært tatt der, altså...faktisk lurer jeg litt på om bilde av det eldre ekteparet faktisk ER fra den byen jeg bodde i.)
Selvfølgelig var det vanlige folk også i byen, men de ble liksom veldig inspirert motemessig av hippiene, så sånn ca. ALLE gikk med batikk. Når jeg var på sommerleir var en populær aktivitet å LAGE batikk t-skjorter. Nesten alle lærerne gikk med batikk t-skjorter (så var da også noen av lærerne pensjonerte hippier, deriblant min lærer, men uansett). Ei jente i klassen min kledde seg, utenom jeansen moren tvang på henne på ekstremt kalde dager, utelukkende i batikklær, fra shorts og t-skjorter til hårstrikk.
Jeg må kanskje presisere at jeg elsket å bo i den byen og at jeg digger hippier veldig mye, og takket være min pensjonerte hippielærer Mr. Phillips kan jeg svært mye slang fra 70-tallet ("this puppy here is peachy keen, folks").
MEN, å se så mange folk kledd i ekstremt stygge batikklær satt spor i meg, og da jeg dro på tur tilbake som 15-åring, rett fra relativt trendy Norge, var det litt sånn: "SÅ STYGT... SÅ STYGT... HVORDAN ER DET MULIG?????" (Inni meg altså. Utenpå forholdt jeg meg rolig.)
Uansett, jeg utviklet altså et ekstremt hat mot batikk, noe jeg tok opp med folk jeg kjente både titt og ofte. Batikklær var på toppen av min indre "styggeste klær ever" liste, og det å skulle ta på seg slike klær var ca. så fjernt for meg som å ...jeg vet ikke, gå med crocs eller noe.
Men så...kom sommeren 2008. Og batikk...ble in (kanskje det var litt in før da også, men det var da jeg registrerte det iallefall). Og min første reaksjon var, logisk nok, sånn tatt i betraktning mine traumatiske syn av stygge batikklær i altfor ung alder, at dette var grellt. Men jeg er altså en (ganske) flittig leser av moteblader, og i tillegg liker jeg jo å shoppe. Så jeg så mer og mer av batikklær. Som disse:
Og jeg tenkte at batikklær var...fine...jeg likte de!
Jeg prøvde å benekte det. Jeg gjorde virkelig det. Prøvde å huske på massene av batikkledde mennesker fra Corvallis. Prøvde å se for meg jenta som kun gikk kledd i batikk (liten digresjon her, men i følge ei venninne av meg fra USA så kler hun seg fortsatt, som 18åring, utelukkende i batikk. Hvilket egentlig er litt skremmende.) Men det var nytteløst. Jeg var forelsket. I batikklær.
Så, etterhvert som sommeren gikk sin gang så hadde jeg kanskje inrømmet mine sanne følelser for batikk, men jeg var ikke fornøyd med de. Jeg var egentlig litt flau over at jeg kunne forandre synspunkt noe så totalt. At jeg kunne hate et klessplagg så sterkt, og så, så snart bladene sa at de var in, elske det. For selv om jeg elsker å følge med og sånn, så vil jeg for all del ikke være så påvirkningsfull...og derfor sverget jeg at jeg, tross min facinasjon, IKKE skulle kjøpe et batikkplagg.
I høst kjøpte lillesøsteren min en skikkelig fin batikkbluse, og fristelsen ble rett og slett for stor. Jeg tok den på meg når jeg skulle i en bursdag, og ja, den så fin ut. Alle mine løfter var som blåst bort, og den eneste grunnen til at jeg fortsatt ikke eier et eneste batikkplagg, er at det er vinter, så butikkene selger de ikke. Til sommeren, derimot, kan jeg vedde på at årets sommerkjole kommer til å bli batikkmønstret...så mye for mitt batikkhat, eller hva?
Men, kanskje man kan se på det på en annen måte...kanskje man kan si at batikklær er min "Mr. Darcy", på en måte. Jeg fikk et dårlig intrykk, og jeg besluttet å hate det jeg så. Men så...ble jeg vist en annen, mer trendy side, og jeg forsto at mitt første inntrykk var galt, og at egentlig, så var vi...meant to be...<3
Ciao fra Malene "Elizabeth Bennet"
p.s. ja, jeg lover å ikke bable så mye om batikk i neste innlegg...faktisk skal jeg utelukkende skrive om HELT ANDRE TING.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar