When it goes to your head

Hullo dahlings,

Prøveromsselfie, he he ;)

Da var jeg tilbake fra London, etter noen fantastiske dager på Hillsong Conference.

Jeg har blitt inspirert og utfordret, av talere som virkelig lever tett på Jesus. Hallo, det er så SANT at livet blir aller best når vi har en nær relasjon med ham!

Jeg har også lovsunget meg hes, sammen med 20 000 andre mennesker. SÅ fantastisk, å hoppe og danse av glede for han som har skapt oss. Helt klart at Gud fortsatt er tilstede i Europa!

I tillegg til denne åndelige føden, så måtte vi jo spise faktisk mat på konferansen og, he he. Dette var litt problematisk, siden vi ikke kunne ha med mat inn på 02-arena. I matpausene måtte altså 20 000 personer skaffe seg mat samtidig...

Første dagen måtte vi serr stå i kø for å komme inn på en dagligvarebutikk. Og da vi kom inn på butikken, var flere av hyllene RIBBET for mat.

De av dere som kjenner meg godt, vet at jeg MÅ ha mat når jeg er sulten. Ved synet av de bare hyllene, snudde jeg meg derfor mot Raymond og sa med tidenes mest målrettede og alvorlige stemme "jeg tar halve delen av butikken, så tar du andre halvdel! Bare ta med ALT som ser spiselig ut!"

Raymond ble smittet av innstillingen min, og vi løp rundt og rasket med oss greier begge to. Du skulle tro det var krig og vi skulle brødfø ti sultne barn, lol.

Det var ikke før vi hadde spist ei stund, og blodsukkeret var mer stabilt, at vi innså at vi kanskje hadde tatt litt av. 

For det første, var mengden mat kanskje noe stor. Seks stk polarbrød, ost og to jogurter hadde i grunnen vært mer enn nok, men vi hadde hevet på en hel mengde greier. RARE greier. Type rødbetchips (??) og åtte energibarer, hvorav de fleste smakte moste svisker blandet med moste rosiner.

(Det kan godt være at det VAR moste svisker blandet sammen med moste rosiner.)

Siden vi som sagt ikke kunne ha med mat inn på arenaen igjen, måtte vi nå egentlig kaste alt sammen.

Det var da vi innså at vi kunne smugle inn maten. 

Vi la mat oppi gensere og bak bøker, og jeg kjente at oppstemtheten over vår kommende ugjerning steg.

(Det må her legges til at jeg var SYKT ordentlig og pliktoppfyllende som barn og tenåring, og derfor får en trang til å kompensere i voksen alder ved å gjøre denne type ting.)

(Hadde jeg vært litt mindre ordentlig og pliktoppfyllende som barn og tenåring, hadde jeg forresten kanskje ikke tenkt at å smugle inn mat var en SÅ stor greie, ha ha.)

"Vi er akkurat som Bonnie og Clyde!" sa jeg begeistret, da vi gikk mot sikkerhetskontrollen.

(Jeg vet ikke hvorfor dette ble sett på som en bra ting i mitt hode. De var kanskje et søtt par, og Bonnie hadde en kul look, men hallo, de drepte folk.)

Så kom vi til sikkerhetskontrollen, og jeg smilte så troskyldig jeg kunne. Etter en rask kikk i veska, ble jeg henvist videre. Raymond ble heller ikke tatt, og seierfølelsen fylte oss begge!!

MEN. For meg gav denne opplevelsen meg en følelse av å være ustoppelig.

Altså når det gjaldt matsmugling, ikke generelt i livet.

Dagen etter, tok jeg dermed med meg tidenes største pastasalat og tidenes største boks med cherrytomater. Disse ble tullet inn i en genser, men vakten oppdaget dem.

Ha ha, jeg ble så sykt lei meg, jeg gråt nesten av skuffelse. Men vakten sa jeg måtte hive maten uansett.

Så. Ja. Jeg tror makten gikk til hodet på meg et øyeblikk, men den opplevelsen var som en realitetsorienterende skyllebøtte.

Ha ha, jeg er så vittig, må faktisk le litt av meg selv.

Og nå må jeg legge meg. Er så trøtt at det er helt vilt!

Håper dere alle har en fin kveld, vi snakkes =)