Let`s pretend we`re classy

Tenk deg at du sitter på en fancy restaurant i Soho.

Eller nei. Følgende scenario hadde mest sannsynlig ikke funnet sted, dersom det var noen andre enn meg selv som satt der.

Ok. Tenk deg heller at du er MEG på en fancy restaurant i Soho. Vi snakker det type sted som har cirka fem ansatte per gjest. Det var servitører og hovmester, men i tillegg var det en hel rekke folk som så ut til å ha vandring frem og tilbake i restaurantlokalene som sin primære arbeidsoppgave.

(Min teori er at enkelte av dem egentlig var spioner. Slik jeg ser det, var dette den ENESTE logiske forklaringen.)

Så, jeg sitter altså der med Raymond og spiser grisehode og innmat fra kaniner.

Jeg tuller ikke angående menyen. Temaet fra restauranten var noe sånt som "English cuisine goes hip".

Så, ja, vi sitter der og spiser bittesmå porsjoner med (faktisk) kjempegod mat. Jeg foreslo egentlig grisehode for tull, men Raymond bare "det MÅ bestille!"

Jeg satte foten ned på sauetestikler, da. Jeg mener, et sted må grensen gå...

Og SÅ. Ser jeg tilfeldigvis ut vinduet, og der får jeg øye på Maria, Cecilie, Anne Linn og Kristine!!!! Altså jentene jeg bodde med på konferansen!!!

Jeg GISPER høyt av forskrekkelse, og roper "what are the odds???" (Ja, på engelsk. Nei, vet ikke hvorfor.)

Vi bodde sykt langt unna Soho, og hallo, London er en STOR by. Så det VAR utrolig at de gikk forbi, akkurat der vi satt og spiste.

Men. Ja. Dette lille utropet gjør at hele restauranten retter oppmerksomheten mot meg. Raymond får totalt latterkrampe, og jeg kjenner jeg blir flau over atferden min.

Litt flau. Det er sannsynligvis derfor sånne type ting skjer: jeg blir bare ikke flau nok.

Ha ha. Noen timer senere, så snakker vi om fancy restauranter og butikker, og jeg uttaler da at "jeg føler meg bare veldig hjemme på sånne steder, jeg."

LOL. Bra jeg føler det slikt ihvertfall.