En gang, for det som føles som ekstremt lenge siden, startet jeg på Hedmarktoppen folkehøyskole. Spent, småkvalm og redd troppet jeg opp, i tidenes mest gjennomtenkte outfit. (Skinny jeans, hvit topp med masse dyr på, og lilla bomberjakke.) Mamma og pappa skulle forlates, og voksenlivet skulle påbegynnes.
Ha ha, jeg må si jeg er glad jeg aldri skal flytte hjemmefra og starte på folkehøyskole igjen. Det var så sykt skummelt, tror jeg var konstant kvalm de tre første ukene der. MEN, perioden etter startfasen, den kunne jeg godt gjenopplevd. Dype vennskap ble etablert, og livet besto av pranks, latterkramper og Toro Brownies.
Å skulle avslutte det hele var forferdelig, og jeg var sikker på at livet ALDRI kom til å nå slike høyder som det gjorde det året. I peaked at 19, liksom.
Ha ha, heldigvis stemte ikke dette. Vennene fra den tida er fortsatt noen av mine nærmeste idag, jeg føler egentlig at vi har blitt en slags bonus-familie til hverandre! Men, mine nærmeste er og mange andre, og akkurat Toppentida føles som om det skjedde for ekstremt lenge siden.
Nå er jeg igjen på vei til Hedmarktoppen, denne ganga til fem-årstreff. Det blir fantastisk, men også rart!
Det som er vittig, er hvor utrolig voksen jeg tenkte jeg kom til å være på femårstreffet, kontra hvor voksen jeg føler meg. Det er vel kanskje gjerne slik?
Mine tanker om hvor jeg kom til å være i livet, henger heller ikke helt på grep med sånn ting er nå. Ha ha. Som 20-åring var jeg sikker på at (snart) 25 år gamle Malene kom til å være både gift, ferdigutdannet, og kanskje gravid med sitt første barn.
Likevel føler jeg livet mitt har blitt enda bedre enn jeg forestilte meg det. Så kanskje takknemlighet er det jeg skal avslutte innlegget med. Takknemlighet for at jeg hadde et så godt år den ganga, og takknemlighet for alt jeg har nå.
Dere må og ha ei god helg, om dere reiser bort eller blir hjemme!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar